Musikk fra et langt, rart land

For 60 år siden gikk Jan Johansson og Georg Riedel i studio og endret både populærmusikk og jazzhistorie med albumet Jazz på svenska. Med mollstemte, minimalistiske og elegante versjoner av svenske folketoner plukket de fra hverandre den gamle spellemannstradisjonen og satte den sammen på nytt. Resultatet ble en suksess ingen hadde forutsett: Hvem har vel ikke drømt seg bort i den smektende «Visa från Utmyra»? Nå har Det Norske Teatret satt seg fore en lignende og like ambisiøs oppgave: Kan den norske folkemusikk- og sangtradisjonen pakkes om på samme måte og få en ny vår, slik Johansson gjorde med den svenske?

Det Norske Teatrets jazzklubb Jazz på Nynorsk åpner dørene til et eksperimentelt landskap hvor musikk og teater er forsøkt smeltet sammen. Forestillingen hyller både jazzens improvisatoriske frihet og den norske folketonens jordnære poesi. Fra første tone blir det tydelig at målet her er noe mer enn en vanlig konsert eller teateroppsetning – det er en dialog mellom musikken, nynorskens poetiske landskap og den moderne norske identiteten. Allerede ved ankomst til Scene 3 er stemningen satt. Rommet er innredet som en klassisk jazzklubb, med små, runde bord og levende lys. Den dempede belysningen skaper en følelse av mystikk og forventning. Utøverne beveger seg uanstrengt rundt på scenen, noen med et glass i hånden, andre småpratende med hverandre, nysgjerrige på publikum som har samlet seg til premierekveld. Dette uformelle preget, der de på scenen fremstår som en del av oss, setter tonen for en avslappet atmosfære – i tråd med det etablerte bildet av jazzens lekne og frie natur. Likevel hviler det et alvor over kvelden. Ivar Aasens enorme portrett ruver i svart-hvitt over scenen, og hans mål om å samle hele Norges rike i nynorsken ligger som et tydelig bakteppe gjennom hele forestillingen.

Scenebildet er spartansk. Vi ser både den tekniske riggen og scenelysene, og den enorme takhøyden i lokalet minner meg om det store landet vårt, med alle kriker og kroker hvor magien skjer og vibrerer, selv om store deler er både puritansk og grisgrendt. Som et bakteppe blir vi hele kvelden servert storslåtte svart-hvitt-bilder av norske landskap og motiver blant annet signert Kåre Kivijärvi, noe som forsterker temaet om den værbitte, stoiske nordmannen og dette lange, rare landet. Noen få enkle elementer – et par stoler, et langbord med bøker og notater, en sofa – er alt som tilbys oss ellers. Det mest sentrale elementet på scenen er nemlig bandet, som er plassert midt i rommet. Dette gjør det mulig for utøverne å samhandle med musikerne, sitte sammen med dem, foran eller bak dem, og sakte, men sikkert bringe perler fra den norske sangboken frem i lyset.

Teatrets beste stemmer Det Norske Teatret har de siste årene befestet sin posisjon som hovedstadens fremste musikkteater, mye takket være satsningen på nyskrevne konsertforestillinger i tillegg til suksesser fra musikalhistorien. I Jazz på nynorskmøter vi flere av teatrets beste stemmer: Sarakka Gaup fra Sápmi, Gjertrud Jynge fra Troms og Midt-Norge, Morten Svartveit og Ingrid Jørgensen Dragland fra Vestlandet, samt Ingeborg Sundrehagen Raustøl og Lasse Kolsrud fra Østlandet. Hver av aktørene tilfører sin unike vokale tekstur og karakter og har funnet frem folketoner og viser fra sin del av landet. De mest følelsesladede og intense øyeblikkene står likevel Lasse Kolsrud og Morten Svartveit for. Kolsruds fremføring av «Ved Rondane» er en liten genistrek, levert med en sirkusaktig habanera-stemning som kunne gjort selv Tom Waits misunnelig. Svartveit tilfører forestillingen en rocka energi, med sin nonchalante frasering og Bowie-lignende bevegelser, særlig i sin tolkning av «Håvard Hedde». Her finner man en balanse mellom det kontrollerte og det kaotiske – mellom det tradisjonelle og det moderne – og begge disse numrene danner en kraftfull åpning av første akt. Ingrid Jørgensen Dragland bidrar med intimitet og kveldens tydeligste referanse til jazzvokal – om enn til en annen tidsalder enn det moderne lydlandskapet vi ellers blir presentert for. Ingeborg Sundrehagen Raustøl byr på lekenhet og en ungdommelig glød som det dystre scenebildet sårt trenger. Sarakka Gaup gir forestillingen et mer avantgardistisk element. Hennes joik, som grenser til performativ kunst, bringer energi, og «Deanu Máijá/Tanamaja», kombinert med bilder av enorme reinsdyrflokker og demonstrasjoner relatert til demningen i Altaelva, utgjør et tydelig høydepunkt i andre akt.

Et av de mest rørende øyeblikkene var likevel da Gjertrud Jynge spilte av et mobilopptak av sin mor som synger «Veslemøy lengtar» fra Haugtussa. Denne personlige innføringen i en så kjent del av den norske sanghistorien gir forestillingen en ny dimensjon.

Bandets kveld Musikerne, ledet av den dyktige Håvard Stubø på gitar, spiller med både intensitet og følsomhet. Samspillet mellom Erik Nylanders intrikate trommespill og David Wallumrøds skakke tangenter skaper et tidløst, men samtidig moderne lydlandskap. Der hvor Johansson og Riedel fokuserte på det melodiske og elegante, legger Jazz på nynorsk større vekt på det atmosfæriske og rytmiske – og det svinger til tider skikkelig. Wallumrød, en av Norges mest brukte tangentspillere (for blant andre Bjørn Eidsvåg, Odd Nordstoga, Torunn Eriksen og Knut Reiersrud), er essensiell for magien som skapes. Hans imponerende tangentpark brukes til fulle, fra det eksperimentelle, kraftfulle uttrykket til helt avkledde, minimalistiske partier – som i ekstranummeret «Blåmann» i tospann med malmfulle Kolsrud, hvor tankene igjen vandrer til Tom Waits og hans «Innocent when you dream.»

Tynn regi Eirik Stubø er husregissør ved Det Norske Teatret i en tid hvor teatret har vist mot og risikovilje. I 2020 satte han opp den kritikerroste konsertforestillingen om Bob Dylan, Vikla inn i blått, og Jazz på nynorsk minner om denne forestillingen i både uttrykk og stil. Fargepaletten – sort, beige, mørkegrønt med innslag av dyprødt – scenebildet med video- og bildeprojeksjoner, og den dramaturgiske oppbyggingen har store likheter med måten han presenterte Dylans musikk. Selv den karakteristiske grønne dressen til Jynge er tilbake. Men der hvor Vikla inn i blått hadde Dylan som et samlende element, spriker Jazz på nynorsk og utvalget av de norske sangene i både tematikk og tonespråk. Til tross for at forestillingen rammes inn med resiterte versjoner av «Den eldre Edda» og «Voluspå» og at enkeltstående historier fortelles direkte til publikum underveis, virker tematikken «livet selv» litt tynn som dramaturgisk idé, og selve regien begrenses til elementer som «ta seg en øl på scenen» eller henge litt i sofaen.

I løpet av kvelden får vi høre hele 28 sanger, og spesielt i andre akt oppstår en følelse av hastverk. Vi hopper fra sang til sang og fra utøver til utøver – det virker mer som en potpurrikonsert enn et jazzarrangement som får lov til å utvikle seg dynamisk i øyeblikket. Et tydelig eksempel på dette er Ingeborg Sundrehagen Raustøls fremføring av «Eg veit i himmelrik ei borg». Til tross for hennes sterke sangferdigheter avsluttes instrumentalsoloen før den rekker å bygge seg opp, noe som gjør at Raustøls vokaloktavering føles både umotivert og forsert. Sangen er lagt opp som et vokalt høydepunkt, på samme måte som Heidi Gjermundsen Brochs «One more cup of coffee» var i Vikla inn i blått, men den når aldri samme katarsiseffekt. Personlig skulle jeg ønske at minst fem numre ble kuttet, slik at musikken kunne få blomstre enda mer; musikerne og arrangementene har nemlig utvilsomt potensial til å løfte taket på jazzklubben Scene 3 til enda større høyder.

Likevel, selv om dramaturgien er hektisk og tekstene som fremføres til tider er vanskelige å følge, bidrar det visuelle grepet til å forankre forestillingen. I samspill med musikken minner de oss om at Norge – både i geografi og kultur – har en urokkelig styrke som er vanskelig å sette ord på, men som musikerne på mange måter fanger denne kvelden. Selv om forestillingen ikke alltid treffer på alle punkter, er Jazz på nynorsk et eksempel på at det finnes rom for eksperimentering i norsk musikkteaterliv, også på institusjonsteatrene. Det er et prosjekt som utforsker språk, identitet og tradisjon på en modig og tidvis original måte.