Med ører og øyne

Helgen 12. og 13. oktober var den argentinske regissøren Lola Arias i Oslo for å motta Den internasjonale Ibsen-prisen og vise forestillingen The Days Out There på Nationaltheatret. Den forteller historien til en gruppe tidligere fengselsinnsatte kvinner og transpersoner fra Argentina. Bortsett fra transmannen Nacho, som ikke kunne reise av helsemessige årsaker, og som derfor spilles av en skuespiller som ligner ham, er alle personene til stede på scenen og forteller sine egne historier. Felles for fortellingene er at de handler mer om drømmer og tanker om fremtiden enn om årsakene til fengselsoppholdene. Scenen har en forholdsvis enkel scenografi. Et litt røft stillas i stål står foran bakveggen, og på forscenen står det en bil. Jeg synes ofte biler på scenen er et litt påtatt grep, gjort for å få uttrykket til å virke rått og overveldende. Det ender allikevel ofte med å ha en litt motsatt effekt. Bilen kjennes gjerne unødvendig fordi den ser så liten og hverdagslig ut i møte med teaterrommet og mangler den overraskelseseffekten jeg mistenker bilbruk etterstreber. Her har den imidlertid en viktig dramaturgisk funksjon fordi mange dialogscener spiller seg ut mens aktørene liksom kjører i bilen. Det er satt opp en grønnskjerm bak den, og videoprojeksjoner av samtalene vises på veggen bak stillaset sammen med video av argentinske veier, sånn at man får en slags teatral følelse av at de faktisk kjører og er på vei et sted.

Fremtidsfortellinger

Når forestillingen begynner, står alle de tidligere fangene på forscenen og forteller korte fakta om seg selv. Viktigst er hvor mange dager det er siden de slapp ut av fengsel. Det varierer fra person til person, men alle har til felles at det ikke er veldig mange år siden de slapp ut. Det gjør at historiene som fortelles er ganske nære i tid, og aktørene lever fremdeles med ringvirkningene av tiden i fengsel. Historiene som fortelles fra scenen handler etter hvert mye om kontakt med egne barn og forholdene til lokalmiljøene de bor i. For de to transpersonene er spørsmål om muligheter til å få seg jobb, kjønnspolitikk og politivold sentrale, men også ønsket om og mulighetene for å ta politisk ansvar. Den ene kvinnen forteller om å bli tatt på flyplassen med kokain i kofferten. Alle aktørene fremstår sterke og selvbevisste, og jeg synes det er tydelig at regissøren ikke har ønsket å gjøre dem til ofre, men jeg sitter allikevel igjen med en følelse av et møte med mennesker som har vært dømt til å tape. Kvinnen med kokainen virker som en av de mest ressurssterke fra begynnelsen av, men det er umulig ikke å sette hennes opplevelse i sammenheng med søramerikanske narkotikakarteller og spørsmål om ikke også hun har vært brukt en brikke i et større kriminelt spill. At de alle sammen har prøvd å leve i et patriarkat som ikke har levnet dem store sjanser, er tydelig. Historiene formidles også med stolthet, uten egentlig anger, men med refleksjon rundt både fortid og fremtid. The Days Out There har mange musikalske innslag. I tillegg til virkelighetsaktørene står den profesjonelle musikeren Inés Copertino i et hjørne av stillaset med ulike instrumenter. Aktøren som spiller Nacho er trommeslager, og flere av de andre synger og danser. Lydbildet ligner generisk popmusikk, og fremføringene har et amatørmessig preg som kan minne om kulturskoleavslutninger. Det ligger sjarm i det upolerte uttrykket som higer etter en polert MTV-estetikk. I den litt sure sangen og den sakkende trommerytmen tydeliggjøres det en drøm, men jeg synes det er noe ubehagelig med denne drømmen. For innenfor hvilken verden er det disse drømmene skal virkeliggjøres? Aspirasjonene virker dødfødte allerede fra start når det de streber etter er en kapitalistisk og liberalistisk kultur som aldri har gitt de som har falt utenfor en ny sjanse, annet enn som sentimentale og salgbare produkter.

Dokumentarteater

I talen Arias holdt på prisutdelingen dagen etter forestillingen, som er publisert i Shakespearetidsskriftet, snakker hun om å være en «ørets regissør». Det handler om å lytte til aktørenes historier, ikke bare som hendelsesforløp, men som komplekse blandinger av skjebner, forutsetninger og drømmer. Forestillingens styrker ligger i det som ikke sies og i fokuset på drømmer om vanlige, stabile liv. The Days Out There er empatifremmende teater som viser hvordan teatret har potensial som møtepunkt mellom levende mennesker, men jeg synes også det er noe veldig traust med form og formidling. Det kan hende det er fordi jeg har visse forventninger til vinneren av verdens største teaterpris, men jeg synes formen minner om teater fra rundt 2010. Den internasjonale Ibsenprisen er på 2,5 millioner norske kroner og har tidligere gått til ulike internasjonale teaterstorheter. Det er ingen tvil om at Lola Arias er en dyktig regissør, og The Days Out There fremstår som velregissert og laget med god dramaturgisk forståelse. Fortellingene til aktørene på scenen er interessante og godt ivaretatt, og fordi menneskene er satt i sentrum får forestillingen en varme ved seg. Samtidig står ingenting på spill i den sceniske kommunikasjonen. Varmen og medfølelsen trumfer politikken og aggresjonen, og det er som om vi sitter igjen med mer regi enn dokumentar, og de sanne historiene gis ikke den dybden eller tvilen virkelige følelser og erfaringer gjerne har. Ganske tidlig i forestillingen tenker jeg at estetikken minner meg om det tyske teaterkompaniet Rimini Protokolls dokumentarteater, og jeg kommer på hvorfor jeg aldri har fått helt fot for deres kunstnerskap. Rimini Protokoll var pionerer i å ta såkalte virkelighetsaktører inn i scenerommet. Når man gjør det, blir resultatet ofte en estetisering av hverdagsmenneskets erfaringer, som heller enn å tilføre dem dybde avgrenser fortellingene og fremstiller historiene som ferdig fortalt. Det gjør at det noen ganger virker som det finnes en fasit for hvordan verden skal forstås, men mennesker og deres plass i samfunnet er ikke avgrensede områder; fortellingene deres forandrer seg og utvider seg hele tiden. Noe av det kunst bidrar med, er å skape perspektiver og dobbeltheter ved hjelp av abstraherende grep og poetisk språk som igjen utvider vår forståelse av verden. I møte med Rimini Protokoll har jeg tenkt at dokumentarteatrets estetiske paradigme fører til at de personlige historiene blir så regisserte at de ikke åpner for tvetydighet eller fortolkning, men heller reproduserer ideer om makt og samfunnsmessige forhold. Dette er også et problem i Arias’ forestilling. Jeg lurer på om jeg hadde opplevd forestillingen annerledes om jeg hadde skjønt spansk og ikke sett den med teksting. For når jeg ser teksten på skjermene, ser jeg også tydelig hvor godt de husker replikkene sine. Det er underlig å innvende som kritikk at aktørene husker hva de skal si, men her understreker det hvor innøvd og regissert de personlige historiene er og hvordan det nødvendigvis innebærer avstand til fortellingene. Jeg synes det er påfallende at dokumentarteater som sjanger så ofte mangler formmessige forhandlinger med virkeligheten. Det finnes unntak, for eksempel synes jeg slike virkelighetsforhandlinger var godt utført i Roll/Benammars/Babans Ways of Seeing. Men det føles litt for ofte som om bruk av virkelighetsaktører og deres fortellinger ikke innebærer å stille spørsmål ved virkeligheten i seg selv, men bekrefter kjente strukturer. Det gjør at dokumentarteatergrepene får en skjerpet og nesten opphøyet realistisk form. Kanskje er noe av problemet at rommet oppleves smalt når man påstår at man forteller virkelige historier, og at det gjør at det blir lettere å fremstille formidlingen av historiene i seg selv som virkelig selv om det er åpenbart at det har krevd mye regi. Til slutt sitter jeg igjen med en takknemlighet for å ha fått høre aktørenes historier, men jeg savner både en lekenhet i materialet og en større åpenhet og selvreferensialitet i måten regien formidles på. Det tror jeg hadde gjort at jeg ikke hadde opplevd fortellingene som fullførte, men som noe som er i kontinuerlig spill fordi menneskene selv og samfunnene de er en del av er i stadig utvikling.