Oljeportrett i rosa – og litt svart

Vi trenger olje for å drive Norge, vi trenger olje for å smøre det sosiale maskineriet i samfunnet. Den oljen ble levert oss gjennom den litt søvnige vestlandsbyen Stavanger, og nå har Kristin Auestad Danielsen tatt på seg å fortelle en historie om hva som skjedde med den byen. Det er en historie om folk flest, og som folk flest ligner de ikke stort på hverandre. I en lykkelig oljeby er jo alle ulykkelige, hver på sitt vis. Om ikke før, så i hvert fall når krakket kommer.

Hvordan danse olja? Når det skal fortelles en oljehistorie forventer man rør og betong, men på Intimscenen på Rogaland Teater gir senograf Ida Grimsgaard oss et reisverk med blekrosa Glava, rosa konfetti i hjørnene og en vindmaskin. Sammen med fine, karaktertegnende kostymer gir den visuelle rammen oss en blanding av realisme og scene-eventyr. En koreograf leder danseprøver med oljesorte cheerleader-dusker i hendene. Hun vil danse fram oljearbeidernes ro og verdighet, deres liv og smerte.

Som scenetekst er Soga om oss en mosaikk av enkeltscener der vi møter forskjellige mennesker, på forskjellige tidspunkter i tid. Dels spilles scenene ut, dels forteller rollene om livene sine i ettertid, kanskje som bidrag inn i et kunstprosjekt. Vi møter en sint, usminket mor, frustrert og forfulgt av høy-renta på åttitallet (14 prosent!), senere som mor som håndterer en skolekonflikt med å få klippet guttene sine snille hos en frisør. Til vanlig klipper hun dem selv, og hun oppdrar dem selv. Et jentepar er midt i en sår diskusjon om EU rundt 94, der den rike jenta er for, og gårdsjenta beundrer selveste Lahnstein og er mot.

Øystein Martinsen gjør inntrykk som sindig ingeniør som forklarer byggeprosessen bak de gigantiske oljeplattformene og det sosiale livet rundt det – og det gode livet i olja før oljekrakket i 2014, da folk gikk fra millionlønn til NAV fra en uke til den neste. Et venninnepar har vokst fra hverandre. Den ene har arvet pappa som gjorde det godt på olja, den andre bor i leid hybelleilighet og trenger printer for å få trykket ut papirene til søknaden om uføretrygd, det var noe som gikk i stykker på et språkkurs i Spania. Ei jente i magetopp viser gjerne fram sin smukke navle og finner da også sin drømmeprins: En snill fyr i olja som kan gi henne alt hun ønsker seg.

Rufsete kanter Dette er portretter som er mer enn vignetter, men de er løst sammenvevd. Som tilskuer blir man sittende å lete etter en fasit: Er småjentene i EU-krangel noen av de voksne som barn? Hvem er mannen til den usminkede moren? Er den usminkede moren mor til den unge mannen som mangler en søyle inne i seg og er evig utrygg? Fortellingene er enkeltvis gode, men blir til sammen en historie som er rufsete i kantene og løst sydd sammen. Noen av historiene påvirkes av oljen mer enn andre, noen personers tragedie får vi ikke bakgrunnen for. Man sitter igjen med et inntrykk av at regissør Victoria Meirik og dramaturg Carl Jørn Johansen kan ha bidratt til å forme den ferdige sceneversjonen. Når det er sagt: Sluttresultatet på scenen lever og viser levd liv, den er minnebilder fra en tid og gir innsikt i vanlige folk, respektfullt og med kjærlighet, uten å dømme eller moralisere. En 23 000 kroners flaske med konjakk bælmes ned, en perifer kamerat gis penger til å redde søsteren sin. Klart det.

Et av de fineste grepene er nettopp den bærende strukturen: Et danseprosjekt, der gruppa «Glidelåsen» vil danse fram oljekrakket og oljearbeidernes historie. Det å danse om olje er ingen enkel sak, særlig ikke hvis de NAV-plasserte oljefolka også skal danse selv. Ragnhild Arnestad Mønness gjør en fin dobbeltrolle der hun både er usminket mor uten middelklassens kamuflasjeteknikker og den ivrige koreograf som bare ikke gir seg. Scenene mellom hennes koreograf og oljeingeniøren til Øystein Martinsen byr på noe av den varmeste humoren, der han svært forsiktig danser fram sin kjærlighet til sin datter. Denne varmen gjør at man lett kan fortrenge stykkets mørkeste scene – der et svev over ni etasjer ender som en knust vase på fortauet. Den historien blir i korteste laget, eller kanskje drukner den i andre scener.

Uansett er det meta-ironiske grepet, der vi ser en forestilling om oljekrisa, der en koreograf skal lage en danseforestilling om oljekrisa simpelthen lekkert – også fordi også koreografen formidles med varme i stedet for å utleveres til latter. Soga om oss er blitt en fin forestilling. Den kunne blitt enda finere om den var litt strammere formet, med fortellingene mer sammenvevd enn det sjarmerende lappeteppet vi får i Stavanger nå.