Mer musikk, mer figurspill, mer teater!

Oslo Sound-Puppetry Lab er tittelen på en firedagers utforskning av forholdet mellom musikk og figurteater, som til slutt har ledet til en fremvisning i den store salen på det gamle Munchmuseet. Initiativtaker og kunstnerisk ansvarlig Marte Røyeng har samlet tolv utøverne (se faktaboks) fra flere ulike disipliner, både musikere, komponister, figurmakere og figurførere.

Store avstander, små figurer

Når publikum kommer inn, er aktørene spredt utover sceneområdet. Stolradene er plassert diagonalt, vendt mot det ene hjørnet. Til høyre og venstre ligger to hauger med stoff, og i midten står tre store, fargede masker og to kjegler overtrukket med sølvfarget cellofan. Mens vi går inn, blir det spilt tilsynelatende improviserte linjer på kontrabass, som snart blir besvart i teorbe. Snart begynner flere av aktørene å samles rundt den ene av stoffhaugene. En etter en finner de frem figurer i papir som de kan ha på hendene.

Noen av figurene minner om dyr, med abstraherte hoder og armer, og snart begynner de å kommunisere seg imellom, i form av utøvernes nikk og armbevegelser. Den svake raslingen i papirfigurene blander seg med instrumentene rundt, og jeg tenker at her er man inne på noe. I seg selv skaper figurene et narrativ, mens materialvalget gjør at de bidrar direkte inn i musikken – i en vekselvirkning med figurene, der det ikke nødvendigvis føles som om et av uttrykkene tar ledelsen hele tiden.

I denne sekvensen blir imidlertid en av hovedutfordringene til denne fremvisningen veldig tydelige: Publikum sitter bredt, og aktørene har en stor sceneflate å dekke. Når mye av fremvisningen foregår ute på kantene, blir det vanskelig å samle oppmerksomheten, samtidig som avstandene ofte blir store. Selv om dette kunne åpnet for lek med størrelser og avstand, er mange av figurene er rett og slett for små, og aktørene for langt unna, til at de klarer å formidle bevegelsene ordentlig; det er iblant vanskelig å se hva de gjør i det hele tatt.

Lyssettingen byr også på flere utfordringer. Det står lyskastere på hver sin side av scenerommet og kaster skarpt lys rett fra siden. Riktignok skaper dette noen slående scenebilder, ikke minst i den siste sekvensen. Det er likevel ikke nok bevissthet rundt plasseringen i rommet: Plutselig skygger aktørene for både figurene og hverandre, slik at man nok en gang rett og slett ikke ser hva som foregår.

Passive liggetoner

Instrumentariet i fremvisningen er stort og mangfoldig, med både, cello, kontrabass, teorbe, akkordeon, saksofon, tuba, fløyte, synthesizer og ulike typer rør. Det åpner for artige klanglige kombinasjoner – som musikerne ikke drar full nytte av. Musikken havner for ofte i bakgrunnen. Jeg skulle ønske den heller gikk mer direkte i dialog med det som ellers foregår på scenen. Musikken reduseres stadig til lyse liggetoner, noe som blir altfor passivt i møte med de andre sceniske elementene. Det ser ut som dette i noen grad kan skyldes at alle musikerne har dobbeltroller som dukkeførere.

Likevel synes jeg de bruker rommet godt, både når de står spredt i begynnelsen og kommer nærmere etter at figurene blir tatt i bruk. Samtidig er det en dynamikk der, som jeg skulle ønske man hadde brukt i enda større grad. For eksempel kunne instrumentene ha fungert som figurer, på samme måte som enkelte av figurene også ble en del av musikken.

Uutnyttet bevegelsespotensial

Etter hvert beveger aktørene seg videre til de andre stasjonene – først til den midterste med masker og sølvkjegler. Det er flere vellykkede sekvenser, som når papirfigurene beveger seg over mot midten på rekke og rad, mens musikerne spiller en slags henslengt vals. Bevegelsene er godt synkroniserte, med en nesten tegnefilmaktig overtydelighet: Én etter én ser de seg tilbake, før de i tur og orden vender blikket forover igjen og går videre.

Vel fremme ved neste stasjon vendes oppmerksomheten mot maskene, og tre av aktørene tar dem på og begynner å dulte borti hverandre. Når maskene er på, blir aktørenes kropper en del av figuren, Også her opplever jeg det at det er større rom for å utnytte det ekspressive potensialet og mulighetene for større bevegelser. I overgangen til den tredje og siste stasjonen er det tilløp til noe, når en av musikerne veksler mellom å spille tuba og føre en hånddukke på en slags oppdagelsesferd.

Den siste stasjonen, stoffhaugen lengst til høyre, står som et scenisk høydepunkt. Her begynner aktørene å pakke ut lange stoffpølser som ligger sammen i en diger floke. Endelig kommer det sceniske elementer med en viss størrelse som bruker rommet ordentlig. Det er som blekkspruttentakler som endelig får strekke seg utover. Samtidig blir lyset stadig svakere, og det hele ender i mørke, akkurat idet man skulle tro at noe spennende var i ferd med å skje.

Work-in-progress?

I forhåndsomtalen av denne fremføringen snakkes det om «å utforske måter samtidsmusikk og figurteater kan flettes sammen på», og det er akkurat dette jeg ønsker meg mer av. Ofte når jeg ser teater, savner jeg en mer musikalsk tilnærming og bevissthet rundt bevegelser. Å aktivt jobbe med en slik sammenfiltring av musikk, figurer og bevegelse er noe jeg tror kan ha mye potensial og kan finne nye måter å forholde seg til scenekunst på tvers av de ulike disiplinene på. 

Samtidig er dette noe som fordrer fordypning, og jeg lurer på om de fire dagene Oslo Sound-Puppetry Lab har hatt til rådighet har vært nok tid. Fremvisningen blir beskrevet som en «lab-konsert», noe som antyder at arbeidet ikke nødvendigvis ansees som helt ferdig. Eksperimenteringsviljen er der, helt klart, men enn så lenge fremstår prosjektet utydelig i formen, og litt for mange småting, som lyssetting og plassering på scenen, kommer i veien for selve utførelsen. I sin nåværende form lykkes forestillingen bare delvis, både som musikk og som figurteater – her er det plass til mye mer musikk og mer figurteater, og det trengs et tydeligere grep om hva man vil løfte frem.