Noe å tygge på

MIND EATER er en Oslo-basert, kunstnerdrevet festival med internasjonale gjestespill fra unge fremadstormende kunstnere og nye performative praksiser. Festivalen arrangeres for første gang i år, av danser og koreograf Louis Schou-Hansen og kritiker og dramatiker Runa Borch Skolseg. Den tar sikte på å forene ulike kroppsliggjorte praksiser med kritisk refleksjon og har et tverrkunstnerisk fokus. Festivalen fant sted 8.-11. august og hadde et todelt program med forestillinger på UKS (Unge Kunstneres Samfund) og diskursive arrangementer på Norma T. Programmet bestod av fire soloforestillinger av performancekunstnerne Ivan Cheng og Odete og dansekunstnerne Luisa Alfonso og Ewa Dziarnowska, en tekstworkshop med dramatiker Star Finch og en lesegruppe med billedkunstner Nikhil Vettukattil. Denne anmeldelsen tar utgangspunkt i Cheng, Odete og Alfonsos forestillinger. Kunstnerdrevne festivaler er sjelden vare. De er gjerne et uttrykk for enkeltkunstneres opplevelser av at det er noe som mangler å bli gitt fokus ved de større institusjonene og kan bidra med å presentere nye retninger eller tendenser i kunstfeltet. Noen ganger vokser disse festivalene seg store, som CODA-festivalen i Oslo, andre ganger forsvinner de etter noen år, uten at dette betyr at avtrykket etter dem er mindre viktige. Jeg tenker på festivalen Rethink Dance, arrangert av danserne og koreografene Venke Sortland, Pernille Holden, Ingeleiv Berstad og Therese Markhus, som i perioden fra 2009-2013 viste dansekunstneriske uttrykk fra inn- og utland som da var ukjent for det norske dansepublikummet. Her var det også et uttalt mål å skape faglig utveksling og kompetanseheving gjennom samtaler og seminarer, på lik linje med MIND EATER. Noe nedsløvet av feriemodus føler jeg meg klar for å la nye uttrykk ta seg en bit eller to av hjernen min.

UKS – gamle Søilen teater

Det performative på programmet foregår altså ved UKS, et sted for nyskapende billedkunst. Vel framme for å se forestillingen «Wild Tanks: Halogen Daylight Springtime» av Cheng lørdag kveld, ser jeg publikummere fra et bredt spekter av det norske kunstfeltet - dansekunstnere, billedkunstnere, dramatikere og teatervitere har funnet veien hit. Jeg skal innrømme at det er lenge siden jeg har vært på UKS, det må ha vært før de flyttet hit, for jeg har ikke vært i dette lokalet tidligere. Jeg blir overrasket over størrelsen på selve visningsrommet, som er godt egnet for dans, sånn rent bortsett fra at gulvet er av betong, og jeg blir gjort oppmerksom på at rommet ble brukt til teatervirksomhet på 1930-40 tallet. Et stort, kongeblått teppe som jeg kjenner igjen fra bilder på instagram ifra gårsdagens forestilling med Dziarnowska, som jeg dessverre ikke fikk sett, dekker gulvet. Stoler står litt løst plassert, og det er ikke helt åpenbart hvor det performative skal skje, så jeg finner meg en stol i den delen av rommet som jeg oppfatter som litt langt bak. De massive betongveggene gir et rått inntrykk og minner meg om nedstrippede, DIY-arbeid jeg både har gjort selv og sett i slike tilsvarende rom. Her står imidlertid flere store, svarte lysstativ fordelt utover scenen, i tillegg til en musikkstasjon, så i dette tilfellet er sceneteknikken høyst til stede. En stor skjerm og et kamera er plassert i midten av rommet.

En filmet situasjon

Cheng, ikledd en slags collage-aktig kjole i rødt og hvitt og svarte boots, går rundt i rommet, ordner ting og snakker litt med publikum på en hverdagslig måte. Når alle i publikum har satt seg, spør han om det er noen i publikum som ikke vil bli filmet og ingen svarer. Han oppfordrer publikum til å flytte på seg underveis, før han setter i gang en lengre, mer teatralsk dialog. På en noe opphøyet måte nevner han døden mens han beveger seg sidelengs med bena på en ballettaktig måte. Skiftet i oppmerksomhet setter meg litt ut, og jeg sliter med å oppfatte hva som blir sagt, helt til jeg hører Ibsen og Vildanden bli nevnt. Kameraet, som styres av Vettukattil, nærfilmer både Cheng og enkeltpersoner i publikum, som kan ses på skjermen. Forestillingen minner meg om danseforestillinger fra tidlig 2000-tallet som eksperimenterte med å filme det som skjedde på scenen og projisere det på skjermer slik at publikum fikk se forestillingen fra ulike vinkler. Men siden 2010 og de sosiale medienes bidrag til å kunne bli filmet i hvilke som helst situasjoner med påfølgende ukritisk deling, får dette grepet en ganske annerledes klang. I det de referansetette monologene akkompagneres av forførerisk sang og dans foran kamera (og oss) framstår arbeidet mest som en framførelse av utøverens personlighet. Når det er sagt er Cheng både sjarmerende og sympatisk, og i det han beveger seg over i det melodramatiske, så treffer komikken meg.

Karakterdansens kraft

Søndag kveld ser jeg to forestillinger, Masterpiece av Alfonso og A Short History of Necromantic Gender Transgression av Odete. Når jeg kommer inn i rommet til den første forestillingen, er det blå teppet tatt vekk til fordel for et grått betonggulv og et tydelig oppsett med et tradisjonelt skille mellom scene og sal med stolrekker på den ene siden av rommet. Siden det er fullt, stiller jeg meg bakerst, og forestillingen begynner i det døren til rommet lukkes. Alfonso, kledd i en svart body, et hvitt skjørt, hvite rysjeermer og svarte karaktersko, stiller seg oppå en høyttaler i midten av rommet. Hun ser tydelig på publikum og roterer langsomt rundt sin egen akse, før en spansktalende sang settes på som hun mimer til med innlevelse. Så går hun ned, gjør store utslag med armene og tramper med føttene med overdreven lidelse i blikket. Hun jobber med stereotypier innenfor latin-amerikansk karakterdans som beskrives som hyper-dramatisk, virtuos og kjønnet, og særlig spillet mellom tragedie og komikk uttrykt gjennom Alfonsos ansikt er en fryd å se på. Hun snurrer raskt rundt egen akse og sparker bena høyt så skjørtet blafrer. Fire fargerike, rysjekledte høyttalere står på en rekke og utgjør et kor som hun synger sammen med, og som litt senere blir til «personer» som hun forfører. Komponisten og lydteknikeren Peter Rubel blir med henne i en synkrondans der de speiler hverandre, foran en installasjon av store høyttalere som hun klatrer oppå. Til slutt tar hun av seg det hvite skjørtet og danser i en svart tettsittende drakt med stor kraft og virtuos detaljrikdom, som man sjelden ser i konseptuelle koreografier. Måten hun engasjerer seg mentalt og emosjonelt på i de ulike delene er også forfriskende å se, til forskjell fra mer tradisjonell samtidsdans der idealet er å holde seg nøytral og uaffektert.

Kjønnshistorier

Til festivalens siste forestilling får vi beskjed om at vi kan være hvor vi vil og flytte på oss underveis. Når jeg kommer inn, har flesteparten av publikum satt seg i en stor ring midt på gulvet som jeg bestemmer meg for å bli med i. Odete er kledd i mørke, løse bukser og hettegenser og går litt tilforlatelig rundt og kommenterer på publikums valg av plassering. Rommet har dempet belysning i flere farger som grønt og rødt, og det spilles en sakral musikk, som gir en slags middelaldersk stemning. Hun tar på seg hvite silkehansker med fjær på fingrene, bretter ut en papirrull med tegninger og skrift på fra den ene siden av rommet til den andre, slik at publikum må flytte på seg. Forestillingen tar form som en slags fortellerstund der hun trekker linjer fra historiske figurer som kastrerte, mannlige sangere og fabulerer rundt hvordan femininitet hos menn har blitt forstått som kjønnsoverskridende og spør om det kan kobles til nekromanti - altså å påkalle de dødes ånder for å spå fremtiden. Jeg tenker på den amerikanske youtuberen og politiske kommentatoren Natalie Wynn, som igjennom kanalen Contrapoints setter samtidsaktuelle temaer inn i en større filosofisk sammenheng ispedd mørk humor og visuelle elementer, som en motkraft til høyrepopulisme på internett som særlig rammer transpersoner og andre som bryter med kjønnsnormer. Odete trekker linjer til dagens diskurser om kjønn, noe hun godt kunne gjort mer av, for ytterligere å forankre de historiske linjene i samtiden.

Mer hjernespising

Ut fra oppmøtet på festivalen og samtaler jeg hadde med ulike festivaldeltagere, er det ingen tvil om at festivalen var vellykket. Både det å ha unge, internasjonale kunstnere i Oslo og å ha et uttalt fokus på tverrfaglighet er mangelvare, kanskje særlig nå i etterslepet av pandemien. Å føle seg som en del av et større kunstfelt med koblinger til kunstnere som virker andre steder og uttrykk skapt i andre sammenhenger er nødvendig for å reflektere rundt og skape bevegelser innad i eget kunstfelt. Kurateringen er interessant, med kunstnere som på ulike måter tar for seg aktuelle tematikker og problemstillinger, om enn noe ujevn kvalitetsmessig. Alfonsos arbeid opplevde jeg så helstøpt at det kunne ha blitt spilt på et programmerende teater, mens både Cheng og Odetes arbeider opplevdes mer som skisser som ikke helt hadde funnet sin form. Siden det tross alt er unge kunstnere det er snakk om her, kunne kanskje kunstnersamtaler bidratt til å utdype arbeidene ytterligere. I tillegg kunne det vært interessant å belyse de ulike fagtradisjonene kunstnerne forholder seg til i sine praksiser, som jo påvirker de kunstneriske uttrykkene og lesningen av dem. Alt i alt er det som om festivalen tar opp en plass for visning og diskusjon av kunst i Oslo jeg hadde glemt at fantes, og jeg håper virkelig det blir en neste gang.