Motstand som drivkraft i teater

– Det er en gledens dag i Sápmi, innleder Åsta Simma, sjef på Giron Sámi teater, når seminaret Motstånd som drivkraft i teater sparkes i gang under Jokkmokks årlige marknad, en kulturbegivenhet i uken før den samiske nasjonaldagen 6. februar. Mange i salen nikker gjenkjennende til nyhetene om at tingretten i Gällivare samme dag har anerkjent innbyggerne i byen Girjas’ enerett til jakt og fiske i sine områder. En seier for samiske rettigheter, mener Simma, og en passende start på en dag som nettopp handler om forhold mellom kunst, samfunnsendring og rettighetskamp.

Kulturmakt mot politikermakt Første innleder, Bjarne Store-Jakobsen, som kom inn i programmet i Ánde Sombys fravær, er ikke teatermann, men forteller at han har gjort nok av gateteater, som han kaller det, i sin tid som politiker og aktivist. Han var blant annet med å arrangere sultestreiken under Alta-aksjonen, som ble et dramaturgisk vendepunkt i en den samiske rettighetskampen på norsk side av Sápmi.

Kulturkamp er basert på visse mekanismer i samfunnet, hevder han, og må treffe personlig for å nå fram med budskapet. Ett eksempel han trekker frem, er da samiske kvinner møtte den helt ferske statsministeren Gro Harlem Brundtland i Oslo og ble sittende på kontoret hennes til politiet fjernet dem. Aksjonen traff en nerve hos statsministeren, samtidig som kvinnene fikk medienes oppmerksomhet.

Mye har skjedd siden den gang, men etter en roligere periode er det nå mer bevegelse kunstpolitisk på norsk side av Sápmi. I Tana foregikk første uken i februar en rettsak der en ung reindriftssame stevnet staten fordi den har pålagt ham å tvangsslakte flokken ned til et nivå han ikke kan leve med. Parallelt har kunstneren Maret Anne Sara laget et ukelangt program med filmer og diskusjon og en installasjon utenfor rettsalen med 200 reinhoder. Hun sammenligner statens krav om tvangsnedslakting med den amerikanske statens utrydning av bøfler på 1800-tallet, fordi det utrydder et viktig grunnlag for kulturens overlevelse.

Kunsten, sivilaksjonismen og kulturen trengs for å overleve, mener Store-Jakobsen, og på spørsmål fra salen understreker han at Sametinget og andre politiske instanser aldri må glemme at de er avhengige av det sivile samfunnet for å fungere.

Også på svensk og finsk side foregår det mye. I Gállok, eller Kallak på svensk, var det for et par år siden store protester mot planer om gruvedrift midt i et viktig reinområde. ‘Suophanterror’ (Lassoterror) er et anonymt samisk kunstnerkollektiv som har lyktes med å få mye oppmerksomhet rundt dette og andre tilfeller av det de ser på som statlig kolonialisme. Kollektivets aksjoner er ikke alltid direkte teater, men opererer innenfor en performativ protest-sjanger som kanskje kan kalles ”artivisme” – hvor kunst brukes som aktivistisk virkemiddel for å få oppmerksomhet, protestere, eller endre samfunnsstrukturer.

Kunsten som våpen I samtale med Åsa Simma forteller Mai Doris Rimpi om hvordan svært mye samisk teater springer ut motstandskampe. Rimpi var på 70-tallet med på å starte Dálvadis-teateret. Teateret begynte som et ideelt prosjekt der aktørene arbeidet uten lønn. Prosjektene tok opp aktuelle spørsmål, som bygging av en demning på norsk side og det at mange jenter dro til storbyene for å studere og forlot de samiske småsamfunnene. Gradvis fikk Dálvadis mer støtte og gjorde ulike teaterstunt, fra en intervensjon på hotellet i Kiruna under World Council of Indigenous Peoples i 1977, hvor de ”spilte sjakk med samiske dyr og matretter”, til en forestilling om den femtende høvdingen som handlet om kulturens overlevelse i nye generasjoner. Skuespiller Elina Israelsson ved Giron Sámi teater fremfører et utdrag fra denne forestillingen like etterpå, og selv om teksten er på sørsamisk og ikke alle i rommet forstår språket, gir den et ærlig og sterkt uttrykk.

Også billedkunstneren Anders Sunna bruker kunsten strategisk og som våpen for samiske rettigheter. Under og etter utdanningen sin har han rettet oppmerksomhet mot statens overgrep mot det samiske, blant annet den siste tvangsforflytningen som skjedde så sent som i 1986, og sin egen families kamp for rettigheter til å drive reindrift på svensk side. Kunsten hans er tydelig og sterk, og i bildene bruker han, i tillegg til maling, alt fra gjenbruksmaterialer til reinblod med en klar begrunnelse for hva og hvorfor. Passende nok er det også hans bilder som hanger i Gällivare tingrett, hvor dommen i den tidligere nevnte Girjas-saken ble avgjort.

Sunna er av den nye generasjonen samiske kunstnere, mens Britta Marakatt Labba startet sitt kunsterskap tidligere. Hun bruker poesi til å fortelle om hvordan overgrep fra 40-tallet fortsatt farger samisk virkelighet. Labba nærmet seg Breiviks onde handlinger på Utøya 22. juli gjennom utstilling med broderi på tyske melsekker fra krigen. Selv om mye av dagens kunstaktivisme er fjernt fra hennes metode og utrykk, roser hun den nye generasjonen. Det er kunstnerens rolle å være avant-garden, sier hun, alltid noen steg foran og forutseende som en noaide (de samiske sjamanene som ble kulturelt marginalisert under kristningen i nord).

Aktivisme i gatene og i teateret I teater har vi så mye mer enn ordene, sier skuespiller Sarakka Gaup i sitt innlegg; det er kropp, stemme, tekst, bevegelse og poesi. Som ansatt på Giron Sámi teáhter, et av få teater i Sápmi, har hun en posisjon i det samiske samfunnet som hun føler gir et spesielt ansvar og som hun bruker for å fronte saker hun mener er viktige. Gaup har deltatt i en rekke aksjoner for å legge press på politiske ledere og gjøre samiske krav tydelige, blant annet i Paris under klimatoppmøtet. Hun mener at det ikke går an å belage seg på at kapitalistiske krefter vil ordne opp, og avslutter med noen ord om problemene med gruvedrift, som er høyt på agendaen i samiske områder.

Regissør Paulina Feorodoff er siste kvinne ut. Hun presenterer sitt neste prosjekt, “CO2lonialism”, som skal ta form som en ”truth and reconciliation”-kommisjon for Sápmi. Den skal gjennom teateret ta opp spørsmål samfunnet rundt ikke har maktet og hjelpe med å skrive en historie som kan bidra til avkoloniseringen ikke bare av landområder, men av mennesker. Feodoroff er selv av skoltesamisk slekt fra Finland. Hennes familie har gjennomlevd tvangsflytning etter andre verdenskrig, og i dag er det skoltesamiske språket på randen av utryddelse.

Samlende energi, ulike uttrykk En gjennomgående rød tråd i seminaret er motstandskraft som motiverende og skapende, og om hvordan den kan vendes til noe som bygger opp et samfunn, en kultur, og et folk. Feorodoff påpeker at dette er første gangen hun har opplevd å snakke så dypt og lenge om kunst og teater i det samiske, sammen med kunstnerkolleger fra hele Sápmi, og flere gir uttrykk for det samme.

Ved å arrangere denne dagen tar Giron Sámi teater temperatur på samtiden, og skiver samtidig historie om kunst, teater og aktivisme i Sápmi. Kunst i dag tar andre uttrykk og retninger enn på 70- og 80-tallet. Men felles for kulturkamp og kunst er en stolthet som insisterer på at kunst hører hjemme både innenfor og utenfor teatersalen og kunstgalleriet. Den er en del av sin samtid samtidig som den skuer inn i fremtiden, og kunstnere som representerte den nye generasjonen på Girons seminar har etter alt å dømme klare planer om å fortsette med det.