Nærkontakt i tykk filt

I visningsrommet «Hvelvet» på Sentralen i Oslo er lyset dempet når publikum slipper inn. Vennlig musikk av ubestemmelig opprinnelse spilles over høyttaleranlegget; asiatisk-klingende strengeinstrumenter og forsiktig melodisk perkusjon danner iørefallende melodier. Foran et hvitt lerret er det satt opp halvhøye isblå kulisser som ser ut som snødekte fjell. Bak dem skimtes et bord med musikkinstrumenter og en datamaskin. Ved foten av «fjellene» ligger et blått stoff drapert så det ligner vann. Publikum anvises til å sitte på puter på gulvet. Så blir alt stummende mørkt.

Kommuniserende bevegelser

Jeg rekker så vidt å lure på om de minste barna i målgruppen (0–6 år) synes det er skummelt når de ikke ser en hånd for seg, før varmt scenelys får de blå fjellene til å skinne. Utøver og musiker Mirsaeed Hosseiny Panah kommer til syne med en stor, gul kreasjon rundt hodet i noe som ser ut som polstret speilfløyel og tykk filt: Det er solen som står opp. Med gjentakelser av enkle ord som «hei» og «god morgen», smil og blikkontakt etableres en tett kontakt med publikum.

Solen vekker to blomster – Bjørk-Guinevere Kinsella Eide og Claudia Lucacel, som ligger på gulvet med ansiktene mot bakken. Lyset blir enda sterkere mens de våkner og reiser seg, og vi får se at de er kledd i gult fra topp til tå, og på hodet har de hårbøyler med store, gule kronblader i samme filtstoff som solen. Med langsomme, utforskende bevegelser og samme enkle ord og tydelige øyekontakt, hilser utøverne på hverandre og publikum.

Deretter følger et enkelt narrativ om dag som blir til natt. Utøverne beveger seg i koreograferte sekvenser på gulvet foran kulissene og kommuniserer med publikum ved hjelp av bevegelser, blikk, og kortfattet dialog. Det dukker opp en knallrød fugl med gult nebb og røde og gule fjær (Lucacel), og etter hvert kommer Nattprinsessen (Eide), som leter etter månen (Panah), etter en velprøvd formel: Prinsessen ber om hjelp fra publikum og bruker lang tid på å finne månen, selv om han hele tiden er godt synlig for tilskuerne. Både nattprinsessen og månen er kledt i glitrende blått og skaper en helt annen stemning en det gule og det røde vi har sett så langt. Publikum involveres også på flere måter, som at nattprinsessen «tenner» stjernene på himmelen ved å dele dem ut til barna, og at alle inviteres til å synge med på Blinke, blinke stjernelill.

Kulturblanding med stor målgruppe

Det kunstneriske uttrykket er ifølge programmet en blanding av «persisk, gresk, rumensk og norsk kultur», og det høres ut som det også gjelder musikken, som er en kombinasjon av Bjørk-Guinevere Kinsella Eide forhåndsinnspilte elektronikk og Mirsaeed Hosseiny Panahs levende santoor-spill. Uttrykket fremstår også virkelig som en blanding av tradisjoner og kunstneriske retninger, der resultatet ikke blir en collage av ulike ting, men noe helt nytt.

Forestillingen varer bare en halv time, og med sterke farger, tydelig visuelt uttrykk og bevisst ansiktsmimikk er den godt egnet for de minste. Samtidig skaper det langsomme tempoet, den flertydige musikken og den enkle handlingen både underliggjøring og ubestemmelig spenning som gir eldre noe å følge med på.

For en voksen kritiker går det an å henge seg opp i litt haltende timing et par steder og en og annen koreografisk detalj som kunne vært smidigere gjennomført, men jeg synes ikke det har så mye å si. Jeg opplever at forestillingen lykkes fordi den tør å satse på det helt enkle, men samtidig ta det helt alvorlig. Utøverne er heller ikke redde for å komme tett på barna, og gjør det med en vennlighet, åpenhet og tydelighet som virker inviterende og ikke invaderende. Da er mye gjort for å fenge både store og små.