Norsk kos

Danser og skuespiller Lisa Thun klatrer gjennom publikumsamfiet på Riksscenen. Det spilles en raplåt om øl, og Thun, som tilsynelatende er full, sjangler med en boks Dahls pils i hånden. Hun snakker om hvor vanskelig å få tak i dette trønderske ølet i Oslo og får publikum til å rope «pils» etter at hun roper «Dahls» før hun fortsetter med en stand-up-parodi der hun spør hva som er greia med at korken på Farris-flasken sitter fast. Thun ble født i 1992, samme år som daværende statsminister Gro Harlem Brundtland holdt nyttårstalen med de berømte ordene om at det er «typisk norsk å være god.» Med barnlig småsutring sier Thun at hun savner Gro, noe som fører til at den gamle statsministeren dukker opp – i Mine Nilay Yalcins skikkelse. Hun har oppsatt hår og er kledd i en lilla drakt som tar tankene til 1980-tallet, og i hånden har hun en tryllestav. Som en blanding av den gode feen fra Askepott og en gjenkjennelig karikert landsmoder, tryller Gro frem en folkedanser (Jon Bugge Mariussen) og sender ham og Thun til fjells. Det som følger er en slags odyssé i norskhet som også er en fortelling om å lengte etter noe genuint. Thun snakker om å speile seg i et fjellvann og føle seg bra nok. Drømmen om Gro blir her også uttrykk for en barnlig tro på noe samlende. 

Scenen er sparsommelig utstyrt med noen store vaffelhjerter i tre, en scenografi som scenograf Silje Sandodden Kise opprinnelig laget for forestilllingen Vaffelhjarte på Teater Ibsen. I tillegg til at det er veldig fint at scenografi kan brukes flere ganger, liker jeg at den vaffelkoseligheten Vaffelhjarte representerer, her presenteres med et kritisk fortegn. Thun er innledningsvis kledd i litt punkete byklær før hun blir gitt en stakk av folkedanseren. Denne kler hun både av og på seg flere ganger, og under har hun en slags glitrende treningsbikini. Folkedanser Mariussen har på seg en enkel herrebunad med rød vest og sorte bukser, noe som gjør at det kommenteres at han ligner på Askeladden. Aktørene spiller med et humoristisk og presist nærvær, og fremstår gjennomgående som sympatiske og med formidlingsvilje.

Gro og vafler

Midt i reisen kommer Gro tilbake og initierer en vaffelstekingssekvens der flere tilskuere blir rekruttert til å steke og dele ut vafler til resten av publikum. Det er lettbent og humoristisk når vaffelsteking settes i sammenheng med at nordmenn er så gode til å hygge seg, og det med Gros karikerte Bygdøy-sosiolekt. Det koselige ved å være norsk problematiseres og knyttes til lakseoppdrett, oljeplattformer, utenrikspolitikk og brudepar som ønsker seg folkedans i bryllupene sine fordi de vil ha noe som er veldig norsk uten å være spesielt interessert i dans. Når det diskuteres navn på oljeplattformene og det underlige i at de er oppkalt etter figurer fra norsk mytologi og folketro, tenker jeg på hvordan norsk ideologi er preget av et ønske om uskyld. Fuck it – en sjukt norsk forestilling handler også en del nettopp om et tap av uskyld, om den inngrodde troen på at det er typisk norsk å være god og oppdagelsen av at det er en absurd uttalelse for en statsminister å komme med. Mot slutten leser jeg det som at forestillingen legger inn et element av nostalgi. Thun snakker om å ønske seg tilbake til fjellvannet og speilbildet der hun selv syntes hun så bra nok ut. Speilbildet kan leses som et samfunns selvbilde, og savnet etter det urørte fjellvannet blir en nostalgi etter en uskyldig tid.

Uskyld og ideologi

Jeg må innrømme at jeg har litt vanskelig med å forstå denne lengselen fullt ut og hva det er forestillingen ønsker å si med den. Forestillingen og teksten kunne vært mye tydeligere i hva den ønsker å kritisere. Et av problemene med maktspråkets bruk av ideologiske symboler er at det fungerer fordi symbolene inneholder noe begjærlig og tiltrekkende som vi skulle ønske var sant. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek skriver i boken The Sublime Object of Ideology fra 1989 at ideologi ikke egentlig er en falsk bevissthet, som det har vært vanlig å argumentere for i marxistisk tradisjon, men illusjoner vi er klare over ikke egentlig er sanne. Žižek mener at ideologi er handling, for selv om vi dypest sett erkjenner at fortellingene vi setter vår lit til er illusjoner, fortsetter vi å handle som om de er sanne. Grunnen til at vi gjør det, er at det er så mye mer behagelig enn å konfrontere illusjonen. Sånn tror jeg også det er med norsk uskyld, hygge og fortellingen om at vi er så gode. Vi vet at livsførselen vår ikke er bærekraftig og at det skal mer enn resirkulering til for å sikre miljøet, men vi fortsetter å handle som om lilla søppelposer løser plastproblemet. På samme måte vet vi at det ikke sier så mye om våre liv at Bjørn Dæhlie var flink på ski i OL i Albertville. Men hver gang nordmenn er flinke til å gå på ski, fremstilles det som om det sier noe bra om oss alle sammen. Med henvisninger til virkelige ideologiske hendelser og trossystemer setter forestillingen fingeren på forholdet mellom symbolene vi holder oss med og de egentlige politiske og kapitalistiske strukturene, som det at vi fronter oss selv som en fiskerinasjon, men samtidig lar laksenæringen ødelegge for villfisken. Men forestillingen blir aldri ubehagelig nok til virkelig å rokke ved oppfatningene. Det slår meg hvor vanskelig det er å gjøre ideologiske symboler til noe annet enn koselige fordi vi instinktivt tillegger dem så mye kos. Skal teatret faktisk få oss til å oppleve et ubehag ved ideologien, må symbolene utfordres mer. Når lengselen i forestillingen blir for uklar, opplever jeg at den retter seg mot de samme symbolene uten at det ubehagelige ved en slik lengsel formidles på et tilstrekkelig godt vis. Istedenfor føles bruken av dem festlig, trygg og nesten koselig. Det gjør også at slutten blir mer sentimental enn politisk, og jeg savner en større analyse av hva som skal til for å utfordre illusjonene om at vi er så gode.