Nostalgimani

“Åpenhet, ærlighet og inderlighet” er mottoet til forestillingen Tenk på barna av Kepler Teater på Vega scene. Ifølge Dagsavisen har Kepler Teater siden 2019 vært et kollektiv som “tar temperaturen på voksen norsk ungdom”. Det er også en passende beskrivelse på den seneste produksjonen. I foajéen får vi utdelt hvert vårt Pokémonkort. Figuren på kortet skal representere vår nye identitet for kvelden. Deretter spiller skuespiller Kristian Torgersen gitar og synger “Tenke sjæl” av Trond-Viggo Torgersen, med oppfordring til allsang i publikum. Det gir umiddelbare assosiasjoner til barneskolens sangstunder og musikktimer. En stor, oransje figur av Disney-karakteren Pluto møter oss på vei inn i teaterkjelleren. Scenen er omringet av stolrader på tre sider, og bortsett fra noen rekvisitter som byttes ut underveis, er scenen naken. På både en TV-skjerm og på en fane som henger høyt opp på veggen står det “Tenk på barna”. Trioen Kristian, Erik Aarum og Martin Næss Hald introduserer oss for sitt ideelle initiativ kalt Tenk på barna. Det er en organisasjon som vil hjelpe barn og ungdom med deres psykiske helse i en tid der økonomisk og politisk uro dominerer nyhetsbildet og miljøkrisa forringer fremtidsutsiktene. De er opptatt av krig, urettferdighet og andre samfunnsproblemer, men fanesaken er ensomhet. De bekjenner sine private, innerste tanker: Erik kom ut av skapet i bygda Spydeberg, og bergenseren Kristian har en historie med rusmidler. Begge søkte en ny start og aksept i hovedstaden. Kristian ble reddet av å flytte inn hos Martin, og deres vennskap ble starten på engasjementet mot ensomhet.

Feilslått pedagogikk

Trioen har utstrålingen til tillitsfulle og inkluderende pedagoger, og med gode intensjoner ender de opp med å overforklare poengene ad nauseam. Det merkes spesielt godt når de påkaller folk etter Pokemonkortnavnene sine og ber dem fortelle hva de forbinder med ordet fellesskap. Dette lager de et tankekart av. Skuespillet oppleves didaktisk og tregt. Stoler de ikke på at vi klarer å trekke noen linjer på egen hånd? Det er også usedvanlig kleint, noe som forsterkes av at publikum er godt belyst og blir synlige for hverandre. Til svar får lærerne en frustrert monolog av Pokémon-karakteren Jigglypuff, Johannes Holmberg Wike, om kvartlivskrisa rundt 30 år, overfladiske vennskap og meningsløst fyll. Denne monologen blir en vending som blåser noe nytt liv inn i forestillingen, men når den er over, går de tilbake til sneglefarten fra innledningen. Når den ikoniske pokémonfiguren Pikachu blir kalt opp på scenen, bryter medspiller Emma Bones ut i en tirade og ber dem om å få opp farta og komme til kjernen. Det er høyst gjenkjennelig og godt levert, men slett ikke nok til å bøte på den trege starten.

Retro

Den overordnede estetikken er uten tvil millennial core. Alt minner om oppvekst på sent 1990-tall og tidlig 2000-tall. Vi ser klipp fra Bananer i pysjamas, Bjørnen i det blå huset og Ninja Turtles, og vi blir quizzet i hva bestevennen til “Sjefen-av-alle-sjefer” Asbjørn fra NRKs barne-tv het. (Svaret er Vask). Sceneteksten høres ut som den er skrevet i Comic Sans, en font som ble utviklet av Microsoft for å være barnevennlig og som er et tydelig tidsstempel for epoken.

Tenk på barna vil åpenbart ta oss tilbake til en analog tid sånn at de kan legge internettets farer bak seg. I en tid der sosiale medier benyttes til å rekruttere barn til ungdomskriminalitet eller sadistiske nettkulturer, er målet edelt. Det er derfor lett å bli med på å slå av telefonen når vi oppfordres til å gjøre det i plenum. Etter dette tar de et særdeles heldig dramaturgisk valg - de strør leker på gulvet og ber oss komme og delta. Her skinner målet om å danne kontakt og motvirke ensomhet sterkest. I dette landskapet vinner forestillingen terreng og legitimitet.

Hyttas parlament

Etter lekestunden skal alle de fem rollefigurene på hyttetur. På TV-en brenner det i en innspilt peis. Bortsett fra Martin danser og synger alle frenetisk til den virale låta «End of Beginning» av Djo. For meg blir dette en høyt verdsatt dansepause med headbumps, riving av t-skjorter og hemningsløs ekspresjonisme. Så planlegger de å ta initiativet Tenk på barna til et nytt nivå, med geografisk spredning. Johannes bryter ut at han mot alle odds har kommet inn på drømmestudiet, profesjonsutdannelsen i psykologi, noe begge foreldrene har forventet av ham. Han takker imidlertid nei til plassen fordi han mener at behandlere i psykisk helsevern ikke sitter på svarene på hva som fremmer god helse, men det gjør Tenk på barna. Mildt sagt, alle fem satser mye på prosjektet i håp om at det skal bære frukter. Og ut av intet, går Tenk på barna opp i limingen. Gjengen får uventet besøk av den rusavhengige ekskjæresten til Martin, spilt av Zoe Mæland Rodgers. Hun dukker opp og krever svar Martin ikke evner å gi. Hvorfor var han ikke der da hun trengte ham mest og hadde en spontanabort? At han forsvant da hun stod i en krise, går på kollisjonskurs med hans inkluderende og trygge fremtoning. Og gradvis går også han i oppløsning. Jo mer han blir utfordret av Zoe, jo mer av hans skyggesider trer frem. Det er en ond spiral som fører til at han blir mer spydig og nedlatende overfor vennene sine. Han kaller Kristian “junkie” og sier til Erik at han mangler ryggrad. Hans gode intensjoner og vennlige sørlandsdialekt bukker under for press. Det er tilfredsstillende å se hans engasjement for inkludering bli avkledd. Det viser en menneskelighet som ikke er påtatt slik han var som den overvennlige og klissete pedagogen i starten. Men etter to timer føles veien til denne konklusjonen lang. Det kan godt hende mitt oppmerksomhetsspenn er ødelagt av de sosiale mediene som forestillingen kritiserer, men jeg tror det handler om at forestillingen hadde vært mer virkningsfull i en mer konsentrert utgave. Som forestilling har Tenk på barna noen gode øyeblikk, men den spriker i for mange retninger til at den lander helt på sin ønskede plass.