-Nok et apokalyptisk epos fra Vinge og Müller. Et verk det er umulig å stille seg likegyldig til, enten man liker det eller ikke, skriver vår anmelder, Elisabeth Leinslie om Vegard Vinges seks timer lange versjon av Gengangere på Black Box Teater.
Menneskets og kulturens forfall
Forestillingsnavn: Gengangere
Spillested: Black Box Teater
Regi: Vegard Vinge Scenografi og kostymer: Ida Müller Lyd: Kristian Sagosen Medvirkende: Vegard Vinge, Ida Müller, Julian Blaue, Trond Reinholdsen, Tøge Talle, Henning Gärtner, Christine Korte
“Gjennom et sjangeroverskridende amok-løp iscenesetter Osvald Alving sin pågående oppløsning som syfilistisk Gesamtkunstverk. … Ibsens Ragnarrokk. En rituell og odysseisk reise mot solen og den endelige forløsningen.”
Med denne treffende programteksten inviterer Vinge, Müller og Co til en 6 timer lang parafrase over Ibsens verk. Her bringes Ibsens teaterrevolt til nye høyder. Jeg ser for meg at Ibsen klapper henrykt i graven og humrer; – Her får teater-Norge noe å bryne seg på.
Perverst gøy
Ibsen koser seg nok ja, men gjør vi? Nei, dette kan ikke kalles kos. Det er perverst gøy, det er interessant, det er kvalmende, det er irriterende, det er morsomt, det er pinlig, det er genialt, det er langt, det er mye – men langt fra koselig. Muligvis er dette en så fullstendig overload av en forestilling at folk snur i døra. La oss ikke håpe det, for enten du liker dette verket eller ikke så oser det av manifester, vilje og særegenhet. Det har sterk klangbunn i avantgardetradisjonene, og det nærmest kveler seg selv i skriket etter en teaterrevolusjon.
Kjærkomment gjensyn
Gengangere er et kjærkomment gjensyn med Vinge og Müller slik vi så dem i Et Dukkehjem for ett år siden. Det som den gang var en slags redning av et havariprosjekt, er allerede blitt en undergrunnsklassiker. Denne gangen kan det virke som vi får fullversjonen av det vi opplevde da.
Gengangere bygger på det samme estetiske og dramaturgiske konseptet som Et Dukkehjem, men strekt ut til det dobbelte tidsmessig. Som marionetter beveger karakterene seg rundt i et obskurt og ekspressivt tegneserieunivers som berører både splatter- og skrekkfilmen, operaen, billedkunsten, dukketeatret, og performancen.
Lydbildet kjenner vi også igjen. En rik blanding av Bach, Grieg, Schubert, og selvsagt Wagner, voiceover (replikker), lydkulisser, filmsekvenser, TV-programmer, 80-talls pop-musikk. Listen er endeløs. Men, den klassiske musikken dominerer, og da særlig den pompøse operamusikken.
Patos
Det er mye patos i denne forestillingen. Det smøres på med tykke pensler i tykke lag. Men detaljene blir ikke borte av den grunn. Et vell av visuelle og auditive detaljer vitner om et perfeksjonistisk arbeid som følges opp av aktørene. Både i de strengt regisserte første fire timene, og de mer improviserte siste to timene, viser aktørene en imponerende konsentrasjon, faglighet og dedikasjon til prosjektet og karakterene. Müller som Osvald, Gärtner som Regine, Reinholdsen som Kammerherre Alving, Blaue som Pastor Manders og Korte som Fru Alving er ubetalelige i sine karakterskildringer.
Som agitator og iscenesetter har vi Vinge, også som Osvald. Han forvalter sin kompromissløse tilnærming til teatret med en insisterende holdning som tidvis virker mer narsissistisk enn kommuniserende.
Langsomhet
Den kompromissløse insisteringen Vinge holder på gjennom hele forestillingen viser seg i lange sekvenser, endeløse gjentagelser, og massiv bruk av langsomt tempo. Etter hvert beveger han forestillingen inn i performance og ritualsjangeren, og gjør seg dermed på mange måter uangripelig. For ofte er performance- og rituelle handlinger trukket ut i tid, uten det vi vanligvis tenker på som en dramaturgi.
Noen sekvenser virker allikevel overflødige, og tidvis ender gjentagelser og langsomhet med å drepe scenens poeng. For eksempel mister teaterdiskursen som starter tredje akt sin brodd i langsomheten. Det er særs uinteressant å se kunstnere som runker på egne ideer. De kunne fått frem poengene og virkningene like fint på fire timer. Da hadde de også nådd ut til flere, men det kan virke som om Vinge og Müller ikke vil at norsk teaterpublikum skal høre deres ”budskap”. At det på en eller annen måte strider med den antikommerse holdningen og den kompromissløse kunsten.
Alt infisert
Forestillingens tid har altså sin pris, men også sin funksjon. Ved å strekke den ut tvinges vi til å ta rommet og situasjonene innover oss. Sjelden tar scenekunstnere live-situasjonen så til de grader i bruk som dette. Bildene, musikken og bevegelsene trenger seg inn i nervesystemet. Vi tas med inn i en, på alle tenkelige måter, infisert verden. Ibsens karakterer er infiserte og smuldrer opp innenifra, og hele landet Norge og spesielt teater-Norge forfaller. Det er den forbannede konvensjonelle arven som ligger og gnager. Den sosiale arven, den kulturelle arven, teaterarven, familiearven – alt er infisert og umulig å flykte fra.
Gengangere viser tolkninger av Ibsens verk som antagelig går lenger enn det meste du har sett og hørt før. Det store forfallet er en hovedtematikk av mange. Innholdet er rikt, og standpunktene er mange. Og oppløftende er det ikke. Gengangere er gjennomsyret av pessimisme, dritt og gørr. Humøret fra Et Dukkehjem er som sunket i jorden – her er bare jammer. Visst er det humor i forestillingen, men latteren blir som oftest sittende fast i halsen for i samme øyeblikk å svelle ut til en kvalme som jeg sjelden har kjent så fysisk som tilskuer.
Dette siste er ment som en kompliment. Vil du beveges og provoseres og ikke minst; ha noe å gå og gruble på en stund fremover – så gå og se. Vil du behages – så hold deg hjemme.