Nærværsøvelse gjør mester

Oktoberdans 2012 har hentet prisbelønte NOW NOW NOW til Bergen. Forestillingen vises for første gang i Norge.

De tre australske danserne er allerede på plass i Festsalen i Logen i Bergen når tilskuerne tasser inn på strømpelesten. Ved publikumsinngangen står et lite, svart kasse-TV med skjermen vendt mot scenen. En særegen, litt høytidelig stemning kan merkes i den opplyste salen som er dekket med et gråhvitt vegg-til-vegg-teppe. Det myke materialet fortsetter oppover en tribune der tilskuerne setter seg stille ned. Lyset endrer seg ikke.

Konvensjonsfri Utøverne ser uutgrunnelig på tilskuerne og snur deretter blikket mot TV. Jeg ser ikke skjermen, men etter hvert blir det klart at danserne lar seg instruere i en slags trim som med god vilje kan minne om Jympa med Lill-Babs eller en mer moderne form for videoaerobic. Skal jeg tro programteksten, kan det være øvelser i nærvær de etteraper. ”Folk vil gjerne leve i øyeblikket”, hevder teksten, men jo mer de prøver desto fjernere blir tilstedeværelsen. Tittelen NOW NOW NOW, uttrykker entydig desperasjonen etter det uoppnåelige ”her og nå”.

Danserne derimot beveger seg ubesværlig i nuet under hele forestillingen, uvisst hvor lenge. Tiden står stille for meg som blir sugd inn i deres absurde aktiviteter. De ruller rundt i pussige positurer, slike bare konvensjonsfrie barn eller kontaktimprovisatører kan. Det er godt gjort å få et så selsomt bevegelsesspråk til å kommunisere scenisk. Alt danserne gjør virker aldeles logisk og helt nødvendig for dem, og da tviler heller ikke jeg.

Kommenterer kollega Forestillingens oppbygging kan også være inspirert av TV-trimmens dramaturgi. Danserne veksler mellom stor fart og stillstand, stillhet og høy lyd. Intensiteten fortsetter gjennom pausene, svetten siler uansett. Det primærfargete gymtøyet danserne skifter til før start, blir en tone mørkere mot slutten. Det er mer uklart hva de skimrende svarte parykkene bidrar til utover at de blinder danserne og underholder ved å beholde midtskillen, tyngdekraften til tross. Fargen stemmer med de svarte fløyelsteppene som dekker veggene.

Now, pow, how, cow, etc messer danserne manisk mens de svinger seg gjennom sin unisone dans. Utøverne bruker ubesværet ord som lyd, men også tekst i forestillingen. ”I don´t want to set he world on fire”, uttaler de flere ganger bare to dager etter at Hooman Sharifi har holdt hus i Festsalen med sin forestilling ”Then love was found and set the world on fire”. Om setningen er satt og tilfeldigvis synkroniserer med Sharifis tittel eller om det er en kritisk kommentar fra George & co til sin iransk-norske kollega, kan jeg bare gjette.

Nær nærvær George & co får til og med publikumsmedvirkning til å fungere. En stakkar øverst på tribunen blir hentet ned på scenen og utstyrt med hodetelefoner. Han beveger seg målrettet rundt og det kan det høres ut som at han mottar instruksjon fra damestemmen på øret. Kanskje hører han det danserne ser på TV-skjermen, det som er utgangspunkt for deres dans? De trimmer uansett ufortrødent videre rundt den unge mannen som med ryggen til publikum slipper å bli altfor selvbevisst.

”You can´t get it, you can only get better at it”, sa min gamle improvisasjonslærer da hun beskrev målet med undervisningen, nemlig nærvær. Med NOW NOW NOW gjør George & co et nummer av noe av det samme. Tilstedeværelse lar seg ikke (be)gripe, selv om det framstilles som et kommersielt produkt tilgjengelig via video. Det interessante med TV-titting som danserne må ha studert inngående, er at kroppene som ser nettopp er tilstede i se-ingen. Men oppslukt av å oppnå tilstedeværelse oppdager de ikke hvor nærme de er nærvær.

Bevisst selvbevisst Som tilskuer blir jeg selv et eksempel på dette poenget. Et øyeblikk blir jeg bevisst meg selv som seende og i samme stund vrir jeg meg selvbevisst i setet og skifter sittestilling. I denne stund er jeg ikke lenger med på det som skjer på scenen, men merker at danserne ser meg der jeg sitter fullt opplyst. George & co problematiserer nærvær og med det vender de publikums blikk tilbake på en elegant måte.

Luke George har formelt sett skapt den stiliserte tilstedeværelsestrimmen som utøves med et like selvsagt nærvær som de mer improviserte dansedelene. Sannsynligvis stammer dansen vel så mye fra resten av kompaniet, Kristy Ayre og Timothy Harvey. George & co er et sterkt og balansert team kanskje fordi hver enkelt utøver er så godt individuelt framkalt. I år ble de nominert til den prestisjetunge Green Room Awards for beste danse-ensemble med NOW NOW NOW. Det var velfortjent.