Musikk i motvind

Etter å ha besøkt og skrevet kritikker fra alle landets distrikts- og regionoperaer som har støtte over statsbudsjettet, har jeg nå begynt på en runde med tilsvarende institusjoner som finansieres på annet vis (se faktaboks). Først ut er Opera Bergen, en uavhengig og ideell organisasjon, som i tillegg til større konsertproduksjoner produserer minst én fullskala scenisk oppsetning i året.

Denne våren står Giuseppe Verdis La traviata på programmet. Operaen er basert på Alexandre Dumas d.y. sin roman Kameliadamen, som igjen er basert på en virkelig skikkelse i Dumas’ Paris – en såkalt kurtisane, det vil si en blanding av luksusprostituert og selskapsdame som ble understøttet av en eller flere rike herrer for å kunne følge dem i sosietetslivet.

Kurtisanen heter her Violetta og lider av langt fremskreden tuberkulose (en mulig eufemisme for syfilis). Likevel holder hun stand som selskapslivets midtpunkt, før hun til sin egen og alle andres overraskelse slår seg til ro på landet med den amorøse Alfredo. Der er alt er fryd og gammen, inntil Alfredos far Germont overtaler henne til å gi slipp på Alfredo så søsteren hans kan få gifte seg – det lar seg visst ikke gjøre når familien assosieres med en «fallen kvinne». Violetta gir etter og later sønderknust og motvillig som om hun forlater Alfredo til fordel for sitt gamle liv. Alfredo styrter etter og skjeller henne ut foran hele sosieteten, og hakk i hel følger faren og gjør det samme med ham. Likevel blir ikke saken oppklart før det er gått noe tid, og far og sønn rekker bare så vidt å oppsøke Violetta og be om tilgivelse før hun dør av sykdommen.

The Matrix, isbjørnsekt eller Babylon Berlin? Det er bare å innrømme det først som sist – jeg skjønte forsvinnende lite av den slovenske regissøren, med kunstnernavnet Rocc, sin iscenesettelse i Grieghallen. På en nesten helt bar scene står tre metallkonstruksjoner i ulike høyder, som ser ut som deler av publikumstribuner. Fra taket henger tre sirkler med noe som ser ut som perlegardiner, som når helt ned til aktørenes lårhøyde. En ensom sort spisestuestol dukker iblant opp på scenen, og en like ensom smarttelefon er forestillingens eneste rekvisitt. Alle aktørene, med unntak Violetta og Alfredo, har halvformelle uniformer bestående av svarte skinnstøvler og svarte bukser av ymse slag, og én av tre ytterplagg: sort uniformsjakke med gullknapper og ditto emblem, lang skinnfrakk á la The Matrix, eller hvit legefrakk.

Violettas gjestebud i første scene virker mer som en slags kongress enn en fest. På et tidspunkt vender alle seg mot publikum med høyre hånd hevet, som om de viser et hemmelig tegn, og jeg begynner å lure på om det er noen form for brorskap eller orden vi har med å gjøre. I operaens andre store festscene midt i annen akt forsterkes dette inntrykket, når en diger utstoppet isbjørn har fått hedersplassen midt på scenen som om den var et gudebilde. Hele selskapet deltar i en nærmest rituell dans som blir mer og mer ekstatisk, og jeg får assosiasjoner den mye omtalte dansescenen i den minst like mye omtalte tyske TV-serien Babylon Berlin.

Utydelige rollefigurer Jeg får heller ingen hjelp av personregien eller rolletolkningene til å forstå hvem disse folka er, og hva som egentlig foregår. Violetta (Eugenia Dushina) ser ut til å være en slags lederskikkelse i bevegelsen, ettersom hun tydelig er en av dem, men ikke har samme uniform. Hun skifter flere ganger, men lenge er hun iført høyhælte støvletter til midt på låret – udødeliggjort som prostituertes signaturplagg av Julia Roberts i Pretty Woman – uten at handlingens underliggende prostitusjon er tematisert på noen annen måte. Senere dukker hun opp i en elegant knallblå buksedress og himmelhøye, syltynne stiletthæler.

Aleksander Kravets Alfredo-karakter står i sterk kontrast til de andres kjølige væremåte. Han ser ikke ut til å være innlemmet i «isbjørnsektens» fellesskap, og kostymet hans minner litt om en folkedrakt. Med store klisjéfylte gester gir han uttrykk for sin kjærlighet, smerte og glede, og jeg er fremdeles ikke sikker på om det er ment alvorlig eller som karikatur. Kanskje mest forvirrende er likevel grepet med at Evgeny Polikanin spiller både Baronen – Violettas kavaler før og etter Alfredo – og sistnevntes far, Germont. De er til stede samtidig i nevnte festscene med isbjørn, og dette problemet er forsøksvis løst ved at Baronen tar av seg solbrillene når han skal være Germont, uten at denne høyst uventede tvisten utvikles videre eller får andre konsekvenser enn at Alfredo blir ganske så overrasket.

Musikalsk styrke og modige valg Heldigvis synger de bra, alle tre. Spesielt Dushina er i en klasse for seg, der hun tilsynelatende uanstrengt slynger Verdis virtuose vokallinjer utover publikum. Også Bergen Operakor er imponerende slagkraftig og evner å fylle den svære salen med lyd, og de gir seg i kast med Roccs synkrone håndbevegelser, ville danser og andre påfunn med iver og innlevelse. Opera Bergens Orkester bidrar også til å gjøre dette til en lytteverdig opplevelse. De har selvsagt ikke samme utstuderte briljans og sømløst samkjørte klang som store symfoniorkestre, men de har både presisjon og kraft, i tillegg til stor lydhørhet overfor dirigent Anne Randine Øverdys sans for dynamiske detaljer. De har også noen sterke solister, blant annet førstefiolinist Fabrizio Bono, og en oboist jeg gjerne skulle navngitt, men programmet inneholder ikke navnet på noen andre i orkesteret enn førstefiolinisten. De fire sangerne som gestalter de mindre rollene, Geir D. Molvik, Silje B. Folkedal, Kristin L. Raknes og Åsmund Drottning, gjør gode prestasjoner, og samtlige har bakgrunn fra Bergen Operakor.

Når jeg kritiserer eksperimentell regi for ikke å henge sammen med handlingen, er jeg alltid redd for å bli tatt til inntekt for et tradisjonalistisk syn, for å ønske meg autentiske (hva nå det er) kostymedramaer fra komponistens valgte tidsepoke. Men det er altså ikke det som er saken – det er helt strålende, og iblant tvingende nødvendig, å snu opp-ned på alt og vrenge innsiden ut – men det må jo fungere, for svingende. En fortolkning som stripper vekk all opprinnelig mening må nødvendigvis tilføre ny mening, og det er her jeg synes Roccs regikonsept svikter. Visuelt er det et tydelig, stilrent og hardtslående, og hvis formålet er å skape en kjølig futuristisk verden med dystopiske undertoner, har han absolutt lyktes. Jeg forstår bare ikke hvordan dette universet skal knyttes til stykkets handling. Dermed forsvinner rollefigurenes opprinnelige drivkraft for å gjøre som de gjør, uten at den erstattes med noe annet.

Forrige gang jeg så opera i Grieghallen var det Bergen Nasjonale Operas Il turco in Italia. Og da var problemet diametralt motsatt – en ultra-tradisjonell oppsetning uten refleksjon over innholdet. Som selvstendig foretak uten driftsstøtte har Bergen Opera langt mer å tape på å velge utradisjonelt, og de skal derfor ha all ære for forsøket.