Meditative tilnærminger til jazzdans

“Vil du ha?” spør en av danserne meg mens de strekker en pakke tyggegummi mot meg. Jeg takker pent ja, ser rundt meg i det evinnelig hvite rommet på Scenehuset og er nysgjerrig på premierekvelden av den fjerde årlige Oslo Jazzdansfestival. Utøverne ser noe daffe ut i blikket, som slitne elever bakerst i klasserommet.u. De trekker sammen skuldrene og henger slengt over de tre barstolene som står midt på scenen. Dansernes uttrykk står i stor kontrast til produsenten som smiler bredt fra kontrollbordet. yset skrus av uten introduksjon, og en frivillig lukker gardinene mens vi hører kameraet tikke fra det ene hjørnet.

De synlige og manuelle produsentgrepene som vanligvis gjøres automatisk utenfor publikums synsfelt, gir festivalen en slags hjemsnekra følelse. Den flate strukturen kommer av at festivalen er lidenskapsprosjektet til danseviterne Nathalie Dahl og Ingvill Vaagsæther. De ønsker å løfte frem jazzdansens posisjon i det norske scenekunstfeltet. I antologien “Nye Bevegelser” som deles ut under festivalen, skriver Dahl om hvordan jazzdansen får en posisjon i det norske dansefeltet som noe repetitivt og tradisjonelt, i motsetning til samtidsdansen, som anses som noe kunstnerisk og innovativt. Gjentagelser rokker ikke ved ballettens kunstneriske status, klassikere som Nøtteknekkeren og Svanesjøen har blitt utøvd siden slutten av 1800-tallet, så hvorfor må den gjøre det ved jazzdansen? Festivalen er født ut av et behov for å vise frem det kunstneriske og kreative spennet i jazzdansen.

Tenåringstrivialiteter Og straks er vi midt oppi en skolegårdsintrige. Fra stein, saks, papir til nødt, sannhet og prosent, har utøverne i Gardners Andre: Sosial Intelligens, fanget rytmikken i ungdommers samspill, utfrysninger og lek. De forhandler om hvem som er innenfor – tidvis beveger trioen Oda Østenstad Fjell, Agnes Klapp og Vivian Pakkanen seg med pas de bourreés synkront over gulvet som en samlet enhet, etter hvert bytter de posisjon så det ser ut som de spiller et spill. Når den ene danseren står for seg selv mens de andre ler og hygger seg, minner det meg om den berømte psykologistudien “Cyberball” hvor mennesker ble vist tre figurer der to stykker kastet en ball til hverandre, og den ene ble utelatt. Visstnok aktiverte denne sosiale avvisningen de samme stedene i hjernen som aktiveres ved fysisk smerte, og det ble brukt til å argumentere for at sosial smerte føles likt som fysisk smerte. Flere år senere har denne teorien blitt falsifisert, men utestenging, mobbing og andre usosiale tendenser er fremdeles smertefullt, som Gardners Andre Intelligens rytmisk viser oss.

Fransk arroganse Danseteknisk briljanse, barokkmusikk og filosofiske samtaler på kjærlighetens språk. I Salvo er norsk jantelov på kollisjonkurs med fransk arroganse, og sistnevnte overkjører førstnevnte med glans. Den nylig uteksaminerte trioen Ella Skorgan, Herman Kiem og Silje Vereide, går med rak holdning, stoffkrager rundt nakken og hevede hoder. De ser utover publikum som om de går ned en catwalk, akkompagnert med hender som beveger seg stilistisk og geometrisk à la dansesjangeren voguing. De beveger seg smidig fra intrikat gulvarbeid til stående hopp og spark. Den franske nasjonalånden i Salvo kulminerer med klimakset “Non, Je Ne Regrette Rien” av Edith Piaf. Selv om fransk ikke ble verdens lingua franca, har de posisjonert seg som det globale kulturelle episenteret, med verdens fremste litteratur, filosofi og kunst. For tiden slår den patriotiske selvfølelsen sprekker. Revolusjonsidealene om “frihet, likhet og brorskap” gjaldt ikke for de franske koloniene i andreverdensdeler. Skillene mellom de avsidesliggende forstedene og de Instagram-vennlige bykjernene, er med på å sementere disse forskjellene. Salvo har rett dose kvalitetsbevegelser og hovmod til å gå under huden på meg som en del franskmenns eplekjekkhet gjør. Det drar meg som publikummer dypt inn i handlinga, som en slags hovmodens estetikk.

Mannlig sårbarhet Soloen Flower Boy av Carl Aquilizan innleder en mer intim og introspektiv vending som jeg opplever som festivalens meditative fokus. Det virker som om flere av kunstnerne og koreografiene utforsker hvordan man finner indre ro og løsninger i en ytre kaotisk verden som er preget av pandemiens grep, politisk polarisering og usikre framtidsutsikter. Med ansiktet dekket av blonder og en rosa, flagrende drakt, beveger Aquilizan seg sakte over scenegulvet. De eneste rekvisittene i denne forestillingen er rosebladene han slipper på vei inn mot midten. Elementene til butoh, en japansk teaterform som Aquilizan listet opp som en av sine inspirasjonskilder, synes i den nærmest statuelignende måten han beveger seg på. Når musikken intensiveres, vibrerer han kroppen lik en stemmegaffel. Det vekker en følelse av sårbarhet, som om et menneske som er under press fra storsamfunnet går i oppløsning. Flower Boy er et interessant forprosjekt til en helaftens forestilling under utvikling.

Urkrefter To trestubber avgir en svak duft av skog midt på Majorstua når de blir båret inn på scenen. I Gjenklang gjør utøverne Siv Gaustad og Dag Rune Schjøll en dyp knebøy som om de driver med kampsport. Mine umiddelbare assosiasjoner går til kapa haka, en rituell og seremoniell dans og sang fra Maorifolket, urfolket på Aotearoa, øyene kolonialistene gav navnet New Zealand. Den meste kjente versjonen er “ka mate” hakaen som gjøres av landslaget i rugby. Den kjennetegnes ved at utøverne raskt og hardt smeller hendene mot brystet, vokaliserer høye krigsrop og inntar skremmende grimaser med den hensikt å skremme fienden. “Gjenklang har på samme måte noe fryktinngytende ved seg, utøverne krabber på gulvet, reiser seg raskt opp og holder hendene klare til eventuelle slag. Det er en øyeblikkelighet i bevegelsene som gjør at jeg blir grepet og vil få med meg hver detalj. Som fra intet, står de oppreist og veksler mellom å slenge seg inn i hverandre. Måten dette gjøres synkront med musikken er nervepirrende og oppleves for min del som festivalens høydepunkt.

Jazzens røtter Jazzens røtter i den afrikanske diasporaen og i det kontinentale Afrika, blir utforsket i en trippelvisning. I Time dukker steppeskoene inn, og det improvisatoriske utgangspunktet til jazzdansen trer synlig frem i samarbeidet som skapes mellom danser Anneli Moe og slagverker David Cariano Timme. Med direkte henvendelser til publikum er den fjerde veggen mindre nærværende enn tidligere. The Aesthetics of the Cool er en estetisk tilnærming til dans hvor steg som utfordrer balansen eller er fysisk krevende, gjøres på en måte som får bevegelsene til å virke mindre krevende enn de er. Dette regnes som en kjernekomponent i svart dans av danseviter Brenda Dixon Gottschild, forfatter av “The Black Dancing Body – From Coon to Cool” i 2005. I steppesammenheng er Nicholas Brothers danseopptredener, som er svært teknisk krevende, men fremført med et smil om munnen og en lekenhet som får det til å virke enkelt, et kroneksempel.

“Vi har tidligere sett at jazzdans nettopp har blitt assosiert med både underholdende, folkelige og kommersielle – noe som kan bidratt til en relativt svakere status hos jazzdanseren, sammenlignet med samtidsdansen”(sic) skriver Dahl i sin tekst “Dansekunst, samtidssdans og jazzdans” i Nye Bevegelser. Hierarkier er en del av kunstfeltet, i norsk kontekst står litteraturen spesiell sterkt, mens dansen og kroppsarbeid generelt har hatt lav status, skriver Sigrid Røyseng i teksten “Dansens Plass i Norsk Kulturpolitikk” i antologien Bevegelser – Norsk Dansekunst i 20 år (2016). Kan det hende at samtidsdansen nettopp på grunn av sin antatt mer teoretiske forankring, slik Dahl beskriver det i Nye Bevegelser, får mer anerkjennelse enn jazzdansen, som konseptualiseres som mer fysisk? Om jazzdans havner i kategorien underholdning, og urfolksdans blir sett somfolkelig, kan det være med på å holde begge disse formene unna kunstbegrepet. Festivalen har lenge vært et pengesluk for initiativtakerne, og i år er første gang de får støtte fra Kulturrådet. I artikkelen “Why Robots Can’t Haka” skriver McArthur Henare Mignon og John Sutton om hvordan hakaen ofte reduseres til kun å være en krigerdans, uten at de mange psykologiske og kulturelle elementene ved hakaen blir tatt med i betraktningen. Selv om det fysiske eller dansetekniske uttrykket er mer fremtredende ved jazzdans eller haka, utelukker ikke det nødvendigvis et teoretisk bakteppe eller kunstnerisk virke. Kanskje det er mer interessant å undersøke hvor kommersialitet, folkelighet og kunstnerisk virksomhet krysser hverandre enn å skape skillelinjer som kan virke ekskluderende? Oslo Jazzdansfestival bidrar til å stimulere det norske jazzdansfeltet og gir sjangeren den representerer etterlengtet synlighet.