Med beina på jorda

Da den svenske filmen Så som i himmelen kom ut i 2004, ble den en oscarnominert feelgood-suksess. Filmens hovedperson, Daniel Daréus, må ta en pause fra sitt glamorøse, men stressende liv som internasjonal stjernedirigent. Han bestemmer seg for å vende tilbake til den lille hjembygda si, hvor han etter hvert tar på seg ansvaret for å lede det lokale kirkekoret. Livet på landet er noe ganske annet enn Daniel er vant til, og han kommer både i klinsj med bygdas voldelige bråkmaker og den rigide presten som øver stor innflytelse der. Daniel og medlemmene i koret knytter derimot et sterkt bånd seg imellom, og han forelsker seg i en av kvinnene som er med, Lena.

Det er nitten år siden filmen ble spilt inn, noe som forklarer følelsen jeg fikk da jeg så den i forkant av forestillingen på Trøndelag Teater. Det er tydelig at filmen var laget i og for en annen tid. Filmens karakterer fremstår ofte karikerte og poengene blir servert på et overtydelig og innimellom nokså utdatert vis, som når romansen mellom Daniel og Lena understrekes ved å la kamera dvele ved utringningen hennes.

Gunstige endringer

I Trondheim har regissør Kjersti Haugen vært tro mot originalfortellingen, men likevel greid å luke unna de verste klisjeene. Selv om teatret i sin forhåndsomtale inviterte til en tårevåt opplevelse, føles ikke forestillingen like sentimental som filmen. I stedet er det mer fokus på humor, hovedsakelig gjennom den initiativrike karakteren Arne (Tor Ivar Hagen), som i forestillingen presenteres som en oppstemt, erketrøndersk kremmer med forrykende rytmesans i de gummistøvelkledde beina. De brutale partnervoldscenene fra filmen, hvor antagonisten Conny banker sin kone Gabriella, er byttet ut med en koreografi hvor Conny (Haakon Mustafa Akdokur Smestad) løfter på Gabriella (Ingrid Bergstrøm) og bærer henne under armen, eller holder hodet hennes i armene sine. På grunn av den store forskjellen i skuespillernes fysikk, blir Conny ruvende ved siden av vevre Gabriella. Fremstillingen av volden er subtil, men samtidig er det ikke noe tvil om alvorlighetsgraden ved forholdet. Koreograf Magnus Myhr har løst dette på sofistikert vis.

Katrin Bombes scenografi er også elegant utført. Mye av handlingen foregår på en naken dreiescene plassert midt på scenegulvet, hvor elementer som for eksempel et piano kan fungere både som musikkinstrument og kassen i en butikk. Sidelengs og bak på scenen er det installert platåer i ulike høyder hvor orkesteret er plassert. Plasseringen er bemerkelsesverdig, men uten at den tar oppmerksomheten fra handlingen og skuespillerne. Det er snedig gjort. Platåene musikerne sitter på ser ut til å være laget av lyst treverk med rene linjer og partier i sort. Sånn sett kan man si at scenografien imiterer estetikken til en typisk symfonikonsert, noe som skaper en fin parallell til Daniels glamorøse fortid.

Strålende stemmer Hovedrolleinnehaver Jon Lockert Rohde (Daniel Daréus) har flere sangnummer som han mestrer svært godt. Han synger med en dybde og innlevelse som fanger oppmerksomheten min. Musikalens høydepunkt er Gabriellas sang, og her leverer Bergstrøm (Gabriella) en bunnsolid soloprestasjon som – helt på ordentlig – gir meg flere gåsehud-øyeblikk. Sangene og musikken er med på å holde energien oppe under hele forestillingen, selv om ikke alle sangene er like minneverdige. Tekstene i noen av dem fremstår litt generiske og søtladne, men dette blir mindre viktig i det store bildet.

Jeg sitter igjen med opplevelsen av at fortellingen Så som i himmelen kommer bedre ut av det som teater enn som film. Jeg tror det umiddelbare og nærheten til skuespillerne som man opplever på teater kler fortellingens emosjonelle slagside. Da jeg så filmen, fikk jeg følelsen av at mange av scenene inneholdt akkurat det som trengtes for å drive historien fremover, hverken mer eller mindre. Det opplevdes noe skjematisk. På Trøndelag Teater føler jeg meg i større grad til stede i det som foregår på scenen, og de nøye uttenkte overgangene gjør historiefortellingen dynamisk og naturlig. Musikalen er derfor vel verdt å få med seg, selv om man ikke har noe forhold til originalfortellingen.