Nasjonalromantisk talkshow

Når Oslo-Filharmonien nå feirer 100 årsjubileum, sammenfaller det også med Terje Tønnesens siste sesong som orkesterets konsertmester. Etter å ha vært med på å starte og lede Det Norske Kammerorkester fra 1977, tok han over plassen som konsertmester i Oslo-Filharmonien i 1983. I løpet av de siste 40 årene har Tønnesen hatt en særstilling i norsk musikkliv, og han ble i 2015 utnevnt til ridder av St. Olavs orden for sin innsats. Søndag ble Tønnesen og Oslo-Filharmonien feiret med konsert på Nationaltheatret, der Tønnesen fungerte som både solist og orkesterleder i et nasjonalromantisk program. Da orkesteret ble stiftet i 1919, utgjorde de 48 musikerne ved Nationaltheatret grunnstammen i det nystartede orkesteret, og det ga derfor et visst historisk sus å spille konserten på teatrets hovedscene i jubileumsåret. Kvelden ble innledet med Edvard Griegs ”Fra Holbergs tid. Suite i gammel stil”, og musikk fra Peer Gynt. Deretter fulgte tre stykker av Johan Halvorsen, Romanse for fiolin og orkester av Svendsen og Beethovens 5.symfoni. Som et minne om den første operaoppsetningen ved Nationaltheatret spilte orkesteret også utdrag fra Puccinis Madame Butterfly, vakkert fremført av Lydia Hoen Tjore. Konferansier Kim Haugen bandt det hele sammen til en enhetlig festforestilling.

Musikk og drama I konsertpresentasjonen på Filharmoniens nettsider presenteres konserten som en blanding av musikk og drama, hvor Tønnesen og orkesteret «tar for seg ulike fortolkningstradisjoner i teater og musikk gjennom tidene». Det er en lett overdrivelse. En ærligere presentasjon av festforestillingen ville vært: «Senkveld med Haugen og Tønnesen – et talkshow med musikalske slagere fra Norges gullalder».

Konferansier Kim Haugen ledet publikum gjennom showet som besto av korte intervjuer med musikeren og privatpersonen Tønnesen. Det var lett passiar med musikalske gjester fra salen og lovprisninger av orkesteret, ispedd tidvis artige humoristiske kommentarer og sitater av Shakespeare. Som musikalsk talkshow betraktet, var opplevelsen helt grei. Hvis målet for akkurat denne forestillingen var lett underholdning uten dybde, og en form som går mer mot revy enn konsert, så var det slett ikke så galt. Etter min mening er det imidlertid minst to problemer med å la en slik festforestilling markere avskjeden til en musiker som har gjort så mye for norsk musikkliv.

Program og format som ikke yter musikerne rettferdighet Det første problemet er at programmet og formatet ikke yter Tønnesen og hans medmusikere rettferdighet. Programmet kan sies å være helhetlig tematisk, men muligheten for variasjon av det musikalske uttrykket var så liten at det nesten er urettferdig å vurdere konserten på så tynt grunnlag. Det er også en utfordring både for musikere og kritiker å nærme seg en konsert hvor alt repertoar allerede er hørt så mange ganger. Tønnesens uttalte oppfordring til å spille som om det var første gang, å fange skapelsesøyeblikket, berørte naturligvis et av de store spørsmålene innenfor den vestlige kunstmusikken, nemlig hvordan vi kan fornye musikk med bruksslitasje. Balansen er hårfin, og innimellom blir handlingsrommet vanskelig lite: en mainstream-variant kan fort bli kjedelig, mens store endringer kan oppleves som at fremføringen tar avstand fra den komponerte musikken og tradisjonen.

Tross musikernes iherdige innsats, opplevde jeg at kveldens musikalske utforming holdt seg godt på den trygge siden. Ingenting utfordret det nasjonalromantiske glansbildet eller beveget seg i noe slags grenseland. De lovede «ulike fortolkningstradisjonene» glimret dessverre også med sitt fravær. Videre fremhevet ikke programmet Tønnesen som solist, med et hederlig unntak i Svendsens Romanse. Ekstranummeret Veslemøys sang av Halvorsen var derimot det mest gripende i hele konserten, der Tønnesen utformet den enkle melodien vakkert og nært. Akkurat da var stillheten til å ta og føle på. Tidligere staffasje var borte, og bare musikken og konsertøyeblikket sto igjen.

Mest spennende var det å se hvordan Oslo-filharmoniens musikere utfoldet seg som kammermusikere, ledet av Tønnesen, men uten dirigent. Noen små unøyaktigheter i tempo var det eneste som avslørte at de ikke spiller så mye kammermusikk til vanlig. Jeg håper orkesteret får flere kammermusikalske prosjekter så de kan videreutvikle den kvaliteten de viste her. Musikerne hadde en spesiell kontakt seg imellom som jeg sjelden har sett på vanlige orkesterkonserter, som ville være interessant å se hvor langt kan tas inn i de store symfoniene.

Undervurderer sitt mulige publikum Det andre problemet er at formatet både er tydelig rettet mot en bestemt publikumsgruppe, og konserten beveget seg i risikosonen for å undervurdere sitt mulige publikum. Forestillingen opplevdes som lett å like, fryktelig hyggelig og dessverre litt banal. Teatereffektene var overdrevne, som det å posisjonere Tønnesen som en annen Ole Bull i Svendsens romanse – lett tilbakelent og med store armbevegelser i de smektende partiene, mens blikket skuet utover salen (alternativt mot imaginære fjellkjeder i horisonten). Et annet eksempel var da det nødvendige dødsfallet i alle skuespill gikk utover Tønnesen. Etter å ha blitt skutt på melodramatisk vis med lekepistol av en etterkommer av selveste Grieg, sjanglet konsertmesteren frem til henvist plass mens et rødt skjerf ble lirket frem fra brystlommen. Heldigvis sto han opp igjen fra de døde i tide til å spille de to siste numrene.

Samtalene var trivelige, men nokså innholdsløse. Dette bidro også til følelsen av å undervurdere publikum. Et eksempel var da konferansieren trakk frem at Tønnesen i en periode øvde 8 timer per dag. At man må opplyse at musikere faktisk øver en full arbeidsdag tyder på en forventning om at publikum vet lite om hvordan en musiker på filharmoniens nivå arbeider. Den stadig tilbakevendende lovprisningen fra konferansieren om hvor fantastisk konserten var, blir også litt mistenkelig. Behøver publikum å bli fortalt at musikerne spiller bra for å forstå at det musikalske er på toppnivå? Formatet, kombinert med et program tilsynelatende fra albumet The Best of Classical Music, gjør at jeg lurer på hvilket publikum som var målgruppen. Det er litt vemodig at konserten neppe er rettet mot alle musikkelskere som har fulgt ham med begeistring – til det fikk både han, musikerne og musikken for lite plass i en ellers lettbeint forestilling. Jeg håper virkelig at Tønnesen og Oslo-filharmonien får flere muligheter til en verdig avslutning av en så langvarig innsats for orkesteret. Konferansierens humoristiske protest mot slutten om at ”vi vil høre mer – det er jo 100 år til neste gang!” er velplassert – men fantastiske musikere til tross så er det kanskje like greit at det er en stund til?