Musikal med mangler

Once er en hjertevarm og stillferdig musikal, fylt med spilleglede, irsk folkrock og en fortelling om hvordan tilfeldige møter kan forandre liv – uten at den ender i en typisk eventyrslutt. Handlingen kretser rundt to mennesker som møtes gjennom musikken: Guy, en musiker som har mistet fotfestet både i livet og i musikken, og som nå bor og jobber i farens støvsugerverksted. Girl, en energisk og pianospillende alenemor fra Tsjekkia, som deler leilighet med moren sin og tre intense romkamerater som lærer seg engelsk ved å se på utdaterte såpeserier. En dag møtes Guy og Girl på gata. Han står der og synger ut sin hjertesorg etter bruddet med ekskjæresten. Desperat og uten håp for fremtiden bestemmer han seg for å gi opp musikken for godt. Hun blir umiddelbart trollbundet av låta han synger og bestemmer seg for å gjøre det til sin oppgave å gi ham livsgnisten og ekskjæresten tilbake – samt få musikken hans ut av gutterommet og ut i verden. Skjebnen vil det slik at hun tilfeldigvis har en støvsuger som ikke suger, noe som gir dem påskudd til å møtes igjen og til å spille sammen. Hun tilbyr nemlig å betale for reparasjonen med musikk. Møtet blir starten på et musikalsk kjærlighetseventyr, der de uttrykker alt de ikke ellers sier hverandre gjennom uforløste låter og bruddstykker av sangpoesi. Likevel er ikke Once en typisk kjærlighetshistorie. Den handler like mye om bittersøt kjærlighet – om hvordan noen mennesker kommer inn i livene våre og forandrer oss – og om hvordan musikk kan binde sjeler sammen, selv om de ikke nødvendigvis ender opp sammen.

Fra film til musikal

Musikalen Once bygger på en film med samme navn fra 2007, som hentet inspirasjon fra virkelige historier om de mange gatesangerne i Dublin. Filmen ble produsert med et særdeles lavt budsjett og spilt inn i skuespillernes leiligheter, utendørs i dagslys og uten offentlige godkjenninger. Likevel oppnådde den en slags kultstatus, mye på grunn av låta «Falling Slowly», som vant Oscar for beste originale sang. Musikalen hadde premiere på Broadway i 2012 og mottok flere Tony-priser, inkludert beste musikal, beste regissør, beste mannlige hovedrolle og beste scenografi. Musikken, skrevet av Glen Hansard og Markéta Irglová, er selve hjertet i musikalen: Vi befinner oss i et singer-songwriter-landskap, med røtter i tradisjonell irsk folkrock-musikk, kjennetegnet av lyriske tekster og akustisk instrumentering som gitar, piano, mandolin og fele. Sangtekstene dreier seg rundt kjærlighet, tap og nostalgi, og musikken har en melankolsk og ettertenksom tone. Melodiene har likevel en tidløs kvalitet som har gjort dem populære langt utover teaterscenen og gir assosiasjoner til artister som irske The Pogues og Damien Rice. Når hovedpersonen Guy synger, går tankene også til legendariske singer-songwriters som Nick Drake og Jeff Buckley. Hitlåter som «When Your Mind’s Made Up,» «If You Want Me» og nevnte «Falling Slowly» integreres i fortellingen og uttrykker karakterenes følelser på gripende vis, mer enn at de fungerer som tradisjonelle musikalsanger som skal drive selve handlingen fremover.

Musiker-skuespillere

Det Norske Teatret markedsfører Once som en annerledes musikal, en «musikal for dei som ikkje likar musikal». Her er det ingen skurk å finne, bare «vanlige» mennesker med «vanlige» problemer. Selv om jeg kan forstå hvor dette markedsføringsgrepet kommer fra, understreker det samtidig et stereotypisk syn på hva musikal er og kan være, som jeg ikke tror gagner den almene forståelsen av sjangeren. Spesielt med tanke på alt det nyskrevne musikalmaterialet som har fått stor suksess de siste tiårene. Det mest utradisjonelle med Once er at skuespillerne selv fungerer som orkester, hvor de veksler mellom å spille en rekke instrumenter. Ensemblet befinner seg hele tiden på scenen, hvor de sømløst går inn og ut av mer bærende roller og rollen som musikalsk akkompagnement. Da musikalen kom, ble dette grepet sett på som en innovativ og engasjerende tilnærming til musikalens natur. Bruken av irsk folkemusikk for å etablere atmosfære og miljø ble et friskt tilskudd til den altetende amerikanske musikaltradisjonen, som stadig eksperimenterer med å skape tid og rom gjennom å ta i bruk ulike musikalske sjangre. I en tid hvor Broadway-musikaler ofte handlet om store produksjonsverdier, overdådige sceneskift og spektakulære effekter, tilbød Once en nedstrippet, nesten filmatisk flyt. Sangene føles som en naturlig del av karakterenes liv snarere enn som store showstopper-øyeblikk og musikalen følger i stor grad struktur og dramaturgi fra filmen, men med noen større endringer. I musikalen er kjærlighetshistorien mellom Girl og Guy skrevet ut og blitt mer eksplisitt, og de mange bifigurene har fått større spillerom. 

Tom ekthet

Der filmen tar oss med til et realistisk Dublin, etablerte originaloppsetningen på Broadway en hjertevarm irsk pub hvor hele handlingen utspilte seg. Det Norske Teatrets versjon er derimot strippet ned til en enkel trefinérboks, med vertikale lys og ingen andre rekvisitter eller sceneelementer enn instrumenter som henger på veggen, et par stoler og et bord. Alle skuespillerne er enkelt kledd, i jeans, jeansskjorter, t-skjorter eller en nøytral hettegenser, et grep for å minne oss om det «vanlige» i forestillingen. Alle sceneskift er åpne, og ensemblet spiller oss inn i hvert nytt spillerom, noe som spiller på den filmatiske flyten musikalen assosieres med. Til tider er Jakob Höglunds regi elegant og kreativ, som i barscenen der de to pianoene utgjør selve baren, og bare lysfokus setter rammene for to parallelle samtaler. Andre ganger er det mer rotete, som om forestillingen ikke helt har satt seg på premierekvelden. Da musikalen kom, ble den hyllet for nettopp for sin enkle, men gripende fortellerstil. Likevel er det noe som får meg til å tenke at Det Norske Teatret har strippet bort for mange virkemidler i ønsket om modernitet og ekthet.

Famlende figurer

Bifigurene i stykket er der for å skape komisk effekt og energi-frigjøring og gi variasjon til den ellers ganske tynne historien: Romkameraten Andrej som desperat vil bli regionalsjef i en omfattende burgerkjede (Jon Werede Hope), den eksentriske mammaen Baruska som gjentagende tilbyr dramatiske tsjekkiske livslærdommer (Ingrid Jørgensen Dragland), den underlige banksjefen som drømmer om å bli rockestjerne (Joachim Rafaelsen), den ensomme Far som sliter med å vise kjærlighet (Lasse Kolsrud), og intense Billy, den halvt spanske butikkeieren hvis hjerte slår både for den ene og den andre (Oddgeir Thune). Men for å kunne virke optimalt som vitamintilskudd, må vi som publikum få tid og mulighet til å bli kjent med og elske dem. Dette skjer dessverre i for liten grad. Når ensomme Far i siste scene innrømmer at han har sjekket opp Baruska, fremstår det mest som et famlende forsøk på å samle tråder og gi musikalpublikummet tro på kjærligheten igjen i en ellers bittersøt historie. Problemet er bare at vi som publikum ikke fått sjansen til å bli glad i, heie på eller engasjere oss i rollegalleriet, så vi bryr oss ikke særlig om disse små detaljene når de skjer. For det er bifigurene for underutviklet og ensidige fremstilt. Dessuten står Once som manus i fare for å havne i det mange singer-songwritere humoristisk betegner som et såkalt mid-tempo hell: et gjennomgående semi-langsomt tempo i låter, tekst og dramaturgisk fremdrift. Historien er på mange måter strippet for dramatisk spenning. Dette er forsøkt løst ved å legge til større humoristiske elementer i musikalversjonen enn vi kjenner igjen fra originalfilmen. Dette grepet virker litt uførløst i Det Norske Teaterets versjon. Til tross for sporadisk latter og en gjennomgående godfølelse på premierekvelden, lot den komiske euforien vente på seg.

Passe eksentrisk

Once som stykke er også helt avhengig av kjemien og troverdigheten mellom de to hovedrollene. Kim Helge Strømmen og Ina Svenningdal spiller Guy og Girl, som i nynorsk versjon har fått navnene Han og Ho, oppfyller i stor grad denne forutsetningen. Strømmen er musikalsk til stede innenfor sjangeridiomer som vekker assosiasjoner til timevis med gitarklimpring på gutterommet. Som tidligere omtalt på Scenekunst.no er han et «wild card» med potensial til å utrette viktige ting på den norske musikalscenen. Selv om en litt polert sangstemme får for stor plass i begynnelsen av oppsetningen, rives jeg mer og mer vokalt med av flere av hitlåtene, spesielt utover i andre akt. Svenningdal tilfører rollen som Ho en særegen, nesten eksentrisk sjarm. Hun er akkurat så sær og merkelig skrudd sammen som man kunne ønske seg av karakteren slik den er skrevet frem i musikalversjonen. Når hun i andre akt setter seg alene ved pianoet og fremfører «Vegen» («The Hill»), gir hun oss et av stykkets sterkeste musikalske øyeblikk. I Svenningdal har Det Norske Teatret et stort vokalt potensial, og jeg tror hun vil blomstre enda mer med flere musikalroller og større sangpartier i fremtiden. Sammen har Strømmen og Svenningdal en kjemi som forhåpentligvis vil styrkes utover spilleperioden: Strømmen vil trolig bli enda tryggere i spillescenene, mens Svenningdal kan la musikaliteten og pianospillet strømme enda friere. Alt i alt er dette et finurlig og fint stykke casting.

Musikk som bærende element

Også i denne oppsetningen spiller skuespillerne altså musikken selv. I tillegg består ensemblet av fire profesjonelle musikere, som også har roller i stykket: Siri Snortheim (Eamon), Ingrid Matilde Mæland (Reza), Andreas Vangen Andersen (Svec) og Ingrid Berg Mehus (Eks-kjæresten). Det er disse som bærer forestillingen på Det Norske Teatret med et imponerende musikalsk overskudd, presisjon og spilleglede. De kombinerer lekenhet og virtuositet, og utgjør ryggraden i oppsetningen ved å overbevise i sjangerforståelse og kvalitet – og til sammen trakteres hele 16 forskjellige instrumenter fra scenen. Grepet med å la musikerne spille oss inn i salen før forestillingen er sjarmerende, og det samme gjelder måten tradisjonelle irske sanger glir sømløst inn i starten av musikalen. Å høre Berg Mehus fremføre en sorgfull tradisjonell folk-ballade på dette tidspunktet etablerer et sterkt ønske om å høre mer fra henne utover kvelden, noe som dessverre ikke oppfylles. Derimot får fiolinist Mæland en mer fremtredende rolle i møtet mellom skuespill og musikk. Vangen Anders og Snortheim er også musikalske funn, og når hele ensemblet samles mot slutten av andre akt for å gi oss en nydelig a cappella-versjon av «Gull» («Gold») – får vi et musikalsk høydepunkt med høy gåsehudfaktor. Spesielt elegant er det også hvordan lydkulisser som datamaskiner, bølgeskvulp, T-bane-støy, vind og måkeskrik blir produsert live på scenen, ved at musikerne tapper på sceneveggene eller lar fela skrike på umelodiøst vis. Likevel, der hvor West End og Broadway stiller med et ensemble hvor alle er musikalartister – med andre ord like deler skuespillere, sangere og dansere – pluss at de er sterke instrumentalister, er kvalitetene mer fordelt utover mellom ensemblet på Det Norske Teatret, det mangler hele tiden litt av noe i de fleste scenene: Det er unødvendig småsurt i mindre vokalsoloer, litt famlende instrumentspill, noe kantete dialog og endel overkonsentrerte bevegelser i koreografien.

Lyrisk kvalitet

Frida Ånneviks oversettelse til nynorsk er vakker og tro mot originalmusikalens stemning, og det er en styrke å bruke en ekte låtskriver til dette arbeidet. Likevel mister noen tekster noe av sin opprinnelige sårhet i overgangen mellom språkene, som i «Styrte sakte» («Falling Slowly») hvor «Take this sinking boat and point it home. We've still got time» er oversatt til det mer generelle «Vær ein god kaptein, styr båten heim. Det er enno tid.» Oversettelsen bryter også deler av rimskjemaet i enkelte sanger, noe som kan virke forstyrrende for musikalnerder som har pugget sangenes iboende logikk og rytmikk gjennom timelange lyttinger på originalinnspillingene. En viktigere utfordring dog er skuespillernes iblant utydelige diksjon, som tidvis gjør at mye av teksten forsvinner i fremføringen. Dette er spesielt synd siden Ånneviks arbeid har en lyrisk kvalitet som fortjener å bli hørt. Til tross for et tidvis ujevnt resultat, tolker jeg det å presentere en relativt smal indie-musikal som Once for første gang i Norge som et sterkt signal fra påtroppende teatersjef Kjersti Horn om at vi har flere spennende ting i vente. Bruken av Scene 2 på Det Norske Teateret fungerer dessuten veldig godt for dette formatet. Once står i så måte i rekken av flere lignende nyere pop-folk-rock musikaler som Come from Away, Hadestown og Dear Evan Hansen, og jeg krysser fingrene for at teatret har sikret seg rettigheter til noen av disse i årene som kommer.