Nedskalert jubilant

I 2019 fant jeg ut at Kirkenes burde stå som fast punkt på kalenderen min hver februar. Da hadde festivalen Barents Spektakel omdøpt byen til The World’s Northernmost Chinatown. Ved hjelp av billedkunst, scenekunst, samtaler og lyd tegnet festivalen opp brennaktuelle, geopolitiske linjer mellom øst og vest. Det ble tydelig hvilke viktige roller en liten grenseby helt nord i Norge kan ha i relasjon med resten av verden. Året etter var Russland omdreiningspunktet med festivaltemaet The Russian Connection. I dag er det fascinerende å se tilbake på hvordan spørsmålet om hvorvidt Russland er en trussel eller ei ble behandlet. Flere av de kunstneriske innslagene var forenklede og humoristiske. I en gågate var det for eksempel satt opp et par dører under skiltet «Do the Russians run everything?». På den ene døra sto det «yes» og på den andre «no», og det var meningen at man skulle gå gjennom den døra man mente passet best. I 2023, året etter invasjonen av Ukraina, ble tonen en annen med arrangementer titulert «In borders we trust».

Medaljens bakside

Årets festivaltema, «Soft Shields», følger opp den nye seriøsiteten. Temaet reflekteres ikke like godt i hele festivalprogrammet, som i år fremstår mindre ambisiøst enn tidligere. Med sine fire dager er festivalen mellom én og to dager kortere enn den har vært de siste årene. Det er på grunn av økonomiske utfordringer og at tidligere festivaler er vurdert som «overprogrammerte», forteller pressekontakt Bjarne Asp på vegne av festivalledelsen når jeg spør via e-post. Den delen som virker mest gjennomarbeidet er festivalutstillingen hvor det tvetydige i begrepet «myke skjold» kommer godt frem. I utstillingen, som holdes i visningsrommet Terminal B, viser Toril Johannessen et silketrykk i form av et kart over Nord-Norge. Kartet er fullt av uformelle stedsnavn som alle har med militær aktivitet å gjøre: «Tyskveien», «Russebautaen», «NATO-kaia». De fremstår nærmest som kjælenavn gitt av lokalbefolkningen. Navnene blir en del av folks hverdag, og på den måten kan man si at krigshistorien på sett og vis mykes opp og normaliseres. En lignende tosidighet finnes hos Siri Hermansen, som bidrar med flere svarte tekstiler med ulike erklæringer påskrevet. Tekstene skal gjenspeile hvordan man bør te seg og tenke i møte med undertrykkende krefter. I verket utstilt på Terminal B er teksten printet på baksiden av tekstilet, mot veggen, slik at den ikke er lett å se. Når lyset treffer riktig, skinner likevel bokstavene gjennom stoffet: «I will be a patriot». Det er åpenbart ikke i alle tilfeller man bør være patriotisk, og derfor er det et fint grep at utsagnet liksom er synlig og usynlig på samme tid, som om avsenderen ikke har bestemt seg. Videre viser Philipp Guzeevs tre medaljer opphengt på høytidelig vis i en gullramme. Ved å spørre hva som skjer med verdien til denne type hedersbermerkninger når de ikke lenger er i bruk, skaper kunstneren interessante refleksjoner rundt symbolikk, immateriell og materiell verdi.

Mindre performativ kunst

Festivalutstillingen er høydepunktet denne gang, men det er dessverre en lettkjøpt seier. Kuttet i festivalprogrammet ser ut til å gå særlig utover forestillinger og andre performative kunstprosjekter, som det er merkbart mindre av denne gang. Det er to forestillinger på programmet samt en arbeidsvisning av Samovarteatrets kommende forestilling Vann – et arrangement som er en del av festivalens partnerprogram. Selv fikk jeg bare med meg arbeidsvisningen og én av de to andre forestillingene, siden den siste var satt opp etter at jeg hadde reist på festivalens siste dag. Forestillingene jeg så virket tilfeldig kuratert med en svak kobling til festivaltemaet. Samovarteaterets kommende forestilling ser ut til å bli severdig, men det er grenser for hvor givende det er med ufullstendige arbeidsvisninger. Dødsvitner av regissør Bence Molnár er på sin side en ferdig produksjon, men forestillingen er likevel mangelfull. Den består av to historier hvor den ene utspiller seg innerst på scenen, bak et nettinggjerde, mens den andre finner sted på scenens fremre del. Det veksles mellom disse to scenariene gjennom skarpe brudd hvor lyset slukkes. Bak gjerdet skal en krigsfange henrettes. Fangen bedyrer sin uskyld, og det blir hamret inn hvor urettferdig det er at vedkommende skal dø når hen bare er en liten brikke i et større spill. Fangen får etter hvert sympati av fangevokteren, og de blir glimtvis fortrolige. Til slutt får fangen oppfylt sitt siste ønske, en klem. Historien er flat, med et forutsigbart forløp og en litt for insisterende moral. Foran gjerdet blir vi introdusert for to voksne skuespillere som spiller et søskenpar hvor lillebroren er dødssyk. Inspirert av Brødrene Løvehjerte fantaserer de om eventyrlandet som venter etter døden. Denne delen av forestillingen virker å være laget for barn, men det blir etter hvert tydelig at dette ikke er noen barneforestilling. Det blir riktig uvørent når den ene skuespilleren ber publikum om å se på sidepersonen mens hun påstår at vi alle har vært innom tanken på å avslutte livet. Den andre skuespilleren kommer oss til unnsetning ved å påpeke at de umulig kan vite hvilke traumer publikum har eller ikke har, men det redder ikke den ubehagelige situasjonen. Mot slutten later utøverne som om de henter en tilfeldig person fra publikum som skal fortelle om sin nær-døden-opplevelse. Skuespillerne fremstår nølende, men når det blir åpenbart at det hele er innøvd blir situasjonen ganske påtatt. Dødstematikken behandles på en såpass naiv, usammenhengende og klisjébefengt måte at alvoret aldri når frem til meg.

Ujevnt program

En konsekvens av at kjerneprogrammet er kuttet ned er at festivalens partnerprogram får mer plass. Selv om flere av disse postene kan være av god kvalitet i seg selv, som for eksempel dokumentarfilmen The Rise of Wagner som jeg så på Aurora kino, er det vanskeligere å holde på en spesifikk tematikk eller atmosfære når festivalens innhold i større grad blir farget av eksterne aktører. Jeg skulle også ønske meg en mer kritisk omgang med Animated Town, en utstilling som viser animasjoner og overhead-lysbilder fra kurs med lokale barn og voksne. Det er leirfigurer som står på ski, motiver av hus og ansikter samt barnetegninger og utklipp som er lagt på gammeldagse overhead-projektorer. Slike pedagogiske kunstprosjekter er helt sikkert givende for de involverte og har sin verdi. Likevel, for at prosjektet skal bli interessant kunstnerisk må materialet bearbeides ytterligere av de profesjonelle aktørene som står bak, enn det som er gjort her. Kanskje ligger noe av grunnen til årets svake program i at kuratorrollen nå er fordelt mellom to personer som allerede har andre, viktige roller i festivalavviklingen i stedet for at man har tre dedikerte kuratorer som i tidligere år. Det har vært festivalens rike, sjangeroverskridende program som har gitt den nerve, for eksempel når det oppstår overraskende sammenhenger på tvers av arrangementer. Den solide helheten som tidligere festivaler har kunnet vise til er i tillegg verdensbyggende; tidligere år har jeg fått følelsen av å tre inn i et helt eget Barents Spektakel-univers ved ankomst Kirkenes. Vi får virkelig håpe at Barents Spektakel i fremtiden får de økonomiske midlene de behøver, slik at visjoner kan leve og det kunstneriske nivået holdes oppe.