Man står der man sitter

Gudmund Hernes' munnhell om at man står der man sitter, ser ut til å passe godt for teaterdebatter i Norge. Det er synd, for det burde være mulig å ha noen prinsipielle meningsutvekslinger om finansiering, produksjon og drift av teaterhus og forestillinger uten å bli trukket ned i sølen. På min artikkel om at teatrene trenger store forandringer har jeg fått to motinnlegg. En som er en skryteliste for Det Norske Teatret og en som hovedsakelig ønsker å snakke om distriktspolitikk.

Etter mitt syn vil begge artiklene legge debatten død og fjerne den fra hovedproblemstillingen.

La meg si det med en gang: Jeg har ingen problemer med si meg enig i Erik Ulfsbys skryteliste. Det Norske Teatret har hatt en god sesong, og det tegner til at teatret er i en ny giv når det gjelder bl.a å få opp produksjonstakt, utdanne skuespillere og mye annet. Jeg kan bare gratulere Erik Ulfsby med det. Og det er ikke ironisk ment.

På samme måte kan jeg også berømme Nationaltheatret for dristige kunstneriske prosjekter med stor risiko også på hovedscenen. Dette er prisverdig virksomhet, selv om man ikke har fått den ønskelige uttellingen i form av priser og suksess sist sesong. Dette er til å leve med så lenge man tar sjansene.

Jeg tror ikke det er konstruktivt å slå hverandre i hodet med tall i denne debatten.

Men for å svare på et kjernepunkt, dette med antall kunstfaglige årsverk ved de store teatrene, skrev NTOs direktør Morten Gjelten i et brev 02.11 2011 til Familie- og kulturkomiteen på Stortinget at de kunstfaglige årsverkene utgjør 33% ved de store teaterinstitusjonene. Det er ingen grunn til å tro at han overdriver. Jeg har gått igjennom årsmeldingene fra de store teatrene og mener det er nøkternt å anslå at det er 25% kunstfaglige årsverk. Eksakt er det ikke mulig å lese ut tallene fra årsmeldingene, verken for Gjelten eller meg, siden flere typer utgifter er blandet sammen rundt frie midler til produksjon av forestillinger. Men mellom meg og Gjelten skiller 8 %. Det er ikke mye. Jeg tror at sannheten er nærmere 20% enn 30%.

Uansett mener jeg dette viser at vi har et ikke ubetydelig problem.

Som vi vet er penger og tall vår tids største fiksjon. Det er like lett å skape en skjev virkelighetsbeskrivelse med tall som utgangspunkt som det er å skape myter ut av ideologi. Hvis ikke lettere. Jeg tror ikke bokettersyn er veien til klarhet her. La oss forsøke å løfte blikket vekk fra regnskapsbøkene. Det er ikke sikkert den beste realitetssjekken ligger der. Vi er jo alle en del av den virkeligheten vi snakker om. Det er reelle fysiske, markedsmessige og kunstneriske forhold. Det er ikke tankespinn. Jeg tror mange forstår hva det er jeg setter fingeren på.

Jeg mener altså at det ikke mangler på viljen, hverken til å ta fatt på de kunstneriske eller de samfunnsmessige utfordringene på de største norske teaterinstitusjonene. Det er klart at forestillinger som blant annet Jungelboken trekker et yngre publikum, at prosjektet Åpen Scene var et positivt tiltak for mangfoldsperspektivet, og at å starte en utdanning for unge med flerkulturell bakgrunn viser vilje til å ta tak i de demografiske utfordringene i Oslo. Dette la jeg ikke skjul på heller i min første artikkel, at institusjonene i flere tiår forsøkt å møte både de kunstneriske, demografiske, og publikumsmessige utfordringene vi står ovenfor. Hvert enkelt prosjekt har isolert sett gitt og gir resultater. Det er bare det at på et makroplan står tingene ganske stille: Teatrene mangler tydelige kunstneriske profiler, publikum er eldre, de er kvinner, de er hvite og de kommer fra en høyere middelklasse. Jeg mener at de store institusjonene slik de er organisert i dag ikke har muligheten til å gjøre store endringer på disse områdene. At det må helt andre redskaper til for at store resultater skal oppnås.

Til tross for enkelte svært gode forestillinger som bl.a Sorga Kler Elektra og Unge Werthers Lidingar som Ulfsby nevner i sitt tilsvar til meg, hevder ikke Norge seg i det internasjonale landskapet med sine teaterinstitusjoner. Norske institusjonsteatre er for å bruke fotballspråket middelhavsfarere hva gjelder internasjonal oppmerksomhet for sine kunstneriske prestasjoner. Det er ikke dermed sagt vi ikke av og til lager gode forestillinger, men vi er mere som et cuplag som kan overraske og faktisk av og til vinne en finale. Jeg tror at norsk teater i dag har kunstnerisk potensial til å hevde seg i toppen av ligaen og etablere seg der. Men for at det skal skje trengs strukturelle reformer.

Også når det gjelder publikumsutvikling ligger vi lavt på tabellen sammenlignet med land som løser ting på andre måter. Teatret KVS i Bruxelles – et teater tilsvarende Nationaltheatret i Norge – har et publikum der 30% er under 25 år. De har også kommet svært langt med å nå den flerkulturelle befolkningen byen har. Se på hva det eventyrlige musikkprosjektet i Venezuela har ført til av en kulturell oppvåkning og internasjonale kunstneriske resultater på musikkfronten. Se hva Teater Ballhaus oppnår for den tyrkiske minoriteten i Tyskland, ikke bare demografisk, men også kunstnerisk. Forestillingene deres er med i hovedprogrammet på de mest sentrale festivalene i Europa. Se på hva Teater Ramba Zamba får til i Berlin.

Hovedproblemet med store tunge institusjoner slik vi har i de største byene i Norge, er at “hybridmodellen” blir et ideologisk hovedgrep. Ideologien for hybridmodellen er at de store institusjonene skal ta seg av alt. Alle oppgaver og alle utrykk teatret kan tenke seg og ha. Kunstnerisk sett er det ganske innlysende at en slik modell vanskelig kan hevde seg på topp i alle sjangre og for alle oppgaver, sammenliknet med mer spesialiserte miljøer. Hybridmodellen vil spre kompetansen slik at flest mulig oppgaver kan dekkes. Det kan ikke skape de spissede fagmiljøene som er nødvendig for å nå lengst.

Dette er etter mitt syn det viktigste problemet med dagens modell i Norge (og Norden). Det er her den viktigste samtalen ligger.

Men i tillegg til dette problemet oppstår det en del andre problemer rundt de store institusjonene som også er viktige. Kostnadsnivået for driften er så høy at inntjeningsbehovet fra billettsalg styrer prioriteringen i kampen mellom de interessene hybridteatret bærer i seg. Dette fører til to ting: Stort fokus på populære titler på hovedscenene, samt høye billettpriser. Det er nok riktig at en slik programmering ikke er noen ny ting, slik Erik Ulfsby påpeker, men kravet til inntjeningen har økt sakte men sikkert de siste 30 årene. Det framgår tydelig i den forskningen som er gjort på feltet. Det er riktig at Nationaltheatret har spilt Egner i mangfoldige år, men det er kun det siste tiåret de har tatt den prisen de nå tar. Det kan se ut som det finnes en sakte virkende tyngdelov for de store offentlige institusjonene: høyere og høyere kostnadsnivå som gjør dem mer og mer avhengig av inntekter fra billettsalg. Denne prisingen av de mest populære titlene må kunne diskuteres som en demokratisk utfordring. Det er tross alt skattebetalernes penger det er snakk om. Det er ikke jeg som har kalt dette for omvendt Robin Hood-virksomhet. Det gjorde tidligere kulturminister Turid Birkeland i en artikkel om dette for en tid tilbake.

Th. Egner: Folk og røvere i Kardemomme by. Nationaltheatret 2012. Foto: Erik Aavatsmark

Praksisen med å prise det populære høyt for å få inntekter til å gjøre alt det andre man skal gjøre, har fått meg til å tenke på en morsom stripe fra tegneserieheftet Asterix i Alpene. Der blir Asterix og Obelix litt forvirret stående og se på sveitsernes måte å krige på: Sveitserne slår først hardt (etter å ha fått i seg styrkedrikk), for så å bandasjere offeret og betryggende fortelle motstanderen at de er nøytrale. Jeg mener at det ligger noe grunnleggende galt i den samfunnskontrakten de store teaterhusene opererer etter. De bruker skattebetalernes penger til å gjenoppsette populære titler/konsept for de bemidlede for så å bruke inntektene fra dette til å gjøre alt det andre man forventer seg av dem. Jeg mener at denne praksisen grumser til grunnlaget for det oppdraget statsinstitusjonene har, og vanskeliggjør kunstnerisk profilering, publikumsutvikling og konkurranse. Er det forresten ikke en myte at det er umulig å drive bærekraftig kvalitetsmusikal som privatteater i Oslo? Det er en veletablert oppfatning i bransjen. Ingen har jo prøvd uten konkurransen fra de offentlig støttede teatrene. Dessuten er det jo tydelig at de finnes, de som mener noe annet enn Erik Ulfsby om dette. Faktaene disse myteskaperne viser til, er ikke annet enn selektive antakelser, er de vel? Norge er et lite land, sies det. Mon det.

Hybridteatret kan gjøre noe med effektiviteten. Det har skjedd en liten revolusjon ved et slikt teater i Stockholm det siste tiåret. Stockholm Stadsteater produserer over 40 forestillinger i året, har enorme inntekter og imponerende tall på de fleste parametere. Teatret hylles som en formidabel suksesshistorie i Sverige. Men det finnes også kritiske røster. Man snakker om en teatersjef som har lagt hele feltet under seg, en føydalherre hele bransjen er avhengig av. Det hevdes at man er redde for å si ting høyt, at den kunstneriske friheten er truet, og at arbeidspresset er stort. Det Stockholm Stadsteater viser, er hvor effektivt et offentlig teater kan bli, hvor mye teater det er mulig å få ut av hver offentlige krone hvis man kan programmere i alle markedssegmenter samt skjære ned på kostnader. Styret ved Stockholm stadsteater vedtok nylig at teatret skal ha en egeninntekt fra billettsalg på over 60%, fordi de var ukomfortable med overskuddet teatret til stadighet genererte. Dette illustrerer med all tydelighet dilemmaet ved den statlige hybriden og faren som ligger i å ha for høye billettinntekter: den offentlige støtten trekkes tilbake. Den sees på som unødvendig. Dette vil ikke gå upåaktet hen i Norden, mye tyder på at det kan bli en modell for hvordan ting skal gjøres i tiden framover. Men vil vi dette?

Feltet selv må ta den debatten, hvis ikke skjer det bare.

Samtidig finnes en annen suksesshistorie som har gått mindre påaktet hen. Det frie feltet kan år etter år vise til vesentlig høyere uttelling i resultater per subsidierte statskrone enn institusjonene. Det produseres og spilles mer enn noen sinne, for en brøkdel av overføringene institusjonene har. Merkelig nok har dette ikke gjort inntrykk på de rødgrønne i perioden med kulturløftet. Jeg kan ikke annet enn å forstå at det er ideologiske grunner til at man har så stor tro på de store statsinstitusjonene til fordel for de mindre og uavhengige miljøene. Departementet må operere med flere standarder når det gjelder hva som kan regnes som effektiv drift, all den tid det er et krav de stiller både institusjonene og de uavhengige. Det er ingen tvil hvem som leverer best. Men det blir ikke premiert. Tvert imot. Det uavhengige miljøet hevder seg også sterkere og sterkere når det gjelder kvalitet. Flere ensembler er internasjonale navn, og Norge er i ferd med å gjøre seg gjeldende i dette segmentet.

Jeg har ingen enhetlig løsning på hvordan ting bør være. Jeg tror man kan tenke differensiert. En modell for Oslo. En modell for Stavanger, en for Bergen og en for Trondheim. Andre modeller for de mindre teatrene. Jeg tror at de kommende tiårene vil de store institusjonene måtte gjøre grep rundt sine egne kostnader. Jeg mener det er viktig at feltet er våkent og oppmerksomt på hvilke grep som tas, og hva slags ideologi som ligger bak endringene og løsningene. Jeg tror at denne debatten bør gå jevnt og trutt over lang tid.

Jeg tror at ett av de viktigste punktene for denne debatten er å tørre å løfte problemstillingen rundt forholdet mellom showbiz og offentlig støttede teatre. Dette forholdet ligger nå tilfeldigvis innfelt i de enkelte teatres historie i Oslo. Det Norske Teater kan spille musikaler, Nationaltheatret kan ikke spille musikaler, men derimot ta seg god betalt for barneklassikere, og Oslo Nye kan gjøre hva de vil etter at deres nisje salongkomedien gikk ut på dato. Det at de offentlige teatrene i Oslo har annektert og blitt avhengige av inntekter fra hver sin del av det kommersielle segmentet, legger en hovedføring for teatersituasjonen i hovedstaden. Dette prinsippet er et viktig utgangspunkt for hele denne samtalen. Kanskje skal vi ta debatten om hovedstadens store teatre først? Hvilke fordeler og ulemper finnes det ved at Nationaltheatret tar 200/280/300 kr for barnebilletten på Folk og Røvere i Kardemomme by og hvilke finnes ved Det Norske Teatrets prising av Evita til 515 kr. billetten?

I den forbindelse vil jeg gjerne videreformidle en artikkel av teaterhistoriker og kulturanalytiker Dr. Dragan Klaic (1950-2011) som vil bli publisert sammen med dette innlegget.