Overskrider tid og rom

«Ett drama, på tre scener, i tre land – samtidig», lover programteksten for Riksteaterns forestilling Tre rom, som altså ikke bare har urpremiere på Rosendal Teater i Norge, men i Sverige og Finland i tillegg. Det kan høres ut som en fiffig gimmick, men grepet fungerer imponerende godt og blir et viktig element i historiefortellingen. Et liv i tre akter Forestillingen fungerer slik at det står en skuespiller på scenen i Trondheim mens det er montert opp to nesten usynlige lerret hvor to andre skuespillere projiseres. Disse to står fysisk på scenen i henholdsvis Sundsvall og Jakobstad, hvor de også viser projeksjoner av skuespillerne som befinner seg andre steder. De tre skuespillerne representerer samme karakter, men i tre forskjellige stadier av livet. På Rosendal Teater spiller Ida Ingels en ung kvinne som nettopp har begynt i en jobb hun verken trives i eller ser for seg å ha særlig lenge, i stedet vil hun slå gjennom som gitarist med bandet sitt. I Jakobstad spiller Maria Salomaa kvinnen når hun litt senere i livet er en stressa småbarnsmor – fremdeles i samme jobb. En fraskilt, eldre og ensom versjon gestaltes av Margareta Stone i Sundsvall. I den siste versjonen har kvinnen vært ansatt i den samme jobben så lenge at hun har blitt en autoritær sjef på arbeidsplassen. Marika Feinsilber og Frida Hultcrantz (scenografi og kostymer) har skrelt bort unødvendige sceneelementer, men fremhevet objektene som er der gjennom fargebruk. De tre skuespillerne sitter bak hver sin smale pult som er overlesset med kontorrekvisita. Ingels er kledd opp i en oransje dress, og post it-lappene, kaffekoppen og telefonapparatet hennes er også guloransje. Salomaa representeres med grålige farger, mens Stone har blå dress og blått kontorutstyr. Dette gjør at skuespillernes plassering bak pulten, som i utgangspunktet er en statisk situasjon, blir levendegjort og visuelt interessant. Elegant sammenflettet Tematikken i seg selv, det å måtte forsake ungdommelige drømmer i møte med voksenlivet, er ikke ny. I starten fremstår forestillingen noe platt og forutsigbar. Siden relasjonene mellom karakterene og de ulike lagene av tid ikke er befestet ennå må Ingels i stor grad selv introdusere publikum for sin egen karakter. Det resulterer i noen overtydelige øyeblikk, som når den unge kvinnen står vendt mot publikum og erklærer at gitaren var hennes første elsker. Dette løses imidlertid kjapt når de tre karakterene kan forholde seg til hverandre som det de er, altså tre versjoner av samme person. Da flyter replikkvekslingen mye bedre, og mer blir sagt mellom linjene. De tre tidslinjene møtes og skilles på finurlig og elegant vis, som når Stone figurerer som den unge kvinnens dominerende sjef samtidig som hun også er kvinnen – noen tiår senere.

Formen styrker innholdet I begynnelsen fikk jeg følelsen av at «min» skuespiller, Ingels, var forestillingens opplagte hovedperson. De to andre virket å innta bi- eller fortellerroller og det var den unge kvinnens perspektiv vi fulgte. Det er nok her forestillingens virkelige genistrek ligger, for sannsynligvis satt publikum på de to andre teatrene med samme oppfatning av deres karakter. Skuespillerne beveger seg nemlig inn og ut av kameraets rekkevidde, og jeg antar at de veksler på å henvende seg til alle publikummerne og kun sitt eget. På den måten kan de skape ulike narrativ for de forskjellige stedene forestillingen vises. Det er svært imponerende hvordan fortellingen sys sammen til en solid helhet samtidig som det er tre historier som formidles. Jeg blir sittende og spekulere i hvordan publikum i Jakobstad og Sundsvall opplever forestillingen. Det er smått utrolig hvordan forestillingen flyter avgårde uten en eneste teknisk brist. Projeksjonen av skuespillerne er sylskarp og virkningsfull når kvinnene for eksempel beveger seg tett på kamera eller de får et filmatisk, kontrastfylt lys over seg. Det er heller aldri forsinkelser i lyden. Når skuespillerne i videoene snakker, er det som om de er i rommet sammen med meg. Oppdelingen av forestillingen til tre teaterscener handler likevel om mer enn bare teknisk finesse. Ved å skjule deler av forestillingen – de andre karakterenes perspektiver – for publikum, understrekes selve hovedpoenget: hvordan mennesker oppfatter hendelser og relasjoner ulikt, og hvordan vi er dømt til å se verden fra vårt eget, begrensede perspektiv. Slik Tre rom viser, gjelder dette også oss selv og hvordan vi forandrer oss gjennom et liv. Kanskje vil vårt fortidige og fremtidige jeg være fremmede for nåtidsselvet. Med Tre rom har Riksteatern greid å formidle denne innsikten på en nyskapende og fascinerende måte.