Om å se hvor langt man har rodd

Koreograf Simone Grøttes forestilling Tungrodd henter sitt tema fra Finnmark. Hun er selv vokst opp i Lakselv og har både samisk og kvensk bakgrunn. På nettsidene til Operaen forteller hun om å sitte under bordet og lytte til de voksne som snakket. Som oftest snakket de norsk, men noen ganger slo de over på samisk, kanskje for at barna ikke skulle forstå hva som ble sagt. Dette økte bare den unge Simones nysgjerrighet på hva det ble snakket om. Ideen om barnet under bordet er utgangspunktet for forestillingen: Et stort bord med plass til at voksne mennesker kan sitte under det, er det eneste scenografiske elementet. Når publikum kommer inn på Scene 2, er de ni danserne allerede på scenen. De vandrer rundt hverandre med lette steg. De fremstår både som en gruppe og som individer som ikke ser hverandre. Over høyttalerne får vi etter hvert høre utdrag fra intervjuer med tidsvitner som forteller om egen oppvekst i Finnmark og om erfaringer fra andre verdenskrig og evakueringen.

Den lengtende kroppen

Forestillingen har en episodisk karakter med dansesekvenser bygget rundt intervjuene. Grøtte har i sin koreografi belaget seg på en gjenkjennelig form for samtidsdans med mye gulvbevegelser og høye spark og utstrakte armer, og koreografien veksler mellom solopartier og gruppesekvenser. Kroppene får et lengtende preg, og det er som om de hele tiden strekker seg for å bli lengre. Dette kontrasteres med mer rytmiske bevegelser med brå stopp. Det finnes en ettertenksomhet i bevegelsene, og jeg får raskt fornemmelsen av at danserne skal illustrere følelser, både følelsene til barnet som lytter og til de voksne som snakker om livets utfordringer. I flere partier vises det styrke. Det gjør at den emosjonelt pregede, lengtende og ettertenksomme kroppen også fremstår som en sterk kropp, og om man trekker det litt lengre, en arbeidende kropp. Mye av dansen er abstrakt og generell, men forestillingen har også preg av danseteater, og i enkelte sekvenser brukes dansen til å illustrere det som sies over høyttalerne på en mer konkret måte. Etter at det har vært snakket om kjøkkenarbeid, følger det en koreografi der kvinners arbeid, som kverning, baking og byssing, gjøres med eksplisitte bevegelser. Her løftes også armene over hodet på en måte som illustrerer hvor sterke disse kvinnene var.

Vidde og sol

Kostymedesigner Tonje Plur har laget kostymer inspirert av farger og materialer fra Finnmark. Ifølge Operaens nettsider har hun selv vevet stoffet, og det er merkbart fra start at kostymene har en spesielt taktil kvalitet som også bidrar med noe skulpturelt i scenerommet. Stoffene ser ut som tykk, nesten tovet ull og har duse farger, som om de er inspirert av soloppganger, og når man vet litt om bakgrunnen for designet trekker de lett tankene mot vidde, sol og himmel. Kvinnenes kostymer er kjoler med et klassisk snitt, som ved første øyekast ser mer ut som noe som kunne bli brukt på europeiske dansescener på 1920-tallet enn nordnorske bruksklær. Mennenes kostymer ligner kofter, med en litt lang overdel som svinger ut under hoftene. Det er mulig det er detaljer i stoffene som er mer referanserike enn jeg kan se fra fjerde rad. Jeg skulle gjerne tatt dem nærmere i øyesyn. Den taktile kvaliteten gjør at jeg også får lyst til å kjenne på stoffet med hendene, for fra salen blir de mer anonyme enn det jeg tror har vært meningen. Jeg liker kostymene best når de uttrykker noe tydelig og knytter tekstilene og stedet sammen. Et stykke ut i forestillingen knyter alle kvinnene et rutete sjal rundt kroppen, og da oppstår det en mer uttalt forbindelse mellom kostymene og kulturen og stedet som skal formidles.

For ensidig estetikk

Både koreografien og kostymene er en del av et emosjonelt scenespråk som understreker at de forteller en viktig historie. Fordi koreografien fremstår generell og gjenkjennelig, får den noe generisk ved seg, og de sterke følelsene oppleves som en påstand mer enn en erfaring. Dette veies opp av erfaringene som blir beskrevet i sitatene, men koreografien blir litt for spiselig og pen sammenlignet med det som sies over høyttalerne. Dette pene og generiske kommer også til uttrykk i musikken. Den er komponert av Herman Rundberg, og alt spilles av over høyttalere. Komposisjonen baserer seg på harmonier med mange og lange toner, primært med det som høres ut som strykere og elektroniske instrumenter. Det kontrasteres med sekvenser der perkusjonen er det mest fremtredende. På samme måte som koreografien bruker langsomme og store bevegelser før de kontrasteres med rytme og mer brå bevegelser, er musikken flytende og abstrakt før trommene kontrasterer dette og tilfører rytme. Fordi musikken drar i den samme retningen som alle de andre sceniske elementene og som del av en estetikk der elementene legges lag på lag, får den noe klisjéfylt ved seg. Det er få brudd eller forsøk på å leke med det særpregede. Som mye samtidsmusikk som brukes i scenekunsten, minner Rundbergs musikk om filmmusikk. Siden jeg synes så mye av musikken høres ut som den skal illustrere en soloppgang, tenker jeg på «Morgenstemning» av Edvard Grieg. Akkurat som kostymene er musikken mest interessant når den får innslag av noe mer konkret som plasserer den i sted. Når jeg gjenkjenner samiske stemmer og vokalharmonier, blir det åpenbart at estetikken ikke er likegyldig til hvor den utspiller seg. Jeg tenker igjen på «Morgenstemning». Som mange trodde jeg lenge at Grieg hadde laget musikken for at vi skulle se for oss en tidlig morgen i Hardanger eller et annet nasjonalromantisk sted, men den ble skrevet som en del av scenemusikken til Henrik Ibsens Peer Gynt, lagt til fjerde akt der Peer oppholder seg i Marokko. Uten sammenligning for øvrig tenker jeg at deler av musikken til Rundberg kunne illustrert natur hvor som helst og har en helt generell, akkompagnerende kvalitet som ikke er særpreget nok til å sparke fra seg på egen hånd. Alle forestillingens elementer er gjennomarbeidede, og danserne utfører koreografien presist, men jeg synes det er synd at de ulike elementene ikke oftere utfordrer hverandre eller går i dialog. Koreografi, kostymer og musikk er langt på vei likestilte elementer på scenen, men når alt sammen drar i samme retning, og det hersker en forsiktighet i den helhetlige estetikken, blir uttrykket for slapt. Resultatet er at det emosjonelle og sentimentale i for store deler av forestillingen blir for ensidig formidlet. Samtidig finnes det interessante scener. Forestillingens estetikk hviler sterkt på at det finnes et håp og at det er verdifullt å løfte frem historien, og etter hvert kommer dette i større grad sammen også i det visuelle. Mot slutten av forestillingen danser hele ensemblet omringet av dyp scenesnø som de kaster opp i luften, sånn at det blir til en ganske tykk tåke. Snøen sender naturligvis tankene til kalde vintre, ferdsel i fokk og nærhet til naturen, men det ser også ut som de danser i konfetti, noe som øker feststemningen og selvtilliten til koreografien.

Vi ser ikke målet

Historiene om andre verdenskrig og om hvordan krigen bidro til å utslette mye av det kulturelle mangfoldet i Finnmark, er viktige. En av stemmene sier at mange reiste fra Finnmark som samer eller kvener, men kom tilbake som nordmenn. Her sies det noe sentralt om alt som har gått tapt og betydningen av Finnmark som kulturell smeltedigel. Det må være noen år siden tidsvitnenes fortellinger ble tatt opp, for en mann som sier at han er 90 år, forteller også om å ha vært ung voksen i 1940. En kvinne sier at moren hennes ikke fikk oppleve at samisk kultur fikk en oppreisning, og jeg tenker på hvor mye som har skjedd de siste årene med sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og på hvor mye mer vi ser av samisk og kvensk kultur i majoritetskulturen nå. Kanskje fikk ikke tidsvitnene heller oppleve det store tilfanget av mennesker som henter frem igjen sin samiske kultur og identitet. En mann sier at man alltid ser hvor langt man har rodd, ikke hvor langt det er igjen til målet. Dette kommer av at man sitter feil vei i båten når man ror, og det å skue bakover mens man beveger seg fremover blir et fint bilde på hele prosessen. Selv om det har skjedd en utvikling som har ført til en økt bevissthet om tap og oppreisning, vet vi fremdeles ikke hvor målet er eller hvor langt det er igjen.