Om det forestilte og det synlige

For andre gang på noen måneder har en versjon av Brødrene Løvehjerte premiere på en norsk scene. På Haugesund teater har Ane Skumsvoll dramatisert Astrid Lindgrens bok. Den er iscenesatt som figurteater med regi av dukkemaker og scenograf Tormod Lindgren (som ikke er i slekt med forfatteren). Da jeg hørte om prosjektet, ble jeg umiddelbart nysgjerrig på figurteater som tilnærming til bokens fiktive vesener og verdener. Tidligere har Tormod Lindgren blant annet iscenesatt Axel Jensens science fiction-roman Epp som figurteater. Også Brødrene Løvehjerte har en spekulativ eller fantastisk side som åpner muligheter i dukkespill.

En usynlig portal

I Haugesund teaters blackbox på kaia spiller forestillingen på langsiden av et ganske smalt scenerom. I et intervju med regissør og dramatiker på teatrets nettsider står det at scenografien skal være noe publikum sitter inne i, og at vi skal gå inn i dette rommet gjennom en port. Med litt velvilje kan den ene mindre scenen vi passerer på vei inn, tenkes som en slags port til scenografien. Men før vi setter oss, må vi legge sko og yttertøy i en knøttliten garderobe i motsatt ende av rommet, så hvis man fikk en portalfølelse, forsvinner den raskt. Kanskje har scenografien forandret seg etter at intervjuet ble skrevet. Men jeg hang meg opp i portalen fordi denne forestillingen på mange måter også arbeider helt motsatt: Den viser fram hva den gjør og forventer i liten grad at publikum skal forestille seg noe. Hele bakveggen er dekket av en mangevinklet scenografi i tre med en utgang i midten. Foran står to mindre scener i samme tremateriale, der dukkene etter hvert skal bevege seg. Mellom dem står et bord med en symaskin i menneskestørrelse, der brødrenes mor, spilt av Ane Skumsvoll, snart skal sette seg ned for å sy.

Moren som forteller

I denne dramatiseringen er det moren til brødrene som forteller historien. Det er et overraskende og godt grep. Å miste to sønner på kort tid er en stor og fortvilende omveltning for en mor. At hun forestiller seg hva som skjer med sønnene sine etter døden, er en fin tanke. I starten er scenografien, de mindre scenene og rekvisittene som står på dem delvis dekket av hvite stoffbiter. Kanskje er det for at dukkenes skala ikke skal være synlig før vi blir introdusert for dukkene selv. Men visuelt gir stoffene og prosessen med å fjerne dem et uryddig inntrykk, og jeg tar meg i å savne en mer helhetlig bevegelse med et større stoff, sceneteppe eller lys. Når stoffene forsvinner, avdekker de en seng der dukken Karl Løve ligger syk mens moren arbeider ved symaskinen. Fra sengen hører Karl moren si til en kunde at Karl snart skal dø. Etter hvert kommer storebror Jonatan hjem og leker voldsomt med lillebroren og en liten dragefigur.

Fra skuespill til dukkespill

Først blir Jonatan spilt av skuespiller Henrik Hoff Vaagen selv. Men når bygården familien bor i, begynner å brenne og Jonatan må hoppe ut av vinduet med den syke lillebroren på ryggen, går Vaagen over til å bli Jonatans dukkespiller, og det er dukkene som hopper. Før hoppet har Jonatan forklart broren at hvis bare en av dem overlever, vil de møtes igjen i landet Nangijala når begge en gang er døde. Jonatan dør i hoppet. Dukken Karl, med kallenavnet Kavring, spilt av Hedda Emilie Østrem, overlever hoppet og brannen, men dør like etter av sykdommen sin. Vaagens overgang fra skuespill til dukkespill fungerer godt. Den er også gjenspeilet i hvordan hver av de to brødrefigurene visuelt ligner litt på dukkespilleren sin. Mor Løves reaksjon på sønnenes død flyr fortere forbi. Ane Skumsvoll er til stede i rommet på en fin måte, men veldig raskt virker hun nesten like nysgjerrig som publikum på hva landet Nangijala har å by på. Kanskje underspiller Skumsvoll sorgen bevisst fordi publikum er barn. Kanskje er det dramatikeren som et øyeblikk overtar over for skuespilleren, eller kanskje holdes persontegningen av moren tilbake for ikke å endre for mye på Astrid Lindgrens original. Men i sum blir det uklart for meg hvor lang tid som har gått mellom brannen og morens fortelling. Hvis man først har valgt at moren skal fortelle, tror jeg publikum hadde tålt å bli enda bedre kjent både med henne som person og med tapet hennes.

Inn i eventyret

Så fort vi er over i figurteateret og Nangijala, faller forestillingen mer på plass. Her er brødrene Løve blitt brødrene Løvehjerte. Til høyre er Ryttergården i Kirsebærdalen, der brødrene bor med hestene Grim og Fjaler. Til venstre er vertshuset Gullhanen der bartender Jossi regjerer. Vi vet det ikke først, men Jossi har ikke bare gode hensikter. I Kirsebærdalen går Ane Skumsvoll over til å dukkespille Sofia, kvinnen med brevduene som flyr med beskjeder til nabodalen, her døpt Villrosedalen. Sofia er en slags morsfigur for flere i Kirsebærdalen. Navnet Sofia betyr også visdom eller den som vet, så at mor Løve og dramatiker Skumsvoll her samles i rollen som Sofia, er ikke så dumt. I Villrosedalen hersker den onde Tengil. Han har tatt Kirsebærdalens leder Orvar til fange i en hule voktet av uhyret Katla. Sofia og Jonatan arbeider for å befri Orvar, og snart blir også Karl Løvehjerte trukket inn i kampen mellom dalene og mellom det gode og det onde. Det blir også publikum. I oppbygningen til kampen mot Tengil og Katla lager dukkene i Kirsebærdalen en kampsang som Skumsvoll får barna i publikum med på å synge. Det er fint hvordan denne sangen etablerer et felles rom for publikum og dukker. Samtidig blir spennet mellom kampsangen og den øvrige musikken ganske stort. Musikken som Nils Økland har skrevet til forestillingen, er ofte mer poetisk og ettertenksom. Den er også innspilt på forhånd i teatrets studio og er dermed til stede i rommet på en annen måte.

Dukkenes personlighet

Som alltid hos Tormod Lindgren har dukkene sterk personlighet. Den blekgrå Orvar som har sittet fanget i Katlahulen i årevis uten å se sol og lys, sitter fortsatt i meg, selv om han bare er på scenen i en kort sekvens. Ansiktene til de to brødrene blir ofte litt for små til at jeg får ordentlig tak i uttrykkene deres der jeg sitter et stykke opp i amfiet. Dukkespillerne balanserer det godt ved å spille på vegne av dukkene sine. Likevel savner jeg flere scener der jeg kan bli kjent med figurene alene. Hvis publikum hadde fått noen lengre strekk der føreren var usynlig, hadde vi stått friere til å velge mellom å følge dukke eller fører når begge er synlige. Scenografien er grunn og bred. Det gjør at dukkespillerne nesten alltid er synlige og begrenser hva som kan gjøres med lys. Men i den vertikale dimensjonen får vi forestille oss ting. Når Jonatan graver rømningsvei under bymuren, forsvinner han ned i gulvet. På reise mellom dalene og i den store kampen mot Katla og Tengil beveger dukkene seg opp og ut i landskapet av tre, og de to mindre scenene blir til muren rundt Villrosedalen. Når uhyret Katla omsider brøler mot oss med røde øyne, er hun synlig, men mye større enn dukkemenneskene og dyrefigurene vi hittil har møtt. Denne plutselige forskyvningen i skala har effekt. En gjeng venninner på syv-åtte år rett foran meg hyler intenst, og jeg misunner dem ennå å kunne bli skremt på den måten.

Teatret i eventyret

Dramatiseringen følger historien tett, men legger av og til vekt på uventede ting. Forestillingen bruker relativt mye tid på at to Tengilssoldater småkrangler. Det er morsomt og effektivt teater. Men avgjørende vendepunkter i fortellingen som er teatrale i seg selv, passerer ofte fort forbi: Mattias redder Karl fra Tengils soldater ved å spille at han er Karls farfar, og Jonatan klarer å redde Orvar ved å bruke uniformen til Tengils soldater som forkledning. Slik døden kom i bakgrunnen i morens fortelling, kommer den også litt i bakgrunnen i Nangijala. Eventyret om kampen mot Tengil og Katla er prioritert. Selv om brødrenes hopp fra klippen inn i neste liv i Nangilima stadig er med, er jeg usikker på i hvilken grad barna i publikum får med seg døden som tema. Kanskje er det heller ikke nødvendig, for Astrid Lindgrens fortelling fungerer også som et eventyr om det gode og det onde. Men både de forseggjorte figurene, den nyskapende dramatiseringen og den omfattende scenografien i denne forestillingen har større potensial enn scenerommet på HAUT klarer å realisere. Jeg skulle gjerne sett dette eventyret igjen i et rom der publikum kunne sittet mer omsluttet av trelandskapet, og der rommet og lysriggen tillot et større spenn mellom det vi kan se og det vi må forestille oss, enten det er dukkeførere, Kirsebærdaler eller Katlahuler.