Musikalsk triumf med og uten rammefortelling

RingsakerOperaens hovedforestilling denne høsten består av to operaer, satt sammen til en helaftens forestilling. Georg Philipp Telemanns komiske intermezzo Pimpinone (1725) og Ruggiero Leoncavallos melodramatiske tragedie Pagliacci (1892; her spilt på norsk som Bajazzo) springer begge ut av den italienske commedia dell’arte-tradisjonen, med sin improvisasjon og arketypebaserte persongalleri – om enn på vidt forskjellige vis.

Regissør Ronald Rørviks produksjon forteller de to historiene på en ryddig måte, men utover delte teaterhistoriske røtter og at begge har bedradde ektemenn som tema, kunne mer vært gjort for å koble operaene tydeligere sammen. Men forestillingens aller sterkeste kort er det musikalske – spesielt i Bajazzo – hvor et fabelaktig samspilt orkester og et knippe utmerkede solister virkelig får vist hva de er gode for.

Rammefortelling til besvær Georg Philipp Telemann skrev Pimpinone (1725) som et mellomspill mellom aktene i en større opera seria – altså en seriøs, ikke-komisk opera – fremført ved operaen i Hamburg, der han var kapellmester. Mulig var det tiltenkt Händels Tamerlano, men andre kandidater er samme komponists Julius Cæsar i Egypt eller Telemanns egen helaftens komiske opera Der geduldige Sokrates.

Handlingen dreier seg rundt den tilårskomne rikmannen Pimpinione og tjenestepiken Vespetta (hvis navn kan oversettes til «liten veps» på norsk). Vespetta vil opp og frem i verden, og øyner en mulighet hos Pimpinione. Først overtaler hun ham til å ansette henne, og så klarer hun å bli gift med den gamle. Så fort de er gift, er det hun som tar styringen.

I flere av Ronald Rørviks produksjoner følger det med en rammefortelling. I Czardasfyrstinnen på Opera Trøndelag var hele oppsetningen utformet som et stort tilbakeblikk, mens i Opera Nordfjords nylige Figaros bryllup ble handlingen spilt som vitneforklaringer i en rettssak med #MeToo-overtoner. I Pimpinione er fidusen at aktørene – sangerne Håvard Stensvold og Ida Gudim, i tillegg til det lille orkesteret – får en omvisning på et museum – holdt av kapellmester og musikalsk leder Dorina Komani. De kommer inn i «museets» Telemann-sal og snubler over notene til Pimpinione, i tillegg til instrumenter og mer eller mindre tidsriktige kostymer. Så setter de i gang med å «bladlese» seg gjennom operaen, og lever seg tilsynelatende helt inn i det.

Det uforløste museet Problemet med denne rammefortellingen er at den fremstår nokså uforløst og overflødig. Det leder liksom aldri noe sted, og museets potensial som et sted der nåtiden går i dialog med fortiden blir lite utnyttet i produksjonen. Museumsinnpakningen blir mest brukt til å vitse litt om hvor rart og gammeldags det hele er. Mest av alt fremstår museet som et påskudd for å få inn en liten verkinnføring i begynnelsen. Museumsguiden i Komanis skikkelse legger ut om Telemanns enorme produksjon og hans musikalske tilbøyeligheter, og selv om den pedagogiske inngangen er sympatisk nok, klarer jeg ikke helt å se at den trengs.

Musikalsk står det heldigvis bra til. Det lille orkesteret – også i pudderparykk og kostyme – bestående av Innlandskvartetten og kontrabassist Steinar Haugerud, ledes av Komani, som også spiller cembalo. Cembalospillet i resitativene er både smakfullt og morsomt, og selv om jeg kunne ønsket meg mer volum og flere musikere, passer kammerbesetningen fint til det begrensede intermezzo-formatet. Sopran Ida Gudim og bassbaryton Håvard Stensvold står godt til hverandre, både vokalt og skuespillermessig, selv om librettoen – oversatt til et særdeles gammelmodig norsk av Rørvik og Herlofson – ofte står i veien for den umiddelbare forståelsen.

Kammerversjon med symfonisk sug Den andre av de to produksjonene, Leoncavallos Bajazzo, spilles uten rammefortelling og fungerer også mye bedre. Operaen handler om en omreisende commedia dell’arte-trupp som ankommer en ny by. Nedda, truppens Columbine, er gift med Canio, som spiller rollen som den triste klovnen Bajazzo. Kveldens stykke skal handle om hvordan Columbine bedrar Bajazzo med Harlekin. I denne byen har Nedda en elsker, Silvio, som hun planlegger å rømme sammen med. En av de andre medlemmene i truppen får nyss om planene og forteller det til Canio. Under forestillingen blir Canio så opprørt av det som foregår på scenen – med direkte paralleller til hans egen virkelighet – at han trekker kniven og stikker Nedda i hjel under forestillingen, foran et skrekkslagent publikum.

Rørviks produksjon danner en fin bakgrunn for operaen, og gir rom for dramaet, også uten rammefortelling. Kanskje er det nok dramatisk fyllmasse i historien allerede. Handlingen er flyttet fra den søritalienske landsbygda til Brumunddal, men utover litt lokalkoloritt i Plamena Dichevas scenografi – den store «HEI-låven» og logoen til en håndfull lokale bedrifter plassert smakfullt i bakgrunnen – gjøres det ikke noe stort nummer av.

Også i denne produksjonen er orkesteret nokså lite, og de spiller en kammerversjon tilpasset den lille scenen og orkestergraven i Teaterhuset i Brumunddal. Tony Burkes orkesterreduksjon er virkelig solid gjort og bevarer i stor grad intensiteten og det symfoniske suget til den opprinnelige orkestreringen. Orkesteret, ledet av Torodd Wigum, spiller med fylde og god fremdrift, samtidig som sangerne ikke blir overdøvd. Koret har denne gang blitt supplert med profesjonelle sangere i hver stemmegruppe, og etter det jeg kan se, er det flere tenorer og basser enn tidligere. Alt dette bidrar til ekstra fylde og volum i koret, i tillegg til at de fremstår særdeles sikre i de mest krevende partiene – de låter strålende.

RingsakerOperaen har også funnet et særdeles godt solistlag. Tenor Kristian Krokslett synger med stor kraft og mørk fylde i rollen som Canio, også i toppregisteret. Gunda Marie Bruces Nedda er et fint vokalt motstykke, og hun veksler godt mellom letthet og vektig patos i de aller mest dramatiske scenene. Baryton Jørgen Backer er kanskje litt tegneserieskummel som den pukkelryggede Tonio, men han synger likevel med menneskelig smerte og sårhet når han beklager seg over sin skjebne.

Fenomenalt musikalsk Pimpinone og Bajazzo er to interessante operaer å sette sammen. Som nevnt over er commedia dell’arte-koblingen absolutt der, og selv om den ikke er like eksplisitt til stede i Pimpinone, er likevel karakterene bygget på nettopp commedia-arketyper. Samtidig savner jeg en tydeligere dramatisk helhet. Flere av bestanddelene er riktig så gode, men de kunne gjerne ha snakket mer med hverandre. Uansett er dette en oppsetning som legger til rette for noen fenomenale musikalske prestasjoner.