Meditasjon og vitamininnsprøytning

Det foregår svært mye i Sápmis kunstverden for tiden. Forestillingene Jorgáhallan og Leakhit er begge solide verk som på ulike måter viser hvordan tradisjon og nyskapning går hånd i hånd.

Når folkedansen møter joiken I Leahkit er det danser og koreograf Hallgrim Hansegård som står på scenen sammen med musiker Torgeir Vassvik. Med utgangspunkt i sine respektive tradisjoner – folkedans og joik – utforsker de en meditativ transetilstand hvor både uttrykk og utøvere glir inn i hverandre til én enhet. Leahkit er nordsamisk for «å være til stede», og i den abstrakte handlingen er det akkurat der de er. Vekslende mellom stillstand og dynamikk, mellom knitrende bållyd og intense sekvenser av bevegelse og lyd, er vi befriende langt borte fra den halvhjertede mindfulnesstrenden som hersker ellers i samfunnet.

Hansegård har tidligere gjort forestillinger basert på fellestrekk mellom ulike dansetradisjoner som folkedans, capoeira og breakdans, med møtepunktene mellom sjangrene som utgangspunkt. I Leahkit er transen fellesnevner. I utgangspunktet virker joik og folkedans langt fra hverandre, men Vassvik og Hansegård er så trygge i sitt eget og i sine tradisjoner, at de finner felles møtepunkt og utstråler gjensidig respekt. Uten sammenligning forøvrig deler joiken og folkedansen også noen egenskaper historisk: Utfoldelsen av dem har vært undertrykket til ulike tider, noe Vassvik og Hansegård også forteller om i samtale med publikum etter forestilling. De har også begge vært brukt for å oppnå transetilstander, og – må det sies – har vært viktige samlingspunkt for samfunn og kultur.

Én publikummer kommenterte etterpå at hun på et tidspunkt ikke kunne si om det var én eller to personer på scenen – så samkjørte opplevde hun at de to utøverne var under forestillingen. Hun hadde unektelig et poeng, for det virket nesten som om det manglet noe vesentlig før Vassvik kom på scenen: Danseren, alene foran bålet, var en ensom skikkelse før musikken kom inn i dialog med bevegelsene.

Her er ingen påtvungen eller klam forventning om hvordan publikum skal tenke, føle, eller puste, ingen fasitsvar, og heller ingen ferdig tolkning å ta med seg hjem. Tvert i mot er det en åpen, sårbar og levende forestilling, som uten forbindelse for øvrig gir meg assosiasjoner til Grotowskis fattige teater; nakent og uten store scenografiske elementer, er det utøverne, bevegelsene og vibrasjonene som er sentrum for begivenhetene.

Energi fra tradisjonene Et helt annet forhold til tradisjoner og nåtid kan oppleves i Jorggáhallan. Koreograf Elle Sofe Henriksen har utviklet forestillingen fra samtaler med eldre samer om hvordan de forholder seg til dans og hverdagslige bevegelser, og et ønske om å dele den kunnskapen de har gitt henne med et større publikum. Flere intervjuer er filmet og tas inn i forestillingen gjennom en TV-skjerm som står sentralt plassert i den ene enden av scenerommet. Publikum sitter rundt på de tre andre sidene, etter at de har forsynt seg med kaffe og kaker som står klar til servering foran TV-skjermen. Allerede her blir vi en del av det som foregår: lyden av kaffe som skjenkes forsterkes av en mikrofon og gir gjenklang i hele scenerommet.

Jorgáhallan. Foto fra Riksscenen.no

Jorggáhallat er et samisk ord for å «plutselig snu seg rundt (for å vise fram seg selv og kofta)» og spiller på at det mest var i bryllup, og ikke andre steder, at folk danset i samiske samfunn. Likevel mener Henriksen at det er dans også i hverdagsbevegelsene, og det er dette hun fokuserer på i formidlingen av forestillingen. Slik er det ikke bare det samiske klesplagget som vises frem, men også tradisjon, bevegelse og forholdet mellom hverdag og fest. I tillegg får religiøse bevegelser – som Leahkit også berører – plass innenfor forestillingens rammer, som en viktig del av læstadianismen i Norge frem til 1970-tallet. En annen tradisjon som spilles på er tidligere bryllupsskikk fra Kautokeino, hvor guttene trakk i jentenes belte for å få dem med seg til å danse, og jentene kunne selv bli med eller la være. I forestillingen lekes det med dette forholdet mellom danserne. De utforsker skjæringspunktet mellom tradisjonelle bevegelser og samtidsdans, uten å være bundet av verken det ene eller andre.

Marte Fjellheim Sarre og hennes dansepartner Thomas Gundersen har en lettbent, leken kjemi, og de utfyller hverandre godt på scenen. Det unge uttrykket de utstråler – spesielt Fjellheim Sarre – blir en spennende kontrast til de eldre samene som er intervjuet og som forteller, ler og smiler om historiene fra eget og andres liv. De filmede intervjuene gir oss innblikk i en relasjon mellom da og nå både i intervjuobjektenes liv og mellom generasjonene, og dynamikken mellom elementene er fin. Musikk, lydeffekter, dans og teknologi samspiller slik at både abstrakte og konkrete uttrykk kommer frem. Forklaringer og anekdoter fra de eldre setter dansen i kontekst, samtidig som dansen har sin egen mening i et nytt rom – og det er egentlig bare å nyte inntrykkene.

Verken Fjellheim Sarre eller Gundersen blir dominerende, men veksler mellom samspill og utfordringer av hverandre og publikum. Publikum trekkes etter hvert trekkes med i dansen, og selv om noen unngåelig er mer komfortable med dette enn andre, skaper det begeistring og latter hos de aller fleste. Forestillingen har turnert med DKS, og barna ser ut til å være dem som lettest blir med – samtidig som formspråket og tematikken appellerer like mye til et voksent publikum.

Dynamisk folkeopplysning Der Leahkit er en meditativ opplevelse av de sjeldne, med sin helt egen ro og klare skiller mellom publikum og utøvere, er Jorggáhallan en vitamininnsprøytning av gammelt og nytt i skjønn forening. Samtidig er begge en form for folkeopplysning, der kunnskap rammes inn slik at nye generasjoner får se og møte dem i nye former. Forutsetningen for at slikt skal fungere er at materialet verken behandles for lettvint eller blir holdt for hellig, og i begge tilfeller har kunstnerne lyktes med å finne en balanse.

Forestillingene svært ulike, men begge holder høyt kunstnerisk nivå. De viser respekt for publikums opplevelse og er sterke bevis på at det er stor verdi i å anvende og utvikle tradisjoner i kunstnerisk praksis. Forhåpentlig vil de inspirere flere til å gjøre det samme, i dansen så vel som i andre kunstgenre.