Offer og overgriper

Når Medea fortsatt fungerer så sterkt for oss er det fordi følelsene som vekkes er like sterke i dag. Vi tror gjerne vi handler annerledes nå. Vi hevner oss og skader hverandre på mer siviliserte vis. Men fortellingen om Medea står igjen som et mareritt. Dels er det de vi kan ha lyst til å gjøre, dels er det slik det føles å bli rammet av hevn, dels skjer det fremdeles.

Moderne møbler På Hålogaland Teater kommer koret inn i lang, aktsom rekke over scenen. De vet at noe har skjedd, de beveger seg forsiktig. De er kledd i moderne, lett uniformerte klær, de er like. Medea er annerledes. Hennes klær er moderne, men har en annen fargepalett. Martin Eriksens kostymedesign gir moderne klær en slags løftet realisme, kongen er utvilsomt konge, koret er utvilsomt kor. Scenografien er først bak et slør som gir fortid, før nåtiden kommer til syne i møblene bak en rund og dreibar steinmur. Effekten er stram og effektiv, selv om steinmuren signaliserer mer teater enn borg.

Medea er den som kommer utenfra, den fremmede. Sammen med sin mann Jason kom hun til byen og fikk bo, men situasjonen er utrygg. Men nå har Jason forankret seg: Han skal gifte seg med kong Kreons datter. Dessverre må han da skille seg fra Medea. Han er veldig lei for det, men det er det beste for familien. For alle, egentlig.

Medea er rasende. Hun sviktet sin far og land for Jason. Hun har gjort seg uønsket i alle kjente land. Hun har gitt opp alt for ham. Nå har hun ingenting igjen. Bare to unge sønner. Men de er også Jasons. Hun vil ha hevn.

Æresdrap Euripides Medea kan leses som en fortelling om tap av ære og status, om hva et menneske kan gjøre når det mister ansikt. Slik blir Medeas drap av sine egne barn også æresdrap, det er slekten Medea drukner når hun tar livet av sine barn i badekaret. I Evripides egen tid var kanskje det sjokkerende at det var kvinnen som stod for æresdrapet, litt som om slaver tok hevnen i egne hender.

I Anna Takanens regi er den siden av drapet tonet ned: Det er det personlige sviket og den individuelle vanæren som rammer den svekne kvinnen som løftes fram. Samtidig løftes flyktningens situasjon fram: Mennesker i asyl i fremmede land kan gjøre sjokkerende ting også i dag, for å redde seg en plass og sikre seg et liv.

Sterk ensomhet Kristine Henriksen får i sin Medea tydelig fram ensomheten: Hun hadde Jason. Nå har hun ingenting. Det som redder Jason, støter henne ut. Hun tar tilhold i raseriet, hennes sinne skremmer alle. Henriksen spiller den direkte teksten og de konkrete situasjonene stykket gir henne med høyt trykk: Hun er sterk, og farlig. Trykket så godt som på full styrke hele tiden. Hadde det oftere blitt tatt litt mer ned, kunne effekten blitt enda sterkere.

Jason kommer inn, like glattstriglet som den direktøren i et eiendomsselskap han sikkert ville vært i dag, like glatt i sitt forsvar for sine handlinger. Hans fasade kan ikke Medeas raseri bryte gjennom, hennes tap er ikke hans. I Per Kjerstads dyktige framføring er han selger nok til å kunne hente noen sympatipoeng, kanskje fordi publikum allerede vet at dette kommer ikke til å gå bra for den ambisiøse direktøren. Sammen med Ketil Høeghs kong Kreon lager han et glassklart bilde av innebygget mannlig forkjørsrett i livet. Medea må tilpasse seg eller dø.

Kvinnen som dreper Rundt disse tre fungere koret, dels i enkeltroller, dels som felles gruppe, dels i talepartier og dels i sang. Grekerne fant i sin tid en uhyre effektiv måte å fortelle på. Den fungerer ennå. På Hålogaland Teater er historien sterk, men hadde regien gitt litt mer ro kunne barnedrapene fått stått sterkere fram. Det vi ser her er Medeas tragedie. En del av tragedien er at den ligner skremmende på moderne tragedier. De tragediene noen fedre skaper når de i våre dager og vårt land dreper hele sin familie idet de trues med å bli forlatt.

I sin regi er Takanen mer villig enn jeg til å anerkjenne Medea som et offer. Men på Hålogaland som i Hellas ligger sjokket i denne fortellingen fortsatt i at her er det kvinnen som dreper.