Mykporno på scenen

«Kunst er som sex», skrev Siri Hustvedt i Morgenbladet fredag 16. februar. I Mette Ingvartsens prosjekt er sex utgangspunkt for kunsten. Dansens hus og Black Box teater har i løpet av de siste to månedene vist henholdsvis To come (extended) og 21 pornographies. Begge verkene er en del av Ingvartsens Red Pieces, en serie forestillinger der hun på ulikt vis behandler forholdet mellom seksualitet og offentlighet. Hun føyer seg inn i rekken av kulturuttrykk de siste ti årene som tar for seg seksualitet og pornografi. Som for eksempel teateroppsetningen Pappas porno som ble spilt på Oslo Nye teater i 2017 med regi av Jostein Kirkeby-Garstad, den omdiskuterte barneboken Sesam sesam av Gro Dahle og kortfilmen Verdensvevde kropper regissert av Truls Krane Meby. Et slikt behov og interesse for å diskutere seksualitet og pornografiens rolle i samfunnet reflekteres også i forskningen.

Fokuset på pornografi kan ses i forlengelsen av en informasjons- og teknologiutvikling som har gjort pornografi lett tilgjengelig. Mange virker bekymret for hva dette gjør med de unge. Generasjonen som vokste opp med nettporno har blitt kalt «pornogenerasjonen» og det snakkes ofte om en såkalt «pornofiseringen av det offentlige rom», der symboler fra pornografiens verden har fått en massekulturell forankring som preger mediale inntrykk vi omgir oss med i hverdagen. Det vitner om en kollektiv uro for pornografiens påvirkning. Det er få eksempler på diskurser der det oppfattes som noe positivt eller berikende med porno. Arbeid med og konsumpsjon av porno betraktes overveiende som problematisk.

Ingvartsens koreografiske prosjekt har en sterk samfunnspolitisk forankring og kretser delvis rundt en lignende oppfatning om at samfunnet har blitt pornografisk. Men prosjektet virker ikke å ta en moralsk stilling til pornografi eller seksualitet. I et intervju forteller hun at pornografiske mekanismer som effektivitet, nytelse og frustrasjon, i en slags evig syklus, har spredd seg til andre deler av samfunnet. Altså lever vi under en slags pornologikk. Dette er i og for seg en interessant teori. Prosjektet er aktivistisk når hun utforsker de nakne seksualiserte kroppenes politiske potensiale i To come (extended), og historisk reflekterende i 21 pornographies. Hva tilfører koreografi i debatten rundt seksualitet i dagens samfunn?

21 pornographies I 21 pornographies på Black Box teater har Ingvartsen tatt utgangspunkt i Marquis de Sades tekster og Susan Sontags refleksjoner rundt pornografi. Ifølge Sontag må de Sades tekster og pornografi generelt betraktes som urealistisk. Sontags perspektiv på pornografi stiller seg slik sett i kontrast til ideen om porno som skadelig idealisering. Dette viser hvordan det urealistiske ved pornoen gjør den parodisk og komisk snarere enn farlig. Under forestillingen dikterer Ingvartsen sine egne bevegelser og gjør seg selv til et objekt gjennom å bruke sin egen kropp som verktøy til å formidle erotiske tekster og voldelig krigspornografi, samtidig er hun også subjektet som har plassert seg i denne situasjonen. Hun utstråler en distanse både til innholdet i det hun forteller og til sin egen kropp. Hun tar uaffektert på brystene sine, på underlivet, kler av seg og viser kjønnet, mens hun forteller om menn som forgriper seg på unge jenter. Hun tisser på scenen og smører det over ansiktet, snakker om avføring som spises og illustrerer det ved å stappe hele hånda si inn i munnen. Vi får også «spise bæsj» i form av en Ferrero Rocher-sjokolade (min favoritt) som er plassert under setene våre. Men Ingvartsens performance-persona fremstår litt som dronningen i Snøhvit slik at jeg instinktivt mister apetitten, og jeg kjenner at jeg begynner å speile Ingvartsens kjølige følelsesløshet som fører til at jeg kjenner meg uaffektert og distansert. Jeg føler meg ikke provosert av det seksuelle og voldelige innholdet i teksten, kanskje fordi teksten og fortellingene virker så fjerne og uengasjerende, de handler om presidenter, biskoper og militære. Hun kunne nesten like gjerne lest fra en kokebok. I siste scene snurrer Ingvartsen rundt og rundt lik en sufidanser, med en svart hette på hodet og et lysrør i hendene. Som en fange fra Abu Ghraib og Jesus på korset i ett. Det spilles tung hardrock fra høyttalerne og det blinker sterkt i lysrørene. Det er langt fra et hyggelig stykke, selv om vi har fått sjokolade.

Det er en slags dissonans mellom hvordan Ingvartsen kommuniserer om forestillingen i tekst og intervju og selve koreografien, hvor sistnevnte ikke helt klarer å leve opp til det som blir lovet. Det historiske perspektivet på pornografi virker begrenset og utydelig. Jeg skulle nesten ønske at jeg hadde oppsøkt mindre informasjon om forestillingen på forhånd, eller at koreografien lå tettere opp til ambisjonene som ble uttrykt i programmet.

Ingvartsen går til litteraturen og de Sade for å hente frem «mørke» eksempler fra pornografiens og seksualitetens verden, der vold og voldtekt er emne for opphisselse. Men hvorfor ikke ta et dykk i dansens egne tradisjon og kultur? Det sirkulerte nylig en artikkel av Elinor Sikorski på Nora Research blant dansekolleger på sosiale medier om dans som bidrar til såkalt voldtektskultur, med henvisning til diverse filmklipp fra forestillinger der kvinner i duetter typisk kastes rundt av en mann som en sekk poteter. Slike duetter representerer en tradisjon innenfor dansefeltet av heteronormative duetter som reproduserer, og til tider romantiserer, et asymmetrisk forhold mellom mann/kvinne. De iscenesetter bilder der kvinner kastes rundt, tas med vold, og trakasseres av menn. Til tider opplever jeg at 21 pornographies også bare reproduserer kvinnekroppen som offer for en mannlig brutalitet. Samtidig er det sin egen kropp hun bruker, og hun blir både subjekt og objekt under sin egen kontroll.

To come (extended) I første del av To come (extended) på Dansens hus har utøverne på seg blå, tettsittende, heldekkende drakter og beveger seg mot en blendende hvit backdrop. Det er en tiltrekkende estetisk kombinasjon av farger. De begynner å simulere ulike sexstillinger, i par, i gruppe og i felleskap. Men for meg blir det ikke erotisk før jeg ser en av utøverne ta på underlivet til en annen, stryker hånden opp og ned, samt i en del der alle begynner å ta på hverandre i raskt tempo som om aktørene blir til én organisme. Men selv om det handler om sex så tar jeg meg i å kjede meg litt etter hvert. Sex kan jo saktens også være kjedelig. Stykket er generelt ikke særlig opphissende fordi Ingvartsen benytter seg av pornografiske symboler uten at en pornografisk situasjon egentlig oppstår. I sine blå drakter skjules identitetsmarkører og draktene umuliggjør penetrasjon og dermed en konvensjonell definisjon av sex. I en mindre konvensjonell forståelse kunne denne smurfeorgien bli definert som ekte sex på scenen. Eller i hvert fall mykporno. For selv om det foregår i en performativ setting er det likevel tafsing og jukking.

Det er kort mellom erotikk og komikk, som når omkring fem utøvere hopper opp på hverandre og danner en slags hamburger av blå rumper og en annen utøver slår dem med håndflaten, mens de stønner i kor. Som i Sontags tolkning av porno, blir den pornografiske symbolikken her også komisk og parodisk illustrert. Komikken oppstår i møte med at tempoet saktes ned og at kroppene ligger i en komisk positur.

Når de danser Lindy Hop nakne og tilsynelatende er glade får jeg en følelsesmessig reaksjon, og jeg holder på å begynne å gråte. Det er som om de insisterer på at kroppene deres ikke trenger å være utsatt eller seksuelle selv om de er nakne foran oss. Jeg blir rørt av tanken på at utøverne virkelig føler glede og frihet i å danse slik foran publikum, og jeg blir revet med av dette bildet av situasjonen, selv om smilene kan ha vært påklistrede og de helt tydelig har en satt koreografi som ikke gir rom for å velge. Forestillingen er som helhet såpass fengende, og utøverne så dyktige og karismatiske at jeg blir fristet til å kalle forestillingen mesterlig og Ingvartsen et geni for å ha laget den. Men jeg prøver i utgangspunktet å holde meg unna hierarkiserende og patriarkale epiteter.

Hva kan koreografiske perspektiver tilføre? Ingvartsens koreografi fungerer som et godt alternativ til hvordan seksualitet og porno diskuteres i offentligheten. Den koreografiske logikken skaper potensialer, alternativer og kompleksitet i forståelser av seksualitet og pornografi snarere enn å skildre virkeligheten og gi svar. Ingvartsen bruker pornosymbolikk og gir det et eget innhold, fokuserer på nakne kroppers agens og viser kanskje potensialet i porno og seksualitet, hvordan det kan nytes og brukes og ikke bare betraktes som uromoment i kulturen.