Morsomt, men tannløst

Musikalen Det perfekte liv er en norsk bearbeidelse av musikalen Mother, Wife and the Complicated Life. Både tekst og musikk er laget av den australske realitystjernen og musikeren Amity Dry, med medvirkning på musikken av Mark Simeon Ferguson. Stykket er tidligere framført i Australia og i USA. Oppføringen på Kilden i Kristiansand er musikalens europapremiere.

Det første som møter oss i stykket, er Freya Busbys scenografi. Hun har laget en helhetlig romløsning med to sitteseksjoner rett mot hverandre, med scenen i mellom. Det hele er utformet som en kafé med puter, paller og gamle bøker. I kafeen, som er sentral i stykkets handling, er det også servering for publikum før stykket begynner, og i pausen.

Forventning og virkelighet Stykket har fire roller på scenen. Venninnene Emma, Beate, Janne og Kine spilles av henholdsvis Mia Gundersen, Elisabeth Moberg, Jannike Kruse og Caroline Glomnes Johansen. De møtes jevnlig på Emmas kafé, og med noen få unntak utspiller stykket seg her. Vi får høre om andre personer, menn og barn, men disse opptrer aldri på scenen. Emma har vært gift i femten år, har barn som begynner å bli selvstendige og føler hun glir lenger og lenger vekk fra mannen. Beate har tre barn, hvorav det minste er en baby, og lever i et velfungerende men brutalt dagligdags og ulidenskapelig ekteskap. Janne er nyforelsket, uten barn, klar til å gifte seg og full av forventninger til samlivet med mannen. Kine er singel og karriereorientert med lite hang til romantikk og monogami, men er blitt gravid etter en tilfeldig one-night-stand og er usikker på om hun vil takle livet som alenemor. De fire venninne befinner seg i forskjellige livssituasjoner og har helt forskjellige forventninger og erfaringer. Det er konfrontasjoner mellom venninnenes livssituasjon og syn på ting som driver stykket framover, heller enn handlingen. Kine får barn, Janne gifter seg og Mia går til slutt fra mannen sin. Ellers består stykket hovedsakelig av at venninnene sitter i kafeen og prater. Her er det brytninger mellom Kine og Jannes forventinger og Emma og Beates praktiske erfaringer som skaper spenning.

Den norske bearbeidelsen av teksten fungerer bra, og jeg tenker sjelden over at dette er et stykke som ikke opprinnelig er skrevet for en norsk kontekst. Det samme gjelder oversettelsen av sangtekstene, som flyter godt uten at det går på bekostning av meningsinnholdet.

Humoristiske skråblikk på tilværelsen Forestillingen er på sitt beste når den kaster humoristiske skråblikk på moderne samliv og barneoppdragelse. Spesielt skaper møtene mellom Jannes høytflygende forventninger og Beates kyniske realisme flere fantastiske øyeblikk. Janne lever for et romantisk ideal, har en avsmak for realitetene ved fødsler, barneoppdragelse og mangeårig samliv og nekter å innse at forventningene hennes til romantikk og materiell standard er urealistiske. Beate har derimot konkret erfaring med hvordan barneoppdragelse påvirker et samliv og har derfor ingen illusjoner. Begge skuespillerne gjør en god jobb, både i skuespillet og i framføringen av sangene, og de står for flere av stykkets høydepunkter. Spesielt morsom er en parallell sexscene, hvor Jannes nyforelskede begjær blir kontrastert med Beates lidenskapsløse forhold til mannen sin. Andre høydepunkt er Beates amme-blues, fremført i kaoset ved et venterom på lekeland, og et nummer hvor hun beskriver hvordan mystikken og romantikken i ekteskapet forsvinner i amming, bleieskift, aldring og tidspress. Også Jannes sang om at hun hater barn, altså andres barn, fremstår som et av stykkets sterkeste nummer.

Klisjeer Stykket er på sitt svakeste når det forsøker være alvorlig. Emmas tvil og skuffelse over samlivet med mannen, og Kines dilemma og usikkerhet på seg selv i møte med barnet sitt, overbeviser ikke helt. Delvis har dette å gjøre med manuset. Situasjonene karakterene settes i er for velkjente fra andre sammenhenger til å være interessante i seg selv, og stykket legger ikke an noe nytt perspektiv. Dette forsterkes av at teksten til tider er full av klisjeer. Vendinger som «drømmen som brast», «tiden går, tidens spor består» og «reis deg når du faller» gjør at teksten verken gir meg nye innsikter i de tyngre sidene ved samlivet eller overbeviser emosjonelt. I perioder oppleves også disse delene som noe overspilt fra skuespillernes side. Dette forsterkes av musikken, som understreker den følelsesladde stemningen.

Det perfekte liv. Foto fra kilden.com

Kritikken som uteblir Problematiske trekk ved samtiden lurer hele tiden i bakgrunnen i stykket. Karakterene er fanget i tidsklemma. De er stressa, mangler søvn og har ingen tid til å prioritere seg selv og romantikken. Likestillingen er langt fra fullbyrdet i hovedpersonenes liv. Kines graviditet går på bekostning av karrieren, og hun velger bort fødselspermisjon i frykt for å ikke bli forfremmet. Både Kine, Emma og Beate har hovedansvaret for både barneoppdragelse og husarbeid, og fedrene er fraværende som omsorgspersoner.

For meg blir disse problemstillingene såpass tilstedeværende at det nesten er påfallende at stykket ikke tar dem opp. Kvinnenes situasjon nærmest ber om kritiske perspektiver, om å stille spørsmål ved ting som fordeling av husarbeid og omsorg, inntektsforskjeller, omgivelsenes forventninger til levesett, forbruksjag, tidsklemma og så videre. Stykket gjør dette unntaksvis. Et godt eksempel er når Beate stadfester at «når en mann gjør husarbeid, da kalles det å hjelpe til hjemme. Men når en kvinne gjør husarbeid da kalles det… absolutt ingenting.» Dette møtte også gjenklang hos det hovedsakelig kvinnelige publikummet, som besvarte med spontan applaus. Men i det store og hele uteblir denne typen kritiske spørsmål. Hvis det kommer fram noe budskap, synes det å være at hvis en bare forstår at det perfekte liv ikke finnes og lærer seg å sette pris på de små tingene i livet, så blir alt bra – et budskap som for meg fremstår som både uttømt og stokk konservativt. Emma drar riktignok fra mannen sin til slutt, og drar til India, en drøm hun har hatt lenge. Men dette er en individuell løsning som ikke berører sakens kjerne.

Godt teater? Teatersjefen, som også har stått for norsk bearbeidelse og regi, skriver i programmet at godt teater skal gjøre det vonde i livet litt lettere og det gode i livet litt bedre. Hvis teater skal være godt, må det etter min mening gjøre mer enn dette. Det bør stille livet i nytt lys og gi oss nye perspektiver. Det perfekte liv gjør dette kun unntaksvis. Stykket står dermed igjen som god underholdning, men etter min mening ikke som godt teater; to karakteristikker som på sitt beste ikke er motsetninger.