Mer hjernespising!

Den Oslo-baserte, kunstnerdrevne festivalen Mind Eater har siden oppstarten i 2024 etablert seg som et kjærkomment kunstnerisk vannhull for et dansekunstfelt som er sultne på internasjonale gjestespill. Til festivalen kommer yngre, europeiske danse- og performancekunstnere for å dele det nyeste de jobber med i form av forestillinger, filmvisninger, workshops, foredrag og samtaler. På denne måten bidrar festivalen med både kunstnerisk utveksling og faglig kompetanseheving. Mind Eater arrangeres av koreograf, kurator og danser Louis Schou-Hansen og kritiker, dramatiker og forfatter Runa Borch Skolseg. Med festivalen ønsker de å presentere kunstneriske arbeid som utforsker friksjoner, avvikende fantasier og begjær, som stiller seg kritisk til sin samtid og er fundert i kroppsliggjorte praksiser. Den tredje utgaven av festivalen foregikk fra 6.- 9. august på Unge Kunstneres Samfunn (UKS), PODIUM, KHIO og Rom for Dans. Denne omtalen tar utgangspunkt i de tre forestillingene spilt fredag, lørdag og søndag kveld. Når jeg kommer til UKS fredag ettermiddag, blir jeg overveldet av det som kjennes som hele det frie scenekunstfeltet i Oslo. Det er noe lekent ved at festivalen nærmest bygger bro mellom sommerferien og starten på høstsesongen, som en skolestart man ikke er helt forberedt på. Følelsen av forventning stiger med temperaturen i den smale gangen på vei inn til scenerommet. Schou-Hansen og Skolseg ønsker velkommen og advarer om store mengder blomster på scenen, i tilfelle publikum er allergiske.

Middelaldersk hestedans

Inne i scenerommet, som altså er gamle Søilen Teater - privatteateret som åpnet i 1930 og der Wenche Foss blant annet hadde sin debut, er publikum plassert på alle fire sider. Koreografene og danserne Thibault Lac og Bryana Fritz er allerede i rommet sammen med publikum, og en poplåt fra tidlig 2000-tallet ljomer fra høyttalerne. De danderer blomster som ligger spredt utover gulvet sammen med et gult tekstil. Lac og Fritz er kledd i vanlige klær, men har hver sin pelshale. Forestillingen Baby-Horn har den famøse middelalderske veggteppe-serien The Lady and the Unicorn som sitt tematiske utgangspunkt. Den begynner ved at de poserer med hver sin lur, og jeg får assosiasjoner til middelalderske eventyrfortellinger som Tre nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen, som sendes på NRK hver jul. De blåser i luren så jeg må holde meg for ørene før de veksler mellom å improvisere løst rundt i rommet og lande i ballettaktige knele-posisjoner. Bevegelsene er hestete, og de gjør fot- og benbevegelser som en hest i trav, tølt eller galopp, og gir et komisk uttrykk.

Baby-Horn er en del av flere kunstneriske arbeid av Fritz/Lac som henter inspirasjon fra Middelalderen, eller fantasien om den, for å undersøke samtidige måter å se, iscenesette og forholde seg til hverandre på. Underveis i forestillingen involverer de publikum ved å gi noen tilskuere ulike oppgaver som å oversette tekst til norsk, å si en tekst i kor eller å veive med et flagg. På den måten lykkes de med å la forestillingen forplante seg her og nå og liksom vokse utover seg selv. Selv om forestillingen som helhet har en rufsete Do It Yourself-estetikk, virker den noe uferdig. Bevegelsesmaterialet har ikke helt funnet sin form, og arbeidet med rollefigurene fremstår litt halvhjertet. Det får meg til å undre meg over hvilket blikk jeg skal bruke for å se, for det er stor forskjell på å se en ferdig forestilling og en pågående utforskning.

Sexy gråtekone

Lørdag kveld er jeg tilbake på UKS for å se forestillingen The Wizard is not Real av danser og koreograf Lisa Laurent. Forestillingsrommet har fått et mer tradisjonelt scene-sal-oppsett. Laurent står på scenen kledd i mørkeblå Adidas-genser, lyseblå strømpebukse og pensko. Når alle har satt seg, tar hun av seg genseren til bar overkropp og setter seg på et bord bakerst på scenen med ryggen vendt mot publikum. Hun gir et tegn til lyd-personen, som setter på et lydspor med et vibrerende blåseinstrument som gir en melankolsk stemning. Det er festet en mikrofon med tape på veggen som fanger opp gråtelydene hun lager. Ryggen hever og senker seg. Det tar ikke lang tid før empatien gjør øynene mine fuktige. Det blir stille. Hun gråter med mer kraft samtidig som hun hikster, noe som produserer latter hos enkelte. Så snur hun seg mot publikum og gråter mens hun ser på oss, som et obsternasig barn. Hun poserer som om hun prøver å være attraktiv, som en mislykket skjønnhetsdronning. Etter hvert tar hun mikrofonen ned fra veggen og snufser inn i den, snufsingen utvikler seg etter hvert til en rytmisk melodi.

Metoden er enkel, men gir stor effekt. Hun gråter på ulike måter og tar publikum med i et assosiativt landskap som både er underholdende og til ettertanke. Assosiasjonene mine spenner fra fortvilet, voldtatt kvinne til rasende gal, trist og forlatt kvinne, uten at det oppleves som at det blir for mye av noe. Hun blir lenge i noen posisjoner og går raskere gjennom andre, noe som skaper en fin dynamikk. Hun går inn og ut av blikkontakt og er oppmerksom på publikums respons. I et øyeblikk går hun ut blant publikum og ber oss bli med på snufse-melodien hennes. Deretter sitter hun på en tilskuers fang mens alle korer i snufse-allsang. Jeg tenker på forestillingen Lachen av koreograf og utøver Antonia Baehr, som ble spilt på Dansens Hus i 2011. Her var ulike måter å le på og rytmen og melodien latteren lagde utgangspunktet for forestillingen. Jeg har kun hørt (gjetord) om denne forestillingen og fikk lyst til å se en double-bill med Baehr og Laurent.

Kontrollert heksedans

Festivalens siste forestilling begynner i foajeen med et lydspor med en fortelling om fire heksene som alle heter Blessika, som også er tittelen på forestillingen. Inne på scenen befinner fire utøvere seg, blant dem danser og koreograf Ellen Söderhult. De står og ligger i hvite kostymer, og rundt dem står det flere stearinlys. Det grå betonggulvet er dekket med hvite dansematter. Etter at publikum har satt seg, skrus det på en vifte som slukker stearinlysene, og et buldrende, dramatisk lydbilde settes på. Det er mørkt lenge, mens utøverne beveger seg rundt på scenen og blant publikum, uten at så mye skjer. Når scenelyset skrus på, står utøverne samlet og stirrer intenst på oss med sotede øyne. De har huldrehaler og bare rumper og danser en synkron koreografi med bevegelsesmateriale hentet fra dansehistorien, med svikt i knærne og jetéer med bøyd forreste ben. Todimensjonale bevegelser på tå hev og med bøyde knær er for eksempel hentet fra figuren faunen fra den kontroversielle balletten L’après-midi d’un faune (1912) av danser og koreograf Vaslav Nijinsky, som er regnet for å være en av de første moderne ballettverkene.

Söderhult undersøker koreografi som en hjemsøkt kunstform gjennom å utforske historier, idealer og bilder som vi bærer med oss. Hun har tatt for seg både dansehistoriske ikoner og mytologiske figurer som nøkken. De fire heksene på scenen gliser teatralt med svarte tenner og lager skumle fange-armer med hendene nært publikum. Det kunne ha vært underholdende, men den stramme koreografien, med et bevegelsesmateriale utøverne ikke helt mestrer, gjør det forutsigbart og klønete. Heksene fremstår kontrollerte og disiplinerte, men jeg tenker at det heller er villskapen i heksen som figur som er interessant. Jeg lurer på om de burde ha løst opp i scene-sal-oppsettet, laget individuelle scores og bygget egne rollefigurer, eventuelt spart all synkrondansen til slutt slik at det kom som en overraskelse. Innimellom skaper heksene imidlertid fine og absurde situasjoner, som når de spiser fennikel foran et overdrevent falskt bål og synger mens den ene har et stearinlys i rumpa.

Kunstnerisk risiko

Selv om årets Mind Eater ikke treffer helt blink kvalitetsmessig, er det ikke det jeg sitter igjen med i dagene etter festivalen. Jeg opplever den som et viktig møtepunkt der man kan se dansekunst skapt av dansekunstnere som virker i andre sammenhenger enn den norske. Det ligger kunstnerisk risiko i valget om å dedikere festivalen til yngre, fremadstormende dansekunstnere, kritisk tenkende og performative praksiser. Festivalen fyller et tomrom som ikke de etablerte institusjonene klarer å fylle for tiden. Kurateringen har en tydelig feministisk og skeiv forankring gjennom forestillinger som tematiserer overnaturlige fenomen som enhjørninger og hekser, som ser på virkeligheten med et alternativt skråblikk. Det uferdige og rufsete estetiske uttrykket bringer tankene mine til verket Queer Art of Failure av kjønnsforsker Jack Halberstam. Han argumenterer for at feil kan være en produktiv måte å kritisere kapitalisme og heteronormativitet på og utforsker alternativ til individualisme og komfort. Initiativet til å skape et faglig og sosialt fellesskap er det som sitter sterkest igjen hos meg i det sommeren går over mot høst og en ny sesong.