Mellom fellesskap og fortæring

Første gang jeg leste Lars Norén ble jeg betatt: Replikkene var musikalske, nesten aggressive i sin presisjon, og karakterene var grenseløse. Jeg slukte skuespillene, deretter dagbøkene, og hadde en periode en drøm om å bli assistenten hans. Ikke fordi han virket særlig hyggelig – snarere kompromissløs, paranoid og notorisk vanskelig – men fordi han kjøpte Prada-sko til dem. Luksus og avgrunn i samme bevegelse.

Det Norske Teatret setter nå opp Kommunion, ett av de tre uspilte stykkene som lå igjen etter ham da han døde. Det er et klassisk legendetriks, et velbrukt kunstnermytologisk grep: teksten som siste vilje, stemmen som fortsatt taler etter hans død.

Shopping og død

Regien er ved Anders T. Andersen og scenografien av Erlend Birkeland. Scenen er badet i hvitt. Det ligger puter og dyner rundt omkring i et rom som like gjerne kunne vært en psykiatrisk avdeling som et sakralt mellomrom. På bakveggen projiseres bilder som minner om et familiealbum ledsaget av velkjente sanger og pianosekvenser som kunne falt under min miks "Dark piano, psychotic" på Spotify. Handlingen utspiller seg i et klassisk Norén-landskap: et limbo mellom det friske og det syke, mellom liv og død, ansvar og oppløsning. Karakterene har ikke navn, bare nummer. De er redusert til plasseringer i et system, slik Michel Foucault beskriver psykiatrien som en disiplinerende institusjon: ikke først og fremst helbredende, men ordnede. Ane Dahl Torp er nummer 3. Hun peker gjentatte ganger ut av vinduet på en hundeeier. Handlingen gjentas til den tømmes for mening og får en utpreget beckettsk kvalitet. Marie Blokhus er nummer 1. Hun snakker ustanselig om barna sine, en verbal strøm som avslører nettopp det hun forsøker å dekke over: at hun ikke er i stand til å ta vare på dem. Rundt dem trer et galleri av sammenbrudd frem: en shopoholiker som har mistet datteren sin, Norén skriver alltid om konsum tett på sorg, noe han deler med Freud. Det er også en kvinne med kronisk depresjon og en dement ektemann, en ung schizofren og en eldre mann som har vært innlagt før. Historiene deres formidles gjennom monologer og avbrutte dialoger som lappes sammen til et kollektivt portrett av mennesker i et system. Psykiatrien er ikke et bakteppe, men et refleksjonsrom.

Kommunion er tett befolket av Norén-signaturer: for eksempel Gotland, shopping, religiøs flørting, intertekstualitet og dype eksistensielle spørsmål. En datter ved navn Agnes dukker opp det er vanskelig ikke å lese henne i relasjon med Indras datter hos Strindberg, denne figuren som beveger seg mellom verdener, bærer lidelse, men aldri fullt ut hører hjemme noe sted. Kommunion er også et ord med dobbel bunn: fellesskap og fortæring, trøst og oppløsning. I religiøs forstand handler kommunion om å ta noe fremmed inn i kroppen og la det bli en del av deg. Norén antyder kanskje at møtet mellom disse karakterene ikke skal være komfortabelt, men forstyrrende.

Statisk melodrama

I Andersens regi blir stykket til et stagnert melodrama, psykiatrien blir et rom for gjenkjennelige figurer og situasjoner som leses raskt. Latter fungerer som ventil. Det er forståelig både etisk og estetisk, men jeg tror iscenesettelsen hadde tjent på å bore og dvele ved noen av tekstens smertepunkter og bilder fremfor å gå til komikken. På et tidspunkt tar Marie Blokhus dynen over skuldrene og forvandles nærmest til en isdronning. Bildet er slående og konkret, og det er umulig ikke å tenke på forfatteren Anna Kavan – særlig tekstene i Asylum Piece (1940) der psykiatrien skildres innenfra som et rom for oppløsning, kulde og tap av tid. Hos Kavan fryser kvinnene fast i institusjonen; subjektet glir sakte bort, ikke gjennom dramatikk, men som Blokhus’ kropp i dyna om vi hadde fått bli i bildet. Tekstens styrke trer tydeligst frem der det oppstår friksjon mellom kropp og tekst. Flere situasjoner har potensial til å bli løftet op, men regien holder igjen i et uttrykk som blir for statisk og komisk. Skuespillerne har også tydelig ulike innganger: Marie Blokhus og Emil Johnsen går mot det mer dramatiske og åpenbare, mens Per Schanning og Ane Dahl Torp arbeider mer gåtefullt og uavklart både i spillet og i måten lidelsen kommer til uttrykk på. Jeg tenker på tidligere oppsetninger av Norén og merker at jeg selv foretrekker dem som presser hans psykologiske realisme til bristepunktet, der den emosjonelle ekstremiteten og råheten får stå uavdempet. Kommunion i Andersens regi fremstår derimot for snill, for kompromissvillig. Hos Norén er lidelsen aldri automatisk opplysende, men heller aldri irrelevant. Den er et sted der sannhet og forvrengning eksisterer samtidig. Fellesskapet som tegnes opp på Scene 2 får meg til å tenke på billedkunstnerne Jakob Jakobsen og Dolly Sen og deres refleksjoner om psykisk sykdom som erfaringsform – ikke som romantisering, men som en annen måte å være i verden på der det ikke-rasjonelle kan få politisk og estetisk betydning. Dette laget savner jeg både i teksten og på scenen. Jeg savner at krisen ikke bare representeres, men faktisk får forstyrre form og åpne for andre tidsbegreper, relasjoner og forestillinger om fellesskap. Selv om tekstens litterære kvaliteter er åpenbare forblir de her for ordnede.