Orfeus i Jutulhogget

Det er en ganske vill idé: å samle hundrevis av mennesker til opera og operette, langt, langt og lengre enn langt inne i fjellheimen, på et sted uten strøm, vann eller mobildekning. Hver sommer skapes Marit og Arne Eggens seter Svarthammerlia i Tylldal om til «Opera di setra». Her har de satt opp blant annet Tryllefløyten, Den glade enke, Figaros bryllup, Bjazzo, den spesialskrevne Flåklypa tidenes opera (basert på Kjell Aukrusts Flåklypa-univers fra nabobygda Alvdal) og i fjor: Norges første opera Fjeldeventyret. I årets sommerforestilling returnerer de til det lette standardrepertoaret med Jaques Offenbachs satiriske Orfeus i underverdenen.

Opera di setras Orfeus er dels operette og dels sommerspel. Vi sitter utendørs på trebenker, og det serveres lokalmat i en lavvo litt bortenfor sceneområdet. Scenebildene går opp i en høyere enhet med den omkringliggende naturen. I sentrum for de musikalske spilloppene står Eva Holm Foosnæs, som er dirigent og komponist med base i Trondheim, og hennes ektemann Lars Eggen, tenor, operasjef ved Opera trøndelag, og odelsgutt til seteranlegget. Det er mye takket være parets gode musikalske og kunstneriske lederskap at dette initiativet står så fjellstøtt i Opera-Norge ved siden av distriktsoperaer og regionoperaer, selv uten tryggheten og det økonomiske armslaget som følger med statlig finansiering.

Parisisk satire i norske fjelljuv

Offenbachs Orphée aux enfers (1858) er en vill satire over Glucks mer tradisjonelle reformopera Orphée et Eurydice (1762). Stykket tok 1850-tallets teatergale Paris på kornet, og det ble en stor suksess med mer enn 200 forestillinger for den første produksjonen.

I Tylldalen har den parisiske operetten blitt tillempet for nordøsterdalske forhold. Underverdenen er flyttet til det beryktede Jutulhogget, som ligger noen kilometer vest for setra. (Jeg kjørte meg bort i hogget på vei til forestillingen, ledet på villspor av en upålitelig digital karttjeneste, og jeg kan skrive under på at det er et skummelt sted.) Det lokale firmaet Fjøssystemer AS er visuelt til stede som sponsor, med røde capser til musikerne og en spesialsydd fjøsdress-kjole for dirigent Foosnæs.

Forestillingen starter i en moderne ramme, der Orfeus (Magnus K. Fremstad) og Eurydike (Gunda-Marie Bruce) kommer syklende mens de krangler og kjekler. For hos Offenbach er ikke Orfeus og Eurydike det ultimate drømmeparet fra den antikke myten, men et gammelt kjærestepar som har gått grundig lei av hverandre. Orfeus vil helst bare være sammen med sin fiolinelev Børre (førstefiolinist Jonas A. Viken), som han skal «lære å holde buen», mens Eurydike har forelsket seg i fjøsavløseren Aristeus (Lars Eggen).

Aristeus viser seg å være dødsguden Pluto i forkledning, og han tar Eurydike med seg til dødsriket – en ordning som alle virker fornøyd med. Men lykken blir forstyrret av rollefiguren «Den Offentlige Mening», en blond sunnmøring som også bærer navnet Sylvi (Maria Reppe). Med hjemmel i det hun mener er «folk flest» sine krav om tilkneppet moralsk sømmelighet, får hun saken forelagt gudenes konge Jupiter (Gunnar Arndor Nieland) på «Olympiatoppen». Her bor han sammen med sin Juno (May Torill Horten), sine barn Venus (Vilde Schwencke Johnsbråten), Minerva (May Torill Horten), Diana (Hannah Hunslund), Hebe (Kjersti Elisabeth Pettersen) og Morpheus (Sylvia Hetlelid Isaksen), samt en rekke andre guder og gudinner (operetten har hele 13 navngitte roller!) som synges og danses av Nord-Østerdal Operakor.

Cupio (Sassaya Chavalit) er også ute med sine rampestreker, og en velplassert pil gjør at også Jupiter forelsker seg i Eurydike. Omskapt til en flue forfører han henne, mens de synger en av operalitteraturens mest fjasete numre: «Flueduetten». De mange påfølgende forviklingene inkluderer den berømte «infernalske dans» (best kjent som «can-can»), som blir gjort på nokså tradisjonelt vis med sparkepiker (og -gutter) i passe dristige kjoler.

Virtuos tilrettelegging

Det som gjør dette til noe mer enn en sjarmerende bygdeforestilling, er kvaliteten på de involverte musikerne og sangerne. Musikalsk sett består Orfeus av korte og slående numre med iørefallende melodier. Hovedrollene gestaltes av profesjonelle sangere med trenede operastemmer. Særlig Gunda-Marie Bruce og Lars Eggen bærer forestillingen vokalt. Bruce synger Eurydike med en ganske stram sopranstemme, med teatralsk poengtert kontroll og god projeksjon. Stemmen hennes sitter godt i midten av sopranregisteret, og selv uten den høyeste koloraturakrobatikken bærer hun rollen veldig godt. Eggen har en stor teaterpersonlighet og overbeviser med sin høye energi gjennom hele forestillingen, selv om han nok også vektlegger formidling og projeksjon over presisjon og stemmeklang. Flere av stykkene i verket krever sitt av sangerne, men mange av dem kan fint synges av utrente stemmer. Noe av Foosnæs' store fortjeneste i tilretteleggingen er at hun har klart å skape en nesten umerkelig overgang fra de profesjonelle utøverne, via de som er under utdanning, til det lokale amatørlaget.

Det sceniske er gjennomført og effektivt. Plamena Dichevas scenografi gjør mye ut av lite med lokale snekkerier og hytteestetikk, og den er gjennomført nok til å representere både himmelriket og helvete. Regissør Ronald Rørvik og koreograf Toni Herlofson utnytter maksimalt både den enkle scenen og områdene rundt. På et tidspunkt kommer Mercur (Neven Marcetic) flyvende nedover jordet via en zip-line, på et annet kravler Plutos smådjevler over setertaket, og på et tredje ror Styx (Sigbjørn B. Aastebøl) rundt på setervollen i en gummibåt uten bunn.

Anne Spets' fiffige og originale kostymer bærer forestillingen visuelt, og de er med å gi rollefigurene tydelige identiteter. Eurydikes kjole gjør henne til en selvopptatt diva, og Orfeus' hvite garmenter gjør ham til en småekkel Exit-klyse. Det knallblå, tettsittende fluekostymet til Jupiter plasserer «Flueduetten» i sitt rette komiske element, og Plutos djevelkostyme er slående og elegant.

Profesjonelt og folkelig

Foosnæs er en glimrende musikalsk leder, som holder høyt tempo og energien oppe gjennom hele forestillingen. Det lille ensemblet består av syv musikere: en strykekvartett, samt fløyte, klarinett og fagott. De sitter på den ene kanten på scenen, med harde vegger og skråtak i hjørnet av setra som projiserer lyden ut i amfiet – nettopp som i et gresk teater. Dette er overraskende effektivt; selv uten forsterkning høres alt godt. Varierende temperatur og luftfuktighet gjør sitt for at instrumentene mister stemmingen raskt, men så er det heller ikke den ultimate velklang som er målet med en slik forestilling. I denne typen setting gjør det ikke så mye at det er litt surt her og der, så lenge energien er god. Foosnæs skaper også god dynamikk i forestillingen. Volumet tas fint ned når enkeltsangerne synger, og det sparker godt når hele koret er med.

I det store og hele er oppsetningen godt balansert mellom det kunstneriske og det folkelige. Og da kan vi se gjennom fingrene med at det tidvis blir litt vel mye rai-rai (Eggen har gjort nordtrønder av seg), roing (forestillingen ble spilt under VM i fotball) og underbuksehumor. Det viktigste er at produksjonen treffer så godt på sommerspelets fremste kjennetegn – kanskje hele dets raison d'étre – sammenstillingen av profesjonelle deltagere med lokal frivillighet.