Original fortelling i ordinært format

For et barn som må vende seg til sin egen fantasi for å skape trygghet, er det uvurderlig med fortellinger som virkelig møter barnets situasjon. Bak Roald Dahl, Astrid Lindgren og Michael Endes litterære suksess finner vi barnebokforfattere med sjelden evne til å forstå den eksistensielle ensomheten til et barn som lever i omgivelser hvor viktige voksne ikke representerer noen trygg havn. I Roald Dahls fortellinger er for eksempel de voksne, som skulle vært rollemodeller, ofte karikerte, selvopptatte og umodne, mens barnet tar mye ansvar og har et langt mer modent følelsesliv. Samtidig er bøkene stappfulle av grenseløs fantasi, spinnvill humor, rettferdighet – og håp. At så mange voksne er så glade i disse forfatterne speiler nok også betydningen forfatterne har hatt for barna de en gang var.

Historien om Ellie i Min venn romvesenet har mange paralleller til Roald Dahls litterære univers. Vi møter seks år gamle Ellie (Catharina Vu), som bor i blokk nummer tre i Mjølkevegen sammen med mamma Bente (Kaja Varjord) og de to slemme tvillingbrødrene Fritz og Freddie (Judy Nyambura Karanja og Frode Winther). I karaktergalleriet finner vi også den koselige butikkeieren Ben (Manish Sharma), den mystiske læreren Astrid (Sigrid Husjord) og fæle Roy (Preben Hodneland) – mammas sleipe og ekle kjæreste. Han jobber på sirkuset hvor mamma Bente er akrobat. Og hjemme hos Ellie er det litt som et sirkus der også. Hauger av ølbokser tyder på at de voksne drikker for mye. Ellie må selv passe på at hun får middag. Allerede fra anslaget tydeliggjøres det at hun søker tilflukt i sin egen fantasiverden – i form av en voldsom kunnskapstørst på alt som har med universet å gjøre. Hun leser det hun kommer over om planetene, stjerner, galakser og romvesener. Om kveldene drømmer hun seg bort. Og en natt, hold på hatten, dukker det opp et romvesen – helt på ordentlig!

Min venn romvesenet er en musikalforestilling, og sangene og sangtekstene er også noen av stykkets sterkeste bærebjelker. Ikke bare er de godt og lekent komponert av bandet Nr. 4, men tekstene rommer både humor og alvor, og bringer oss nærmere karakterene. Og det er mange fine karakterer her. Kaja Varjord minner om Matilda sin mamma i Roald Dahls fortelling med samme navn. Preben Hodneland er perfekt ufyselig som Roy. I rollen som Ellie kunne imidlertid Catharina Vu vist et større emosjonelt vokabular og mer sårbarhet enn hun gjør, det er som om karakteren forblir litt for flink og kontrollert.

I sine forestillinger for voksne har Kjersti Horn markert seg som en regissør som er svært utforskende og modig når det kommer til konsept og historiefortelling. Det er derfor litt overraskende for meg at hun har valgt en form som er såpass tradisjonell i en forestilling for barn, og jeg tror fortellingen om Ellie kunne hatt enda mer sprengkraft i et mer utforskende format.

Småseig start blir ren fest Rommen scene er forholdsvis liten, og scenografien gjør den på sett og vis enda mindre. Det henger tunge laser av spettete stoff i pastellnyanser fra taket, noe som gir fine assosiasjoner til stjernehimmel og planeters overflate. Åtte fulle søppelposer i ulike farger henger på en snor tvers over scenen og illuderer planetene i solsystemet, mens Ellies rom antydes fint og enkelt gjennom en dyne og pute på venstre side av scenen, og Bens butikk er markert gjennom en pappkasse med åpning i. Kostymene har innslag av glitrende sirkus-estetikk mens scenebildet er enkelt og litt trash-preget. Gitt Ellies sosiale omgivelser, passer dette fint. Men fordi det i liten grad foregår noen sceneskift, og stoffet tar såpass mye plass, blir spillerommet veldig smått. I første del av forestillingen virker dette begrensende på dynamikken og opplevelsen av bevegelse og driv på scenen. Rommet oppleves litt statisk, noe som henger sammen med at forestillingen også dramaturgisk sett har en litt ‘seig’ start. Det går for eksempel ganske lang tid fra fortellingen begynner til den befolkes av et bredere karaktergalleri. På en måte er dette fint, fordi det understreker hvor alene Ellie føler seg, men i kombinasjon med det statiske scenebildet gjør det også at de første scenene oppleves litt stillestående. Her kunne en bedre bruk av scenerommet og mer koreografi tilført luft og bevegelse.

Det er først når romvesenet (Christian Eidem) dukker opp at forestillingen virkelig får dynamikk og handlingsdrivet skyter fart. Ikke minst er romvesenet uendelig sjarmerende i alt fra kostyme til bevegelser, små lydutbrudd og karakterdetaljer. Samspillet mellom Ellie og romvesenet er rett og slett nydelig, lattervekkende og umulig å ikke bli berørt av. Derfor blir øyeblikket romvesenet dukker opp et vendepunkt i fortellingen. Barna er ‘helt med’. Når romvesenet, som får lov til å overnatte på rommet til Ellie, sier god natt til henne, roper barna i salen ‘nattaaa!’ tilbake. Dette sier noe om hvor langt inne i fortellingen de befinner seg. Vennskapet mellom de to er også et vennskap på tvers av språk og måter å se verden på. Dette er en fin ‘moral’, og det er fint at den får være implisitt i fortellingen.

Barnets blikk Min venn romvesenet er også en forestilling som virkelig ser verden gjennom barnets blikk. Dette kommer spesielt tydelig frem i de mer humoristiske delene, som morsom lek med språk og ord, eller for eksempel når romvesenet vil ringe hjem med en merkelig innretning som er som trukket rett ut av et barns fantasi. Også forestillingens mer alvorlige undertone balanseres fint med «Roald Dahlsk» humor, for eksempel når den fæle Roy vil øve på sirkusnummer hvor han kan sage mamma i to med en bitteliten motorsag. Dette er en morsom ramme som tydeliggjør at det er Roy som er den ‘dumme’, og samtidig får denne rammen frem den mer alvorlige sosiale konteksten mange barn lever under. Ifølge tall fra Redd Barna har hele fjorten prosent av norske barn opplevd omsorgssvikt, mens nærere én av fem har opplevd vold i hjemmet. Om lag tolv prosent lever i vedvarende fattigdom. Det er altså langt mer vanlig at barn i Norge vokser opp under kaos, uforutsigbarhet og utenforskap enn vi ofte tenker over, og de demografiske forskjellene er som kjent store.

Derfor er det også viktig at det finnes litterære fortellinger og teaterforestillinger hvor slike barneskjebner står i sentrum, hvor disse barna får se karakterer som likner dem selv, og at fortellingene når de barna som er utsatt. Slike fortellinger kan hjelpe barn med å forstå at de ikke er helt alene i Melkeveien og at de ikke selv har noen skyld i egne omstendigheter. Her er Min venn romvesenet blitt et varmt og viktig bidrag. Den er full av håp om at ting kan bli bedre. Samtidig er det jo ikke slik i virkelighetens verden at vonde ting bare kan suges vekk av et sort hull og så blir alt bra. Når mamma har store problemer, forsvinner sjelden problemene med et trylleslag og en sang. Her blir slutten i overkant lettvinn i forhold til Ellies situasjon. Derfor mener jeg at denne forestillingen ikke har landet helt i sitt eget mål. Ellies verden tas på alvor, men det holder ikke hele veien.