Moderlig desperasjon

Now, I know I don’t need you, dear So leave your hand like a magic man and disappear

You’re history (like a beat-up car) No good for me (like an old film star) You’re history (that’s what you are) Na, na, na, na

(You’re history, Shakespears Sister)

Jeg var så heldig, og kanskje uheldig, å gjennomleve mine såkalte formative år da den moderne kvinne- og kjønnskampen for alvor eksploderte. Ikke et vondt ord om den, men siden da har det vært hevdet, med vekslende styrke, at mannens løp her på jorda er kjørt.

Ja, det er 1970-tallet jeg snakker om. På et tog en gang på den tida satt jeg og resten av vogna og hadde utsikt til et par som satt med ryggen mot veggen slik at alle kunne se dem, det var den gangen alle togseter, bortsett fra de som hadde ryggen mot veggen, kunne snus etter kjøreretningen. Mannen hadde potteklipp, og kvinnen hadde lilla tøybleie på hodet. De var begge iført blå busserull og mosegrønne cordfløyelsbukser og satt med fornøyde miner og demonstrerte sin private kjønnsrevolusjon: Han strikket og hun leste avisa.

Myke verdier Det var de kvinnelige, såkalte myke verdiene menneskeheten måtte bygges videre på. Dette tok jeg forsøksvis til meg, anla langt hår, skaffet meg busserull, tente røkelse, serverte te og var følsom. Det fungerte! Men det var ikke bærekraftig, i lengden. Noen år seinere dro jeg på turné med bandkompisene mine og stupte inn i et mannsfellesskap jeg ennå ikke er kommet ut av.

Uansett: Når et sentralt scenekunstkompani, etter alle åra som har gått siden da, inviterer til premiere på en forestilling som handler om mannsrollen, må jeg innrømme at jeg er litt tilbakeholden med forventningene.

Det hjelper heller ikke når jeg i programteksten nok en gang konfronteres med påstander av typen: «flere og flere menn er ufrivillig barnløse, og ny teknologi vil antakelig gjøre det mulig for kvinner å reprodusere seg selv, helt uten menn.» Fint at Kristinsdottir/Willyson i det minste har med det lille forbeholdet som ligger i ordet «antakelig». De seriøse forskerne strekker seg, så vidt jeg har fått med meg, ikke lengre enn til ordet «tenkbart». At fertiliteten også synker hos kvinner, om ikke fullt så raskt, men kanskje av nøyaktig samme grunn som hos menn, nevnes ikke.

Analtoget Under researcharbeidet i forkant av premieren fikk jeg øye på en litt unnselig logo øverst i venstre hjørne på Kristinsdottir/Willysons hjemmeside, en liten rekke av hunder som tar hverandre bakfra. Det minner meg om en fascinerende scene jeg som Vålerenga-supporter har sett mange ganger: Hvis det mot slutten av en kamp er tydelig at det går mot seier for Vålerenga utfører die-hard supporterne i Klanen (som, ja, i stor grad består av menn) et fast ritual: «Analtoget», hvor de i lang, lang rekke og i pur glede hopper etter hverandre fram og tilbake på tribunen mens de synger «Hei hå, hei hå, vi kjører analtog…»

Jeg erkjenner at akkurat det blir det i seg selv ikke så mange barn av. Og ja, idiotene, de voldelige noksagtene, maktmisbrukerne og psykopatene, og de ensomme, mislykka og suicidale, finnes fortsatt der ute. Men Mannen som et tema som noen mener må tas opp enda en gang kjens likevel i min verden en smule uttværet. Derfor var det en lettelse å konstatere at My little Willy handler like, eller vel så, mye om Hildur Kristinsdottir selv og hennes kamp for å være en god mor for sine to sønner. Ifølge teksten hun framfører fikk hun den første av dem med en voldelig mann som ikke var noe å samle på, noe som forståelig nok preger hennes inngang til den store oppgaven hun har påtatt seg: Å bidra til å gjøre sønnene sine til gode menn.

Barneteaterkoden Hildur Kristinsdottir og Eirik Willyson har samarbeidet helt siden 2007, med trilogien Klassikere for kids som et sentralt kunstnerisk omdreiningspunkt. Med den lyktes de med å knekke en slags barneteaterkode, ved sin bruk av noe så komplekst og tungt som sentrale verk fra verdenslitteraturhistorien, formidlet i et uttrykk hvor det visuelle, det lydmessige og ikke minst en utstrakt bruk av symbolikk, er like viktig som ordene. My little Willy innleder en serie på seks forestillingsprosjekter i årene framover som brer seg over hele identitetspaletten, med temaer som kjønn, alder, klasse, seksualitet og rasisme.

Et stort sceneteppe prydes av et bilde av en gravid Hildur Kristinsdottir. Etter en kort forklarende intro åpenbares en hjemlig hverdagsarena, utstyrt med scenografisk krydder som en gyngehest formet som en naken kvinne som står på alle fire og en saftdispenser hvor saften kommer ut av en guttetiss. I dette sceneriet spiller Kristinsdottir ut sin kamp med seg selv, sitt kunstnerskap, sitt syn på og erfaringer med menn og sitt ønske om å gjøre sønnene sine til bra folk.

Middelmådighetens høyborg Tidlig i forestillingsforløpet bruker hun mye tid på en Høyre-aktig klage over skolen som en «middelmådighetens høyborg», som ikke tillater noen å være flinkere enn andre. Det tar en stund før hun har sirklet seg inn til forestillingens grunntema. Som guttemamma tar Kristinsdottir mannens fall personlig, noe som kommer til uttrykk i mange ulike lag og spillemessige virkemidler, inkludert oppleste scene og regianvisninger, engasjerte temperamentsfulle ranter, rap, voiceover, fysiske utbrudd, kjønnsskifte, videoopptak fra familieliv under oppveksten og en vakker og entusiastisk gjesteopptreden fra Vålerenga mannskor. Et lite mannsfellesskap bestående av noe som likner et band, halvveis gjemt bort på kjøkkenet, gjør seg til tider sterkt gjeldende. Eirik Willyson åpner en ølboks tett inntil mikrofonen mens han sier: «Hør på dette a gutta!» Det vrimler av ironi, selvironi, moderlig desperasjon og mannlig forvirring hos de tilstedeværende mennene hvis oppgave for det meste ser ut til å være hovedpersonens omsorgsfulle støttepillarer.

Dette går rett hjem hos Black Box-publikummet. Forestillingen er full av liv, aktørene, inkludert Kristinsdottirs barndomsvenn Liban som plutselig dukker opp, er alle på plass i sine figurer og karakterer. Flere av scenene er det, i sin grenseløshet, bare å gi seg frydefullt over til. Men det er et lappverk av en forestilling med mange ord og sceniske innslag hentet fra hele repertoaret. Så mange at det til tider tipper over i en revyaktig tilfeldighetsdramaturgi hvor innslagene følger tett på hverandre i høyt tempo, med og uten rød tråd. I en engasjert sluttappell forsøker Kristinsdottir å samle trådene. Det synes jeg ikke hun lykkes helt med.

Hun står selv som regissør, med Verk produksjoners Saila Hyttinen som dramaturg. Hvis jeg skal gjette har det skortet enten på nok prøvetid eller på at prosjektet mangler en ekstern regissør med den nødvendige distanse og autoritet – eventuelt mangler begge deler. Å kill your babies er alltid vanskelig, men kanskje særlig i et så personlig ladet prosjekt som My little Willy.