Mellom fugl og fisk

Da jeg så at Det Norske Teatret ville sette opp Mozarts Tryllefløyten, var min første tanke: Hvorfor i all verden? Det er tross alt ikke snakk om et mindre kjent stykke musikkteater som aldri har kommet riktig til sin rett. Tvert imot – Tryllefløyten er ifølge Operabase verdens mest spilte opera. Det finnes ti statsstøttede og en håndfull ikke-statsstøttede operaforetak i kongeriket som er mer enn kapable til å sette opp Tryllefløyten – og som gjør det, igjen og igjen. Bare de siste seks årene er verket satt opp fire ganger i Norge – ved Opera Østfold i 2017, Opera Trøndelag i 2018, Nasjonaloperaen i 2019 (gjenoppsetning), og Bergen Nasjonale Opera i 2022.

Dessuten: Hva med musikken? Det Norske Teatret vektlegger på sine nettsider at Tryllefløyten er et syngespill – en litt uhøytidelig operasjanger med talt dialog. Det stemmer utvilsomt, men verket er likevel musikalsk sett for en opera å regne, med fullt orkester og halsbrekkende arier. Blant annet en av litteraturens mest fryktede: «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen», der Nattens dronning skal opp på en trestrøken f – en øvelse forbeholdt spesialister også blant topptrente operasangere. Hvordan er det mulig å unngå at noe helt vesentlig ved verket går tapt?

Det er også litt pussig at den versjonen som settes opp er laget for operascenen, nærmere bestemt Kungliga operaen i Stockholm i 2011. Handlingen i Tryllefløyten er i utgangspunktet nemlig nærmest skreddersydd for spesialtilpasninger, og alt skulle således ligge til rette for en ny versjon for teatret: Den talte dialogen kan enkelt endres, og de fleste spesifikke elementer er vage og flertydige: Prins Tamino kommer plutselig fra et ukjent sted til et uspesifisert land, der den mystiske Nattens dronning ber ham befri datteren Pamina fra den onde Sarastro. Men etter hvert snus forholdet mellom ondt og godt på hodet – Sarastro er leder for en orden av lys og kunnskap, mens Nattens dronning står for mørke og barbari. Tid, sted og omstendigheter, hvem de ulike rollefigurene er og hvor de kommer fra, hva godt og ondt, mørkt og lyst egentlig representerer, er åpent for uendelig fortolkning og dermed også adapsjon. Men hvor åpen er en allerede eksisterende operaoppsetning for radikale tilpasninger til et teaterensemble? Jeg møtte altså denne oppsetningen med en viss skepsis, som jeg prøvde å legge fra meg etter beste evne; jeg håpet å få oppleve noe jeg ikke hadde fantasi til å forestille meg.

Visuell drømmeverden Rent visuelt stod de positive overraskelsene i kø: Det tok ikke lang tid å bli slått i bakken av regissør og scenograf Ole Anders Tandbergs slående scenebilder. Under ouverturen kommer et gammeldags klasserom til syne der en form for naturfag ser ut til å stå på timeplanen – alle elevene har en forseggjort utstoppet fugl på skrivepulten. En overdimensjonert grønn tavle dekket av diverse krittskriblerier dominerer den bakre veggen, og de hvite sideveggene har høye vinduer av tilsvarende proporsjoner.

Riktignok forstår jeg ikke helt hva som skjer. Det som senere viser seg å være Pamina sitter på bakerste rad og sender lange blikk ut mot publikum, til en som senere viser seg å være Tamino. «De tre damene» i Nattens dronnings tjeneste skaper artig forvirring idet de spiller publikumsverter og er identisk kledd som de faktiske vertene. Den digre slangen Tamino flykter fra i første scene, er her en huggorm han av uransakelige årsaker har fått i buksa, som en av «publikumsvertene» resolutt river opp og brekker nakken på.

Jeg måtte lese i programmet for å skjønne at fuglefangeren Papageno var læreren i fuglefaget, og at Tamino skulle være en vanlig publikummer som sovnet i teatret, og som drømte at han ble dratt inn i handlingen. Skoletimen med utstoppede fugler er så langt fra den forventede Tryllefløyte-verdenen at jeg ikke skjønte at den skulle forestille et sted der «ordentlig» teater foregikk, mens Taminos slangeeventyr i salen var metateater.

Det var likevel åpenbart at vi hadde med en eller annen form for drømmelogikk å gjøre, for det er ingen åpenbare sammenhenger mellom de ulike scenene. Sarastro og brorskapet hans har speideruniformer og har slått leir i skogen ved et dødt tre. Nattens dronning er en svartkledd, krokete kone og befinner seg på et likhus. En gjeng tobeinte brunbjørner med store personligheter og uklar agenda befolker Sarastros skog. Klasserommets gigantiske grønne tavle blir etter hvert til en nattsvart himmel med blek fullmåne og svevende tåke, mens de hvite sideveggene består gjennom hele handlingen, før det i siste scene igjen er tid for skoletime, uten at noen andre tråder er nøstet opp enn at Pamina og Tamino, Papageno og Papagena (som også satt i publikum og ble forelsket i Papageno-figuren på scenen) får hverandre, og at Sarastro og Nattens dronning skværer opp. I denne versjonen var de visst ekskjærester og begge foreldre til Pamina – et grep som blant annet også ble brukt i nevnte produksjon ved Nasjonaloperaen.

Selv om det litt uklare forholdet mellom teateret på scenen og metateateret i salen med fordel kunne vært tydeligere, skaper denne absurde verdenen likevel sin egen sammenheng; alt er merkelig og outrert på den samme, særegne måten, og den estetiske stringensen uovertruffen. Fargepaletten i de storslagne, forvirrende og drømmeaktige scenebildene er perfekt avstemt og skaper ubestemmelig nattlig uhygge med glimt av ironisk distanse. Kostymene antyder en eller annen form for realisme – elever, klasserom, speidere, livaktige bjørner, mens rollefigurenes oppførsel stadig byr på ulogiske overraskelser. Likevel tror jeg på dem og deres kamper med seg selv og andre. Det siste skyldes ikke minst skuespillerne, som bobler over av spilleglede og overskudd alle som en, uten at det går utover den finstemte komisk timingen.

Musikk i grenseland Dessverre er det ganske varierende hvor godt det musikalske fungerer. Orkesteret er byttet ut med et sjumannsband ledet av kapellmester Trond Lindheim, som også har skrevet arrangementet, for to pianoer, elgitar, banjo og ulike blåseinstrumenter i både tre og messing. Mange av de kjente melodiene og temaene er beholdt, men istedenfor å forsøke å høres ut som et symfoniorkester har Lindheim skapt et delvis nytt tonespråk, som leker med og låner fra populærmusikalske sjanger, forskyver rytmer og eksperimenter med klanger. På sitt beste lykkes arrangementene med å bevare egenarten i musikken eller med å skape en ny, men iblant mangler lydbildet retning – det er ikke riktig stort nok til å dekke behovet, og heller ikke et noe tydelig nedskalert alternativ.

Sangerne klarer seg imponerende godt – etter forholdene. Sangpedagog Ståle Ytterli har tilsynelatende gjort en formidabel jobb med å tilpasse sangene til hver unike stemme – det er vanskelig å se for seg hvordan skuespillere kunne synge opera-arier bedre enn dette. Det er likevel ikke til å komme fra at jo mindre «opera-aktig» sangene er, jo bedre fungerer det, som for en del av de mindre rollene. Verre er det med de store, kjente ariene til Pamina (Ina Svenningdal) og Nattens dronning (Charlotte Frogner). Der blir det tydelig at oppgaven er et nummer for stor, uansett hvor godt den er løst med alle tilgjengelige triks og tilpasninger. Og det er synd, for i rett leie klemmer både Svenningdal og Frogner til og viser hva de er gode for. Vetle Bergan som Tamino har også et imponerende sterkt og fyldig midtregister som han bruker for alt det er verdt.

Noen hederlige unntak står like støtt gjennom det hele: Pål Christian Eggens kraftige bassrøst høres klassisk skolert ut og turnerer Sarastros monstrøse dybder med letthet. «De tre guttene» som stadig griper inn og hjelper de som mister grepet (Jakob Astrup Hjort, Antonio de Séves og Lavrans Fevang) synger så forbilledlig klart og stødig at de kunne hoppet rett inn i de samme rollene i en produksjon i Bjørvika. Og ensemblet BærMuDa som er innleid som kor for anledningen er like solide som både dansende bjørner, skoleelever og syngende speidere.

For lite radikal Det meste ligger altså egentlig til rette for et solid stykke musikkteater – hadde det bare ikke vært for at det lignet så veldig på en opera som allerede fungerer helt utmerket – som opera. Det er meg en gåte at man har lagt oppsetningen så tett opp til originalen, i stedet for å forsøke å fortelle historien på en helt ny måte – også musikalsk. Når man først har slaktet flere hellige kuer – som å omorkestrere musikken totalt og legge ned ariene flere hakk, kunne man vel også ha tillatt seg å skrive om verket mer radikalt. Mulighetene for utvidede og adapterte talepartier kunne vært brukt mer, musikken kunne fått en enda mer helhetlig og egenartet ny drakt, og de vanskeligste sangene kunne vært skrevet helt om – til en stil som passer musikalsangere bedre, uten koloraturer og melismer, store tonesprang og brå registerskift. Det virker som pussig prioritering at dette knallsterke laget av dyktige musikalsangere og musikere skal lage halvbra Mozart-opera, fremfor spektakulært musikkteater inspirert av Mozart.