Når narren inviterer. Dialog for teatret

NÅR NARREN INVITERER. DIALOG FOR TEATRET.

Av Ingvild Holm

Det er møte i Scenekunnskap Chat Noir om Kulturutredningen 2014 med fokus på tiltak for scenekunsten. På grunn av godt oppmøte er arrangementet flyttet fra Balkongbaren og inn på venstre balkong i selve hovedsalen, et klassisk revyteater i rødt. Baren er åpen. Dælenenggatapalmen er i anledning våren seks solsikker plassert på første rad. Helt foran står et ståbord med en gul lampe. De medvirkende er seg selv bortsett fra Ingvild Holm og en kollega (se bildet) som er narrer. Narren er to for å være fler enn en, og til tross for kostymet er de helt seriøse. Chat Noirs spøkelse Lalla Carlsen introduseres av Gabrielle Haga klokka halv ti.

Dialogen er utdrag fra møtet på Chat Noir 7. mai 2013 og er basert på Holms og Hagas knappe og tildels interessevridde notater. Vi beklager eventuelle feil og misforståelser i gjengivelsen av det som ble sagt.

Medvirkende: Bartender: Maria Ingvild Holm / scenekunstner / det frie feltet / Scenekunnskap Chat Noir: Narr og kollega (bildet) Kritikerlaget og redaktør Scenekunst.no: Hild Borchgrevink Førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI og bak notatet Scenekunsten i kulturløftet: Sigrid Røyseng Scenekunstbruket / leder: Ådne Sekkelsten Norsk teater- og orkesterforening / leder: Morten Gjelten Norsk skuespillerforbund / nestleder: Knut Alfsen HerStay / det frie feltet: Monica Emilie Herstad Sceneweb og Danse- og teatersentrum: Elisabeth Leinslie Scenekunstner / det frie feltet: Pia Maria Roll Impure Company / det frie feltet: Hooman Sharifi Teatervitenskap, UIO / universitetslektor: Siren Leirvåg Norske dansekunstnere / leder: Peder Horgen Norsk kulturråd / scenekunstkonsulent: Melanie Fieldseth Scenekunnskap Chat Noir: Gabrielle Haga Spøkelse: Lalla Carlsen Publikum: 16 stk.

Narr: God kveld. Velkommen til møte i Scenekunnskap Chat Noir om Kulturutredningen 2014 med fokus på tiltak for scenekunsten, og med et ekstra fokus på oss i det frie feltet. Vi har invitert Sigrid Røyseng som står bak notatet Scenekunsten i Kulturløftet, og representanter fra våre organisasjoner og forbund. At vi holder møter betyr kanskje at dere ikke gjør det dere er satt til å gjøre godt nok, og vi minner om at uten skapende kunstnere blir alle institusjoner museer.

KRITIKK OG FORSKNING

Narr: Forrige møte handlet om den viktige teaterkritikken, som det viser seg at utredningen har glemt.

Hild: Etter hva jeg har hørt, ga utrederne beskjed på forhånd til Kritikerlaget om at kritikken ikke kom til å bli omtalt i utredningen, fordi de anså den for å høre hjemme i mediepolitikken. Det vitner om manglende forståelse for mange av rollene kritikken fyller. Kritikken dokumenterer, særlig i de performative kunstartene, og enda viktigere er at kritikere bidrar med mange og forskjellige innspill til hva som er kunstnerisk kvalitet. Kvalitet er ikke en statisk størrelse, men forhandles og utvikler seg ved at vi diskuterer den. Utredningen skriver mye om ytringskultur og å skolere oss i å være uenige, og i dette har kritikken en helt naturlig plass.

Siren: Folk har en tendens til å se kritikken som rent anmelderi, men den er mye mer enn det.

Narr: Den må være kvalifisert til å språkliggjøre ukjent form og innhold. Når det er for lite eksperimentering og mindre publikum i teatret enn det burde være, handler det mye om det offentlige språket rundt kunst, og en ideologisk mistenkelig- og latterliggjøring av oss.

Sigrid: Vi burde lagt merke til denne mangelen i utredningen og trukket fram kritikken i notatet. Jeg innrømmer at det er en unnlatelsessynd, og hvis det var mulig skulle jeg lagt meg flat.

Morten: Jeg er enig. Det må gjøres noe med teaterkritikken. At du la deg flat var kjedelig, Sigrid, for man kan vel ikke sparke en som ligger nede, kan man?

Sigrid: Vi forskere kan godt være en ytre fiende om du vil, og en nyttig fiende. Det er bra å se på tingene med ulike roller og metoder.

Siren: Jeg syns det var inspirerende på Scenekunnskaps møte om kulturforskning i fjor der Jan Grund utfordret humaniora og samfunnsvitenskapen til å samarbeide mer innenfor kulturforskning, fordi det stort sett er samfunnsvitere som leverer forskningsmateriale.

Morten: Jeg heier på forskningen jeg, og jeg er for Grund-utvalgets forslag om et eget senter for kulturforskning. Hvis du ikke kan telle det viktige, blir det du teller viktig.

Narr: Et slikt senter bør isåfall knytte til seg kunstnere i tillegg til andre fagfeller, og bli mer kunstnært.

UTREDNING OG NOTAT

Narr: Noen av dere har ifølge notatet besvart spørsmålene fra utvalget forbilledlig, mens andre har slurvet. Eller kanskje det handler det om forskjellige begrepsforståelser og innfallsvinkler, og er det et verdi- og kvalitetsspørsmål? Knut: Jeg innrømmer at kritikken til høringsuttalelsen i notatet til Gran og Røyseng ikke var gøyal lesning, men forbundet prøvde bare å si det de mente. Jeg syns det er en veldig bra utredning. Den viser blant annet at kartet har forandret seg i forhold til terrenget. Skuespillerforbundet har 1200 medlemmer der 280 er avhengige av NTO. Resten er frilansere.

Ådne: Kanskje vi rett og slett burde droppe skillet mellom det frie feltet og institusjonen, og kalle alt scenekunstfeltet?

Morten: Det må da iallefall være mange andre og mer interessante linjer enn den mellom det frie feltet og institusjonen. Vi har ofte har vært splitta, og ikke gode nok til å samles og samarbeide strategisk. Det er dessuten litt skummelt å ikke være ærlig når narren inviterer, så jeg skal innrømme at vi av og til har samarbeidet dårlig. Men byråkratiets beste venn er uenighet, og hvis vi krangler om detaljer kan ting gå tapt.

Sigrid: Jeg mener at utredningen er god. Den viser at det skapende leddet overhodet ikke er løftet i Kulturløftet, og nå må nye modeller og ordninger prioriteres. Dessuten må stipendpolitikken som i stor grad har vært forbeholdt litteratur og billedkunst, styrkes vesentlig. Utredningen viser rett og slett en voldsom ubalanse.

Narr: Vi for vår del er glad for at utredningen tydelig bekrefter det vi hele tiden har sagt: at Kulturløftet har gått til institusjoner, nye bygninger og administrasjon. For oss er det dramatisk.

Sigrid: Det har vært nærmest en dobling av støtten til institusjonen, uten at det har vært vekst i produksjon og antall publikum. Utredningen uttrykker en klar bekymring over kostnadsveksten.

Ådne: Jeg syns utredningen har sett behovene, og at strategiene for scenekunsten kommer godt fram, inkludert headingen om å styrke det frie feltet. Nå gjelder det å snakke om enighet og uenighet slik at vi kan finne gode løsninger som kan spilles inn til myndighetene.

Sigrid: Slik at vi kan kreve at utredningen ikke blir nok en skrivebordsrapport, men får relevans.

Morten: Det er ingen selvsagt ting at utredningen får betydning. Mange tilsvarende utredninger og dokumenter ”legges vekk til guling”. Den kan risikere å ikke få relevans i tilfelle ny regjering. Hvor mange er det forresten som har lest hele? Ingen, kanskje bortsett fra IdaLou Larsen? Men notatet var greit å komme gjennom.

Sigrid: I notatet har vi undersøkt hvor i verdikjeden scenekunsten tilføres verdi, og vi har brukt en modell som i utgangspunktet er økonomisk. Den fungerte greit, men det finnes jo andre måter å gjøre det på, og et alternativ kan være en oppmerksomhetens verdikjede. Gahr Støre har sagt (om helsepolitikken) at man har en tendens til å ha oppmerksomheten rettet mot bestemte ting, slik at man ikke får øye på andre og viktigere ting.

Morten: Takk for ros i notatet. Det er sjelden vare fra den kanten. Det er forøvrig interessant med bruken av markedsspråk på kunst. Kanskje det var derfor det ikke gikk å plassere NSF og DTS’ innspill?

Sigrid: Det burde absolutt vært mulig for dem å svare bedre på spørsmålene fra utredningen.

Knut: Det var overraskende at det er så liten endring og produksjonsøkning i institusjonen. Samtidig er det fint å se økningen i det frie feltet, til tross for lite penger. I institusjonen har pengene for det meste gått til pensjoner. Selv om jeg ikke liker å tenke kontrafaktisk, må jeg spørre meg om hva som hadde skjedd hvis institusjonen ikke hadde fått mer penger? Midlene ga teatrene mulighet til å betale både pensjoner og opprettholde antall produksjoner, og jeg for min del syns det er bra med pensjonsordninger.

Narr: Men for framtiden skal dere sikkert fokusere på å bedre frilansernes rettigheter og pensjoner, som foreløpig ikke fins.

TILTAK

Narr: Vi skal ikke dvele ved fortiden, men på framtidige tiltak, med fokus på oss.

Sigrid: Jeg har lyst til å se på institusjonen først. Jeg mener at mål- og resultatstyringssystemet, dvs. forholdet mellom stat og institusjon, gjør at oppmerksomheten rettes mot feil sted, og at man styres mot telling, ikke kvalitet. Det er ikke formålstjenlig. Institusjoner må også evalueres. Men det bør ikke legges på toppen av nåværende styringsmodell. Dessuten er institusjonene satt til å innfri samme type mål, og like mål fører til liketenkende institusjoner. Jeg mener at man heller bør spisse profilen, og jeg foreslår et system der institusjonene har forskjellige mål, slik at de kan bli rågode på forskjellige ting, og vurderes ut i fra det.

Narr: Dere har også foreslått satsning på det skapende leddet, stipendordninger som går direkte til fordypning innenfor eget fag uavhengig av konkrete produksjoner, og at flere fra det frie feltet kommer over på mer stabile og forutsigbare finansieringsmodeller. Det er veldig gode forslag.

Ådne: Vårt innspill er å styrke DKS, styrke infrastrukturen, og å gjøre Kulturrådets ordninger mer fleksible.

Narr: I notatet foreslår dere også en ny nasjonal distribusjons- og formidlingsstrategi. Det er en skandale at det ikke er bedre tilrettelagt for spillinger nasjonalt av forestillinger produsert sentralt og omvendt. Men framtidige midler må gå direkte til skapende kunstnere, og ikke havne i institusjoner eller andre mellomledd. Vi foreslår helt konkret en ikke-programmerende SCENEROMAVTALE for det frie profesjonelle feltet. Avtalen skal i første omgang bygge på de ressursene institusjoner og kulturhus allerede har fått, og sørge for at det er opp til kunstnerne å velge egnede rom og/eller institusjoner ut i fra kunstneriske begrunnelser, slik det burde være.

Ådne: Hvis jeg fikk midler og klarsignal kan jeg sette i gang i morgen, og for eksempel koble Kulturhusnettverket opp mot Scenekunstbrukets formidlingsnettverk. Og jeg må også informere om at Scenekunstbruket ikke er bare for barn og unge, det har aldri har vært noen begrensning, det er bare slik at det dessverre er lite midler utenom DKS. Jeg er helt enig i at nye midler hovedsaklig bør gå direkte til kunst slik at flere kan vise forestillinger flere steder.

Knut: Vi opplever DKS som viktig. Desentraliserte arbeidsplasser er veldig positivt.

Narr: Når dere allerede har fått en forestilling til en eller annen skole et eller annet sted burde dere vel sørge for at den også blir vist på kveldstid for resten av befolkningen? Hvis kunsten er god passer den for alle. Spesialordninger for barn, eldre eller bygda er en form for nedvurdering og tilpasningskunst, og dessuten, – når man snakker om suksessen DKS sies det ingenting om at forestillingene er obligatoriske skoletimer.

Knut: Men er det virkelig slik at alle skal se teater? Når det er økt tilgjengelighet, hvorfor ser ikke folk mer teater? Kanskje det er for dyrt, for langt unna, for dårlig formidlet. Og de som ikke synes det er kult med teater, må da få slippe å se det. Alle må ikke like teater. Dessuten er det mye dårlig teater. Hvorfor det? Det går ikke an å vedta talent, men man kan få bedre utdannelse og kunnskap, og mer teoretisk tenkning og etikk.

Narr: Estetikk?

Knut: Vi mener at det ikke bør være tak på antall skuespillere som utdannes. For lite ressurser kan føre til dårlig kvalitet. Dessuten er det for få prøvesaler, og kompliserende arbeidstidsavtaler. Og jeg er enig i at det er alvorlige feil i infrastrukturen og i informasjonskanalene.

Morten: Jeg tror vi må ha et formidlingsseminar, og at det muligens trengs incentiver, men at det godt kan hende det er mulig å bygge på eksisterende ressurser. Jeg minner forøvrig om geografi og kjærlighet.

Gabrielle: Har dere hørt at Lalla Carlsen går igjen på Chat Noir? Mange har sett henne flere steder, men det er særlig her på venstre balkong at hun pleier å gå, klokka halv ti om kvelden, dvs nå.

Lalla Carlsen kommer inn fra høyre.

Lalla Carlsen: Her kommer fru Gurine Huskerud, som seira i marsjen rundt Buskerud, og alle sportens venner kjenner henner. For jeg og hu Nelly med lokken, som sitter i kassa hos Pettersen var favoritter. Vi gikk fra gutter og fra voksne menner. Og vi gikk og gikk, og gikk og gikk. Og gikk og gikk, og gikk og gikk! Vi starta en dag fra bassenget på Kampen, og jeg og hu Nelly vi satte opp dampen, et fond av kraft og ynde i forening! Hu Nelly var vant til å gå ifra mannen, og sjæl har jeg av og til gått fra forstanden, så jeg skal si deg at vi lå i trening. Og vi gikk og gikk, og gikk og gikk. Og gikk og gikk, og gikk og gikk! Vi gikk så det vugget og gynget og disset. Og gnaget og saget og gnudde og gnisset.

Hun går forbi og forsvinner ut til venstre.

Sigrid: Støtteordningene som er rettet ensidig mot produksjon er kanskje ikke hensiktsmessige. Jeg etterlyser nye ordninger og samarbeid som retter oppmerkomheten mot andre sider ved scenekunsten.

Narr: Å holde det gående på veldig lite penger, helt uforutsigbart, i veldig mange år gnager, og er ikke hensiktsmessig.

Knut: Vi i Skuespillerforbundet ønsker forhandlingsmulighet med flere institusjoner som ansetter skuespillere, og mer SKUDA.

Sigrid: Dere må bli flinkere til å formulere hva dere vil bli gode til.

Narr: Så lenge det ikke tar så mye tid å si hva vi skal gjøre at vi ikke får gjort det vi egentlig skal gjøre bra nok, og så lenge scenespråket ikke blir mindre viktig enn søknads- og rapportspråket.

KULTURRÅDET

Knut: Det er snakk om produktivt vs kontraproduktivt byråkrati når det skrives ca. 250 søknader i hver runde, og ca 40 får. Resultatet for ca. 200 søknader er lik null, og det må da bety mye unødvendig byråkrati med altfor mange komiteer og nåløyer?

Pia Maria Roll: Jeg tror det er bra for alle å skrive søknader, iallefall en gang i året.

Hooman Sharifi: Jeg mener også det er bra å skrive søknad. Det at prosjektet ditt blir vurdert, og får et ordentlig nei eller ja er viktig for friheten og styrker prosjektene. Men det bør være klarere måter for hvordan det frie feltet vurderes.

Monica Emilie Herstad: De som synes det er fruktbart å søke er gjerne de som pleier å få støtte.

Hooman: Støtte er ikke en rett. Jeg mener bare at systemet fungerer.

Knut: Jeg tror jeg ble litt misforstått. Jeg syns også det er bra å skrive søknad.

Melanie Fieldseth: Ulike støtteordninger er nøkkelordet. Og utvidelse av infrastrukturen. Det må være presise skiller mellom ordninger. Det frie feltet må være oppmerksomme på at det er mekanismer i kulturrådet som er utviklet helt spesifikt for dere, og som er der for å opprettholde og forbedre premissene for produksjon i det frie feltet. Disse ordningene har en egen kvalitet som skal ta vare på og løfte fram det frie feltet uavhengig av institusjonen, slik at dere kan fortsette å være spydspissen i scenekunsten. Dessuten er det litt påtagelig at vi alltid ender opp med å snakke om Kulturrådet når vi egentlig skal snakke om utredningen som først og fremst har fokus på institusjonen.

Narr: Det er fordi vi ba om fokus på oss, og da er det naturlig å være opptatt av Kulturrådet, som betyr være eller ikke være for de fleste av oss. Vi bør ha et eget møte om Kulturrådet, og se på den nye loven.

BEGREPER

Narr: For oss som måles kvantitativt og kvalitativt, flere ganger i året, fra prosjekt til prosjekt, er det mye å tape på at metoder og begreper er ufunksjonelle og uklare. Det er bra at vi skal fokusere mer på innhold enn tall i framtiden, men det er lettere sagt enn gjort, og før det er gjort tror vi det er tryggest å dekke den kvantitative biten. Vi er tredve stykker.

Knut: For meg, som ofte spiller i alternative lokaler, er innsamlingen av data kontraproduktivt. Det er for eksempel vanskelig å telle barn i et kjøpesenter.

Sigrid: Vurderingene må dreies vekk fra telling, og heller måles ut i fra spørsmålet om noe er interessant.

Morten: Det har iallefall vært interessant å se på begrepene og det politiske språket i utredningen. Det er en evig forhandling mellom oss og politikken. Per Mangset sier at all politisk føring skjer i dialog med kunstfeltet, og at kunstfeltet må forhandle med politikken. I det øyeblikket et begrep blir lansert må vi være oppmerksomme. I fjor var det armlengdes avstand det måtte forhandles om. Nå brukes begrepene samfunnsoppdrag, og samfunnsfunksjon, men hva betyr det? Hva er ordene bak styringen? De ser uskyldige ut, men kan vise seg å være skumle. For eksempel er den kulturelle grunnmuren et farlig begrep. Hva betyr det for kunsten? Eller begrepet ikke-faglig, ”ikke-kunstnerisk” personale. Hvem er det?

Narr: Eller begrepet profesjonalitet. Det er uklart, men forhåpentligvis skal det handle mindre om kommersialitet, antall publikum og solide administrasjoner, og mer om kunstnerisk risiko.

Peder: Det ligger mye politikk i å forflate begrepene. Vi kan ikke kalle alt scenekunstfeltet. Vi må tørre å kalle noe dans og noe teater, noe institusjon, og noe prosjektbasert. Det er ekstremt ulik rammestruktur, og vi må ikke gi fra oss det prosjektbaserte feltets hardt framforhandlede ordninger.

Monica Emilie: Man må prøve å se tingene fra den produktive kunstens side. Ethvert kunstnerskap er et fundament, og grunnmuren i det frie feltet er fundert på enkeltindivider, ikke institusjoner.

Narr: I mange tilfeller, og iallefall for oss er det ikke noe skille mellom skapende og utøvende, eller administrerende for den saks skyld.

Hooman: Hver enkelt kunstner er en organisasjon det er blitt investert i, som selv kan være en institusjon. Kanskje kan vi bytte begrepet det frie feltet med begrepet frie institusjoner?

Elisabeth: Vi må være forsiktige med å sette strek over begrepet det frie feltet, og heller redefinere begrepet. Det trenger ikke å være murer mellom oss og institusjonen, men vi må definere ressursene i det å stå utenfor og være den delen som representer det andre.

Pia: Det er minoriteten som taper på at begreper fjernes. Begrepet det frie feltet må opprettholdes. Det er forskjell. Blant annet er organiseringen av arbeidet en del av det kunstneriske arbeidet.

Hild: Det er viktig å ta vare på uenigheten i kvalitetsbegrepet. Det er rom for mange forskjellige kvalitetsvurderinger.

Knut: Alle prøver å lage kunst med god kvalitet, og alle prøver å definere kvalitetsdiskursen så nært som mulig det de selv holder på med.

Pia: Fagfeller er gjerne gode til å gjenkjenne kvalitet, men kvalitet som politisk begrep er problematisk. Vi må beholde fagfellevurderingen og opprettholde en god utskiftningskultur. Kvalitet handler alltid om strukturer og hva slags type kunstuttrykk som gjelder. Forandrer måten tingen er struktert på forandrer tingen seg.

Hild: Kvalitetsbegrepet forhandles, og vi må sikre et rom der vi kan forhandle om det.

Elisabeth: Det står dessuten i relasjon til konteksten dvs. er foranderlige størrelser.

Siren: Vi vurderer og diskuterer ut fra en forestilling om kvalitet som er historisk og ideologisk produsert, og ikke ut fra de faktiske kunstneriske praksisene vi står overfor. Hva konkret vurderer vi som kvalitativt god kunst – og ikke minst hvorfor?! Vi må vekk fra forestillingen om at høye tall på en eller annen måte er positivt forbundet med høy kvalitet (enten det gjelder publikumstall eller bevilgninger). Kunstnerisk skjønn handler etter mitt skjønn om å se, observere, delta, være til stede i feltet, og forholde seg til praksis!

Narr: Takk, og takk for i kveld.