Med nord som kraftsentrum

Å la “aksjon” være tema for Maria Utsis siste år som festivalleder av Festspillene i Nord-Norge var et dristig valg, men et valg som står støtt, selv om ikke alle sider av scenekunstprogrammet reflekterte temaet like tydelig. Med avisoverskrifter og forargede harstadværinger var det heller intet stille sorti, men snarere en kulminasjon av flere års målrettet arbeid for å sette nord, Harstad og Festspillene på kartet.

Nordting strikes again Det er fristende å begynne denne anmeldelsen med Nordting av Amund Sjølie Sveen, som nok en gang klarte å skape kraftig debatt i Harstad, fem år etter premieren da de særlig ble kritisert for å ha harselert med en av festivalens sponsorer, oljeselskapet som den gang het Statoil. Nordting fikk denne gangen åpne festivaluka, og returnerte altså tilbake dit det startet etter å ha spilt hele 46 Nordting over hele landsdelen, samt i Oslo, og nylig på Arctic Arts Summit i Rovaniemi. Med særegen blanding av politisk folkemøte, performance og lek med symboler som tydelig utfordrer dem som har makten i samfunnet, har forestillingsrekken utviklet seg i møte med publikum og politiske saker i landsdelen.

Harstad var intet unntak her. Nordting tjuvstartet festivaluken fredag før åpningen utenfor Equinor-kontoret i Harstad, hvor de serverte bløtkake til ansatte på vei til arbeid. Stuntet ble fremstilt som en takk til den tidligere sponsoren av festivalen, som ble Nordtings fødselshjelp i bråket som fulgte premieren. Statoil, eller Equinor som oljeselskapet nå heter, er ikke lenger festspillsponsor, men Nordting finner både mer penger til folkefest og nye horisonter å fokusere på. De brukte åpningen til å diskutere hvem som kontrollerer fiskeressursene i nord, den omstridte Nordkapp-saken, og hvem som er de rikeste i Harstad by, samt til allsang med bannord om fiskeressurser og musikk med oljetønner og tørrfisk.

Etter en tale fra forsvarsminister Frank Bakke Jensen og Festspilldirektør Maria Utsi, viste Sveen frem barndomshjemmet sitt, Tor Mikkel Waras barndomshjem, og Bakke Jensens hus, i en tydelig referanse til Ways of Seeing og debatten som har gått det siste halvåret. Det ble endatil foreslått en busstur for å se på husene til de rikeste i byen, noe publikum entusiastisk stemte ja til med røde stemmeskilt, som var prydet av Nordtingets riksrein. Bussturen skulle senere avlyses, men på denne første dagen av festivalen var det et av mange utspill som skapte forargede reaksjoner i avisen i løpet av festivalen.

Aktualiserer historie og samtid Nordting stjal utvilsomt mye av showet, men bør på ingen måte ta oppmerksomheten fra bredden av nyproduksjoner, premierer og arbeidsvisninger fra det nordnorske scenekunstfeltet. Programmet strakk seg fra danseforestillinger i mer tradisjonelt format (Margbein av Simone Grøtte), til performancer på torget og i et okkupert hus (Timimie Märäk, Occupassion i fire akter), mer alternative format i en pubsetting (Blodklubb av Ferske Scener), og arbeidsvisninger av nye teater- og korverk (Utvik Senior av Rimfrost Teaterensemble og Til hvem gir du din sjel? ledet av Ida Løken Valkeapää), for å nevne noe.

Sistnevnte, arbeidsvisningene av to påbegynte, men uferdige verk, tok opp ulike deler av historien i Finnmark og på Senja i nær og fjernere tid. Til hvem gir du din sjel? graver i trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet, og sammen med dramaturg Lina Killingdalen, komponist og vokalmusiker Tone Åse og Vardø Damekor (foreløpig kun i opptak, ikke live på scenen), har Valkeapää skapt et fortellerunivers som trekker oss inn i en historie de færreste kjenner i detalj, men som blir både levende og aktuell under fremførelsen. Også Utvik Senior undersøker korets rolle, og trekker frem et drama med et forlist skip som forsvant utenfor Senja i 1978. Senjafiskerne kjempet i ettertid mot Havarikommisjonens konklusjon om feilnavigasjon, en kamp preget av fortielse og storpolitikk. Satt opp som en samlet arbeidsvisning gav visningene både et bilde av hva som er under utvikling blant noen av landsdelens scenekunstnere og et interessant perspektiv på to ulike former for bruk av koret som er tydelig inspirert av gresk drama, men også gir mye i forståelsen av vår tid.

Margbein belyser ulike perspektiver på hva det er å være samisk i dag, i et format som kjennetegner hennes arbeid. Her kombineres lydopptak, musikk, og en svært presis koregrafi utført av åtte dansere, fire kvinner og fire menn. Intervjuer med en rekke ulike samer ulike språk (norsk, svensk, nordsamisk) danner utgangspunktet for lydsporet, og med objekter som votter, en kaffeboks og lange tau, som spiller hen på et sjøsamisk uttrykk, er dette en danseforestilling som både er abstrakt og håndgripelig for et bredt publikum.

Det nordlige som utgangspunkt Da Festspillene i Nord-Norge ble evaluert av Kulturrådet i 2012, stod det blant annet at festivalen trenger å bli “tydeligere på hvordan de ønsker å forholde seg til den samiske kulturen.” En slik formulering virker meningsløs som beskrivelse på Festspillene slik de har utviklet seg under Maria Utsis ledelse de siste fire årene. Samiske kulturaktører har gjennomgående vært tydelig til stede i programmet – ikke som en egen eller spesiell kategori, men på lik linje med, og innvevd i, andre deler av scenekunstprogram, billedkunst og debattserier. Under en samtale med Mathias Danbolt på Galleri Nord-Norge fremhevet Utsi det nordlige som kategori, og påpekte at hun så på det samiske som en del av dette. Med en slik bruk av kategorier snus fokuset mot det sirkumpolare nord som utgangspunkt, i stedet for langs en tradisjonell nord-sør-akse.

Dette nordlige perspektivet var også tydelig under årets festival. På scenekunstfeltet var produksjonene mest konsentrert rundt den delen av nord vi befinner oss i geografisk, med noe innslag fra Island og Canada, mens utstillingen på Galleri Nord-Norge hadde solide bidrag fra urfolkskunstnere fra andre områder. Denne tydelige og helt naturlige tilstedeværelsen reflekterer også at det samiske i større grad er en naturlig del av Harstad nå enn det var bare for noen år siden – en utvikling kunstfeltet også har vært en viktig aktør i.

Noen ganger er tilstedeværelsen av det samiske lavmælt og poetisk, som i tidligere omtalte Margbein. Andre ganger er det direkte og ‘in-yer-face’, som slampoesien til Timimie Märäk, som maner til både fellesskap og kamp mot gruver og kolonialismen, eller i forestillinger som En muslimsk afrojoik på Svensk i Norge av Ibrahim Fazlic. Fazlic var en av årets to Ungkunstnere, en satsing fra Festspillene for å utvikle talent i landsdelen. Forestillingen er en vill harselering med fordommer og stereotypier, hvor fire skuespillere (inkludert ham selv) personifiserer Muslimen, Samen, Afrikaneren og Svensken. Med vafler, bombedrakt, sjamanistisk ironisering og metadiskusjoner om alt fra hudfarge til dugnad, utforsker de tilhørighet, utenforskap, skam og fordommer med en energi som veksler mellom humor, alvor og nådeløs kritikk av det norske liksom-fellesskapet. Det er medrivende, lattervekkende og oppløftende, og forhåpentlig et kunstnerskap som vil markere seg mer på scenekunstfeltet i årene som kommer.

Scenekunst i private hjem En rekke av årets produksjoner tok andre typer rom i bruk. Byrommet, bakgater, et gammelt hus som ble okkupert, og private leiligheter fikk alle merke at Festspillene pågikk. I noen tilfeller var dette svært vellykket, som i Et dukkehjem av Fix and Foxy, hvor tre skuespillere og et publikum på noenogtyve kom inn i et privat hjem i Harstad. Her ble samboerparet som bodde der – helt uten å vite hva de egentlig hadde sagt ja til – instruert om hvordan de skulle spille ut scenene i et dukkehjem i sanntid. Skuespillerne tok vekselvis fortellerroller, spilte de andre rollene i stykket, og instruerte paret til å bli en slags hybrid mellom Nora og Torvald som ibsenske figurer, og seg selv som et par som nå spilte et annet par.

Der konseptet i Et dukkehjem hvilte på både hjemmet og menneskene som bodde der, virket andre forestillinger i private hjem mindre motiverte for å spilles der de gjorde. Canadisk-produserte Se Prendre foregikk i en leilighet i sentrum, nesten strippet for andre møbler enn sofa, stuebord og seng. Duoen Cooper Lee Smith og Claudel Doucet utfordret fysikken og tyngdekraften i det de danset, kranglet og flørtet seg gjennom rommene i leiligheten med publikum på slep, men klarte ikke helt å trekke publikum ordentlig inn i sitt eget univers. Selv om enkelte øyeblikk var både morsomme og såre, sa den meg verken noe særlig nytt om mellommenneskelige forhold eller om hvorfor den ble spilt i en leilighet og ikke på en scene.

Det vi ikke ser av Panta Rei Danseteater gav også en lignende følelse. Forestillingen foregikk i et privat hjem med utsikt over Harstad by, og ifølge programmet utforsker de fire unge kvinnelige danserne “hvilke tanker, følelser og erkjennelser som kommer til overflaten i det vi finner øyeblikk av ro”. De tok i bruk (nesten) alle rom i huset, fra stue til bad, kjøkken og trappeavsatsen, men selv med godt samspill og noen fine øyeblikk av den roen de søkte etter, var det lite erkjennelser og følelser å spore som stakk dypere enn den konsentrasjonen de trakk publikum med seg i.

Rike fasader og grenser for aksjonisme Harstads hjem var altså en intregrert del av det planlagte programmet, men den aksjonismen som skulle være tema for årets festival møtte en grense da den skulle forholde seg til privathjem på en annen måte: som rikfolkets fasader hvor ‘vi andre’ skulle på rikingsafari. Den planlagte bussturen med Nordting, som skulle avholdes torsdag kveld, ble avlyst i siste liten etter innstending oppfordring fra festivaldirektøren. I stedet ble de som hadde meldt seg på bussturen vitne til en noe selsom seanse (i Nordtingets ‘concept store’ som holdt åpen hele uken og hvor en rekke andre hendelser fant sted i Nordtings regi), hvor først kunstneren og så festivaldirektøren forklarte bakgrunnen for avgjørelsen.

For åpent kamera forklarte Maria Utsi at de hadde fått en bekymringstelefon om at det var ungdom og barn i husene, som var bekymret for hvordan det ville være med en busslast mennesker som kjørte forbi for å se på huset deres. En busstur forbi et hus hvor det bor uskyldige tredjeparter og mindreårige er noe annet enn et bilde av en fasade. Prosjektet skal ha en følsomhet for kontekst, sa Utsi, og påpekte at både hun og Sveen skal forlate byen, mens festivalen skal fortsette og må ha en god relasjon til byen.

Hun understreket samtidig at anbefalingen selvsagt var opp til Sveen å følge eller ikke, og han forklarte senere grunnen til at han hadde tatt anbefalingen til følge. Diskusjonen som fulgte dreide seg rundt de ulike avveiningene, mellom etikk, grenser, rikdom og tredjeparter, om kunstneriske valg og ambisjonen om å gå inn i virkeligheten. Medvirkende Liv Hanne Haugen påpekte at mentalt har bussturen allerede skjedd, mens en publikummer påpekte at de hadde fått full uttelling i oppmerksomheten, blant annet gjennom å synliggjøre at privat formue ikke skal vises. Noen lokale ungdommer hadde også møtt frem, og virket litt mindre fornøyd med at vi ikke skulle legge ut på tur for å følge det kartet som var tegnet opp og lå foran oss på bordene.

Viktig visningsarena Hva en slik avgjørelse har å si i det større bildet kunstfeltet befinner seg i, midt i etterspillet fra Ways of Seeing og ytre høyres vridde forhold til kunsten, er vanskelig å evaluere på nåværende tidspunkt. Men det er tydelig at kunsten har truffet noen nerver i løpet av festivaluka, ikke bare i Nordtingets stadige overskrifter, men også furoren som oppstod da Nordnorsk Kunstmuseum pakket inn en av byens statuer i en museumsperformance (Han Carl som Betzy) som satte fokus på de manglende statuene av kvinner i landsdelen – og i ettertid har provosert en harstadværing til å rive installasjonen som ble montert rundt en av byens statuer. Om det er én ting som er klart etter årets Festspill, så er altså det at den politiske kunsten både er slagkraftig og høyst aktuell i sin evne til å skape debatt og belyse forhold mellom makt, kapital, kunst og samfunn.

Samtidig er det mye spennende scenekunst som uten like aksjonistiske tendenser har ambisjoner om å fortelle glemte historier, nye historier, eller tilsynelatende kjente historier fra nye perspektiv. Programmet er således et tegn både på at det nordlige scenekunstfeltet har mye å by på, og at Festspillene er et viktig møtepunkt og visningsarena for både ferdige arbeid og verk under utvikling.