Master i fremtidens teater? På KHIO??

For cirka to år siden valgte jeg å dele noen tanker i scenekunstfeltet omkring hvordan man arbeidet med å utvikle masterutdannelsen i teater på Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO). Jeg tror det kan ha verdi at de av oss som medvirker til å forme utdannelsene innenfor kunstfeltet er transparente og villige til å vise kortene våre i offentligheten. Når vi nå har utviklet en revidert studieplan for masterstudiet, vi det neste halvåret vil presentere en rekke avsluttende masterprosjekter, og man står overfor en ny søknadsfrist (1. februar), kan det være relevant å dele noen ytterligere perspektiver.

Fra å være en masterutdannelse som i hovedsak bygde på relativt kjente og konvensjonelle teaterfaglige premisser har vi på master i teater, særlig de siste to årene, prøvd å tenke annerledes, og endre på måten man tilrettelegger utdannelsen på.

Opprinnelig var det i betydelig grad en masterutdannelse som vektla fordypning gjennom produksjon av scenekunst. Modellen representerte et gjengs syn på at produksjon av teater ledes av en regissør som «setter opp» en scenetekst i samarbeid med scenograf/komponist – og hvor prøvetiden preges av skuespillernes arbeid med den samme regissøren, gjerne i cirka 8 uker. Man hadde da en masterutdannelse som i hovedsak «mimet» produksjonsmetodene som eksiterer i store deler av institusjonsfeltet i norsk teater, og hvor mulighetene til faktisk fordypning var noe ujevnt fordelt.

Skal man utvikle scenekunsten videre må man prøve å tenke helhetlig omkring både rekruttering, produksjonsforhold og estetikk.

Vi har i inneværende periode rekruttert scenekunstnere med en svært differensiert bakgrunn (arkitekter som vil arbeide med performativitet, musikere som vil jobbe med fysisk gestaltning, folk i randsonene av det tradisjonelle scenekunstbegrepet, noen med svært bred erfaring og fartstid i et bredt scenekunstfelt, noen med mindre scenekunsterfaring, en student som har mangeårig fartstid i De Utvalgte har studert i samarbeid med dem hos oss). Vi har prøvd å tilrettelegge for ulike former for prosesser og produksjonsmetoder, ulike samarbeidsformer og ulike møter med offentligheten.

Fordypning vil alltid måtte være et nøkkelord innenfor en masterutdannelse. Men hva, og på hvilken måte, kan studenter fordype seg? I noen tilfeller vil det være ytterligere undersøkelse av den praksisen de står i (med vekt på tekniske, praktiske eller konseptuelle ferdigheter), for andre vil det være muligheten til å ekspandere inn i andre tilliggende virksomhetsområder. Vi ser i vår søkermasse at det finnes et betydelig og kompetent miljø av scenekunstnere som søker fordypning og spesialisering gjennom å arbeide utenfor den delen av feltet de vanligvis representerer. Vi prøver å være en ressurs for også for denne delen av scenekunstfeltet.

Vi prøver rett og slett å skreddersy en utdannelse basert på våre studenters interessefelt, kompetanse og mulighetsrom. Dette innebærer også at vi aktivt må oppsøke annen kompetanse og konkrete samarbeid innenfor både de ulike utdanningsløpene på Teaterhøgskolen og det mangefasetterte og tverrmediale miljøet som KHIO rommer. Samtidig ønsker vi ikke å være en ego-sentrert utdannelse for spesialister. Scenekunsten er på ulike måter kollektiv, og er nødt til å utvikle flere og nyanserte former for kollektiv praksis.

Sentralt i en slik tenkning ligger begrepet dramaturgi. Altså et tenke- og virkefelt som arbeider med forståelsen av sammenhenger mellom sceniske virkemidler, kunstartens ulike faglige aktører, produksjonsbetingelsene, grensesnittene opp mot publikum, og de produksjonsmessige forhold scenekunsten kan skapes og virke under. Dette arbeidet sentrert rundt dramaturgibegrepet kan, etter vår mening, fremstå som en samlende praksis uansett hvilken del av scenekunsten man virker i.

Som ledd både i denne videreutviklingen av systematisert dramaturgisk praksis, lanserer vi nå et høyprofilert internasjonalt samarbeid. To studenter vil i den kommende toårsperioden (f.o.m. høsten 2019) delta i et utvekslings/samarbeidsprosjekt (CDPR, søknadsfrist 20/2) med noen av Europas fremste utdannings- og forskningsinstitusjoner innenfor scenekunstfeltet. Studiet tematiserer, både praktisk og teoretisk, dramaturgiske mulighetsrom med et internasjonalt nedslagsfelt.

Vi pretenderer ikke å si at vi har endelige bud på hvordan scenekunsten skal se ut i framtiden, men vi prøver sammen med våre studenter å være proaktive med tanke på de fantastiske, både kjente og ukjente, mulighetene kunstarten og de menneskene som bebor den forvalter. Da er en levende dialog med resten av scenekunstfeltet en forutsetning.