Svar om mangfoldsrapporten på Nationaltheatret

Innlegget til Hannah Wozene Kvam treffer oss. Det er vondt å lese, men helt nødvendig. Hun setter ord på erfaringer og følelser som vi vet at mange deler – og som vi som institusjon må ta fullt ansvar for å møte. Vi forstår frustrasjonen, sorgen og utålmodigheten. Vi forstår at det er vanskelig å tro på at dette skal føre til reell endring. Men nettopp derfor er rapporten Å spille hvit så viktig for oss. Den er ikke ment å havne i en skuff – og vi har ikke bestilt den for å kjøpe oss tid. Vi visste at Nationaltheatret hang etter i arbeidet med mangfold. Det trengte vi ingen rapport for å forstå. Rapporten ble bestilt som del av et mer omfattende arbeid med et mål om organisasjonsutvikling på Nationaltheatret. Dermed er det også slik at Utsi og Danbolts rapport primært har hatt et internt fokus: hvordan er arbeidsmiljøet på Nationaltheatret for dem med minoritetsbakgrunn, i denne sammenhengen spesifikt de med melaninrik hud. Tilbakemeldingene gir oss et grunnlag for å komme videre i endringsarbeidet. Vi tror noe kan løses på kort sikt gjennom endringer i rutiner og tilrettelegging for skuespillerne generelt, for eksempel i samtalen rundt rollebesetning både i planlegging og i selve prøverommet. Andre forhold som å få fram et større mangfold i ensemblet, blant kunstneriske team og i teateret for øvrig, må forsterkes over tid. Vi anerkjenner at vi har store utfordringer i vårt arbeid med mangfold, og at disse omfatter både kultur, arbeidsmiljø og kompetanse. Noe av grunnen til at vi bestilte rapporten er at vi visste at den – og offentliggjøringen av den – ville forplikte oss til endring. Så skjønner vi at det kan oppleves som enda et bevis på at ingenting egentlig vil forandres. Det kan vi ikke argumentere imot. Vi kan bare svare med handling. Handling som viser at dette arbeidet får konsekvenser for hvordan vi tenker, planlegger og prioriterer. Slik at endringen blir både synlig og reell.