Musikk som museumsgjenstand

Det finnes ofte et slags gjensidig forhold mellom musikk og billedkunst. Mangt et musikkverk er inspirert av et maleri, og motsatt. Derfor burde en konsert hvor Solistkoret inntar samlingsutstillingen til Astrup Fearnley Museet kunne være fruktbar. På programmet står samtidsmusikk for kor og på veggene henger samtidskunst. Likevel blir ikke forbindelsene mellom de to hverken tydelige – eller tydeliggjort – nok.

Sjenanse og prosesjon

Det begynner lovende. Publikum er samlet i det første av utstillingslokalene, og plutselig begynner noen i folkemengden å synge. Det viser seg at Solistkoret – kledt i hakket mer hverdagslige klær enn sine sedvanlige svarte dresser og røde kjoler, men fortsatt fargekoordinert i svart og burgunder – har blandet seg med publikum. De stiller seg etter hvert i trappen som leder ned til utstillingslokalet og synger en velkomstfanfare – uvisst av hvem, for den oppgis ikke i programmet som deles ut på vei ut fra konserten.

En kvartett fra koret blir stående igjen blant publikum, og de utgjør fortroppen når vi vises videre til neste stoppested. Jeg klarer å plukke ut teksten «on and on, on and on» i akkompagnementet som ligger under sopranmelodien, og det viser seg etter hvert at det er David Langs again (after ecclesiastes). Teksten – Langs egen – er basert på åpningen av Forkynnerens bok i Det gamle testamentet, med sin livstrøtte konstatering av livets gang og solen som igjen og igjen står opp og går ned. Det er vakkert, men det får også en viss (utilsiktet?) humoristisk valør når de vel 100 konsertgjengere skal gjetes videre – det tar sin tid.

Vel fremme ved neste stopp står koret delt inn i fire grupper, med dirigent og påtroppende kunstnerisk leder Yuval Weinberg i midten. Publikum vises inn mellom sangerne, og man kommer uvanlig tett på dem. Det kan nok føles uvant for mange, men i løpet av de neste numrene gjør både koret og Gisken Armands forhåndsinnspilte fortellerstemme en fin jobb med å tø opp og aktivisere et publikum som ellers er mer enn fornøyd med å sitte helt i ro på harde kirkebenker. Blant annet oppfordres vi til å delta med regnlyder og ulvehyl i et utvalg av R. Murray Schafers Magic Songs.

Etter hvert blir det også klart at publikum er delt inn i to grupper. Ved inngangen fikk vi utdelt hvite armbånd, den ene halvparten med en enhjørning klistret på, og den andre med ulver. Jeg er i ulvegruppa, og etter noen innledende øvelser med hopping og håndsopprekking sendes vi av gårde opp i andre etasje mens resten blir igjen nede.

Oppdiktede språk

Mye av programmet på denne konserten består av musikk som bruker oppdiktede språk. I noen, som i Thomas Jennefelts latinklingende Claviante Brilioso av Thomas Jennefelt, er språket bare der for å gi en slags variasjon i stavelsene koret synger. I Pelle Gudmundsen-Holmgreens Sound I og i Beat Furrers Enigma I og III forsvinner språket helt, dekonstruert og redusert til konsonantlyder og vokalklanger. Fremførelsene er virtuose, ikke minst i Enigma I, hvor koret står spredt i mindre grupper rundt publikum og likevel synger med enorm rytmisk presisjon på tross av avstandene.

Det rituelle står også sentralt i flere verker. I de allerede nevnte Magic Songs synger Solistkorenes tenorer og basser besvergelser for å få gjerder til å falle ned og ulven til å komme tilbake. Likeledes synger altene og sopranene i de tre utdragene fra Wolfram Buchenbergs 7 Zaubersprüche trylleformler for å både finne og å bli kvitt en mann.

Men hva med billedkunsten?

Dette er et program som trekker i veldig mange retninger, kanskje litt for mange. De ulike tilnærmingene til språk og språklyder er interessante, men de klarer ikke å binde hele konserten sammen. Samtidig opplever jeg en manglende kobling til kunsten som til enhver tid henger rundt både sangere og publikum.

Før Claviante briliosa leder Armands fortellerstemme oppmerksomheten til en samling malerier hvor store, mørke felt i midten tvinger blikket ut mot ytterkantene. Jennefelts musikk, får vi vite, drar også ut mot ytterkantene, men med unntak av den høytflyvende sopransoloen som går gjennom verket – vakkert sunget av Magnhild Korsvik – klarer jeg ikke helt å se forbindelsen. Mer vellykket er Georges Aperghis’ franskklingende Récitation 8, fremført med humoristisk overskudd av sopran Ingvill Statle Skjørten rundt og inni Børre Sæthres enhjørninginstallasjon My Private Sky.

Den mest vellykkede sammenkoblingen av visuell kunst og musikk kommer nesten helt til sist i konserten. Mette Nielsens Tidlig solopgang, en skildring av en soloppgang på vei hjem fra en fest sent i tenårene, fremføres foran Sigmar Polkes Apparizione (1-3), tre store flater i gult og blått som kan minne om både soloppganger og brusende hav. Nielsens morgenstemning synges med gjennomsiktighet og presisjon, og bildene i bakgrunnen hjelper til med å sette stemningen, om enn litt mer naturromantisk enn musikken skulle tilsi.

Rødere tråd

Utgangspunktet for denne konserten er utrolig fruktbart. Jeg får veldig sansen for kontrasten mellom rommet, som ellers er så forbundet med andektig, analyserende stillhet, og sangerne som uten blygsel bryter denne stillheten. Men uten å koble musikken på kunsten – og kunsten på musikken – blir utstillingsrommet til et hvilket som helst annet rom. Det kan gi interessante resultater å ta musikken ut av konsertsalen og utforske alternative lokaler, men kanskje trengs strammere dramaturgisk kontroll og en litt rødere tråd i programmeringen for å lykkes helt.