Mor, meg og Öcalan

Baqorban er en fortelling om en mor-datter-relasjon, men også om kurdisk frigjøringskamp på 90-tallet og i dag.Baqorban er det alle kurdiske mødre kaller barna sine, forklarer datteren: «Det betyr ’Jeg vil ofre meg for deg’. Så barna i Kurdistan heter ‘Mamma vil ofre seg for meg’ på en måte». I rollen som datteren, Baqorban, åpner Rozerin Algunerhan forestillingen med å forklare hva et kaderparti er. Kledd i en rød høyhalset genser, svarte bukser og briller, taler hun vendt mot publikum med en informativ tone. Hun forklarer at en kader ikke skal stifte familie eller inngå romantiske relasjoner, fordi hen må kunne flyttes på og plasseres der det er behov. Vi forstår at moren var en del av kaderpartiet PKK (Kurdistans arbeiderparti). Men Baqorban finnes, og det åpner for spørsmål om hva som egentlig skjedde like før moren ankom Norge høygravid og alene i 1999.

Svaret henger sammen med historien om PKK-leder Abdullah Öcalans flukt gjennom Europa før han ble fengslet av Tyrkia i 1999, hvor han fortsatt soner en livstidsdom. Vi får vite at en kvinne akkompagnerer ham på reisen, og at Baqorbans mor er denne kvinnen. Det er åpenbart noe mor og datter ikke har pratet særlig om, og datteren er ikke bare nysgjerrig: Hun bærer på brennende spørsmål som hun har behov for å konfrontere moren med. Litt etter litt pakkes historien ut i forestillingen, parallelt med en skildring av hvordan de to legger ut på en ganske ordinær tur fra morens leilighet til en matbutikk på Haugerud.

Avstand mellom mor og datter Selv om fortellingen handler om morens minner fra reisen gjennom Europa, fortalt under en tur til butikken, gir scenografien inntrykk at vi befinner oss på et abstrakt sted. Scenerommet er mørkt og enkelt innredet med en rekke scenelys plassert rad på rad i en firkant, slik at lysstrålene vender ned mot gulvet. Da moren (Sara Baban) først tar plass på scenen sammen med datteren, bidrar den øvrige lyssettingen i rommet til at hun fremstår som en levende skygge, der hun beveger seg og synger, akkompagnert av to musikere som befinner seg på scenen. Hun er kledd i en rød sportsjakke, noe som gir assosiasjoner til slutten av 90-tallet, og passende nok etterlater et inntrykk av at hennes tid var da. Nå er det datterens tid til å kjempe. Etter hvert avløses Babans sang med lydopptak fra appeller spilt over høyttalerne, hvor vi kan høre skuespiller Algunerhan tale fra virkelige kurdiske demonstrasjoner i Oslo, hvor hun kritiserer Tyrkias press på å få utlevert kurdiske flyktninger i forbindelse med Sverige og Finlands søknader om NATO-medlemskap. På denne måten dras den politiske situasjonen som utspiller i verden utenfor inn på teaterscenen, noe som bidrar til at Baqorban oppleves som høyaktuelt politisk teater.

Selv om mor og datter speiler hverandre – både rent fysisk der de begge er kledd i røde overdeler, og i deres politiske engasjement – eksisterer det en avstand mellom dem. Dette kommer syne i hvordan de to skuespillerne er plassert i forhold til hverandre på scenen: Stort sett er det stor fysisk avstand mellom dem, og ofte er de plassert diagonalt fra hverandre. Den fysiske avstanden blir en velfungerende symbolsk speiling av avstanden som eksisterer i relasjonen deres. Selv da de på et tidspunkt står ved siden av hverandre, er det rygg mot rygg. Det er et effektfullt grep når moren tar datterens hånd, fortsatt med ryggen til: Det oppleves som et forsøk på nettopp å strekke ut en hånd. Men når datteren presser på for å få henne til å fortelle mer om fortiden, blir det hun som rykker hardt tak i morens hånd når hun forsøker å flytte seg unna for å unngå spørsmålene. Igjen er bevegelsene et effektfullt uttrykk for en fysisk forhandling om det som er uuttalt mellom dem.

Lysende minner Valgene knyttet til scenografi og lyssetting får en større symbolsk betydning etter hvert som historien folder seg ut, og dette bidrar til å løfte forestillingen. På et tidspunkt fortelles det at moren har synestesi, som betyr at en sanseerfaring påkaller opplevelsen av andre sanser. For henne har minnene både form og farge, og dette speiles på kløktig vis i bruken av lyskasterne som står på scenen. De får mot slutten en uventet, og svært vellykket, symbolsk funksjon, hvor fortellingen om fortidens hendelser smelter sammen med en form for fysisk minnearbeid. Mor og datter løfter på lysene, som er sammenbundet med elektriske ledninger, slik minner også er vevd sammen. Sammen titter de ned i og undersøker minnene, og det at lyskasterne har vært til stede på scenen hele tiden blir en slags kommentar på at minner alltid er til stede, selv om man ikke løfter dem frem i lyset. Etter hvert flytter de også på dem, og samler minnene til ett bilde, én historie. Oppsamlingen av lampene til én haug klinger godt sammen med historien som blir fortalt mens de gjør det, og er et smart estetisk grep som også bidrar til å gjøre forestillingen mer dynamisk.

Symbolikken som kommer til syne med lysbruken fungerer særlig godt når moren forteller om Baqorbans pappa – som også var PKK-kader og fulgte Öcalan på hans siste flukt. Jeg skal ikke røpe hva som hendte med ham, utover at moren fastslår at «det var et offer». Dermed havner hun i en vanskelig posisjon: For hvordan kan hun både forsvare farens valg og samtidig forsikre datteren om at hun må finne andre måter å ofre seg for kampen på? Den påfølgende diskusjonen som utløses mellom mor og datter, og som har murret under overflaten gjennom hele forestillingen, aktualiserer virkelig krevende spørsmål. Forestillingen gjør ikke forsøk på å komme med definitive svar på disse, men datteren aksepterer ikke det moren sier om offer og kamp uten videre, og tvilen som kommer til uttrykk er enormt interessant.

Baqorban står i et særegent krysspress, preget av forventninger som mange døtre møter, om å være flink, arbeidsom og så videre, men hun opplever også en forventning om å vie seg til – og ofre seg for – den kurdiske frigjøringskampen. Man kan godt forstå hvorfor hun er blitt desillusjonert og sliter med å se hvordan kurderne skal lykkes i sin kamp. Det er noe strengt og anspent ved Baqorban, som om hun holder noe i sjakk som truer med å ta overhånd. Mot slutten bobler det som brygger inni henne mer frem. At de nå har snakket om morens fortid fyller ut bildet datteren har av seg selv, moren og relasjonen mellom dem, men etterlater ingen av dem med en følelse av avklaring eller sinnsro.

Regissør Pia Maria Rolls forestilling Baqorban holder en del tilbake, både når det gjelder spillestil og formspråk. Det tilbakeholdne uttrykket kler forestillingen, som balanserer godt mellom det personlige og det politiske, og dermed unngår å havne i en i altfor sentimental skildring av mor-datter-relasjonen eller en overdrevet didaktisk innføring i kurdisk frigjøringskamp. Selv om det politiske ikke kommer til uttrykk som hardtslående slagord og paroler, og Baqorban forteller om en oppvekst preget av «bare mamma og meg», er det samtidig som om hele den kurdiske kampen og kvinnekampen har tatt plass hos dem. Det er mye å bære, og heller ikke mulig å unnslippe. Spørsmålet om hvor stor plass den politiske kampen skal få ta i et menneskets liv forblir åpent.