Når krybben er tom, bites hestene

Scenekunst.no ved redaktør Julie Rongved Amundsen gir sin analyse av statsbudsjettet 2023 i kommentaren «Kultur som luksus». Hovedkonklusjonen er at satsing på kultur er viktig i krisetider med fokus på at statsbudsjettet medfører en realnedgang for Kulturfondet.

Danse- og teatersentrum kunne ikke vært mer enig både når det kommer til den svake kultursatsningen fra regjeringen i statsbudsjettet, at kultur er viktig i krisetider og burde styrkes heller enn å bygges ned, og – ikke minst – at styrkingen av Kulturfondet er særdeles viktig. Men at redaktøren konkluderer med at Kulturfondet er viktigere enn både tilskuddsordning for de etablerte kompaniene og insentivordningen for ny norsk dramatikk, skaper en debatt som framstår som et angrep på behovene som er uttrykt av flere etablerte kompanier.

Amundsen sier seg enig i at det er dumt at driftstøtteordningen ikke blir etablert, men legger samtidig opp til en prioriteringsdebatt der vi må velge det ene fremfor det andre. Av kommentaren kan man lese få faktiske argumenter mot driftstøtteordningen, annet enn en gjentagelse av redaktørens tvil til at ordningen er treffsikker for å ivareta de etablerte scenekunstkompaniene.

Vi ønsker selvsagt en debatt om driftstøtteordningen velkommen, men mener at Scenekunst.no har stått for et ensidig perspektiv i saken. Hvor blir det av artiklene som forteller historien om de mange organisasjonene som har arbeidet hardt for denne støtteordningen; historiene fra dem som står i fare for å måtte legge ned; fortellingene om hvor viktig disse kunstnerskapene er og hva vi mister om de forsvinner?

Det er også oppsiktsvekkende å lese om redaktørens tanker om grunnmuren i scenekunstfeltet, og at denne best kan støttes gjennom en styrking og oppjustering av prosjektstøtten. Ser Amundsen bort fra den viktige infrastrukturen som de etablerte kompaniene skaper og hvordan denne infrastrukturen stadig bygges ned i mangel av gode ordninger for drift? Denne infrastrukturen skaper forutsigbare arbeidsplasser for utøvere og scenekunstnere, og ikke minst styrkes produsentleddet gjennom bærekraftige etablerte kompanier. Produsentene har en svært viktig rolle for å formidle og generere flere visninger for fri scenekunst, en rolle og funksjon som prosjektfinansieringen i Kulturrådet i liten grad støtter. Eksemplet er tydelig om man ser til dansefeltet: Feltet er i så liten grad institusjonalisert, at å bygge opp en forutsigbarhet og profesjonalitet i både skaper- og produsentleddet er helt nødvendig for å styrke feltet og skape arbeidsplasser som mange unge dansere ønsker seg. Dette kan prosjektmidlene aldri bidra til, økning eller ei.

I en helhetlig scenekunstpolitikk henger nemlig alt sammen. Det må være mulig å si noe om manglende satsing på scenekunstfeltet uten å snakke ned andre initiativer og behov og dermed legge opp til en prioriteringsdebatt som blir en lissepasning til de politikerne som ikke vil prioritere scenekunstfeltet. Det er ingen av forkjemperne for tilskuddsordningen for etablerte kompanier som på noe tidspunkt har tatt til orde for at ordningen skal finansieres av midler fra Kulturfondet. Det er heller ingen som har sagt at noen scenekunstnere og valg av produksjons- og finansieringsmåter er verdt mer enn andre. Det er derimot tydelig at det er en mengde ulike behov som derfor trenger forskjellige ordninger.

I stedet for å gjøre mangfoldige finansieringsbehov til en intern motstander, etterspør heller vi at vi spiller på hverandres styrker og står sammen for å argumentere for en økning i finansieringen opp mot andre sektorer. Danse- og teatersentrum jobber for bådeen økning av Kulturfondet og for tilskuddordningen for etablerte kompanier. Vi støtter helhjertet en insentivordning for ny norsk dramatikk og styrking av institusjonsteatrene. For oss er det ikke enten eller, men både og – og det burde det også være for et samlet scenekunstfelt i dagens prekære situasjon.

Når krybben er tom, bites hestene, sier ordtaket. Scenekunstfeltet er ikke tjent med at vi snakker ned hverandres initiativer. Feltet burde stå sammen om økt finansiering til scenekunst over hele linja. Først da står man på scenekunstens side.