Maktmenneskets maktesløshet

En høyrygget chesterfieldstol står på en trappeavsats i sentrum av scenen. Den er opplyst av et gyllent lys som strømmer ned fra en overhengende lysekrone som er satt sammen av lamper fra ulike tidsepoker – Nationaltheatrets amfiscene er gjort om til et tronerom. Lampen, spindelvevet og støvet som dekker de kongeblå dressposene som omkranser tronerommet signaliserer at kongemakten strekker seg i utslitte linjer langt tilbake i tid. Kongen som regjerer her har regjert i over 400 år, men noe er råttent i dette kongeriket.

Den første indikasjonen på at ting ikke står så bra til er en defekt radiator. Gardisten (Per Egil Aske) er den første som slumper inn på scenen. Han klager over kulden og forsøker å vekke liv i radiatoren, som svarer med å spy ut røyk. Også tjenestepiken Juliette (Gisken Armand) er overveldet av de mange arbeidsoppgavene hun har. Støvet og spindelvevet sprer seg raskt, og hun greier ikke holde tritt.

De to slitne og overarbeidede tjenerne er iført klær med anarkistisk og rebelsk symbolikk. Gardisten har en hettegenser med dødningehodemotiv trukket over ringbrynjen og en svart strikkelue på hodet, mens Juliette stamper rundt i army boots og en piggsveis med ettervekst. Deres mangel på energi og deres underdanighet gjør det likevel klart at det å gjøre opprør ligger fjernt fra deres tanker. Klærne forblir en fashionstatement. De er stumme som østers. Kostymene er en subtil, men effektfull kommentar til hvordan passiv resignasjon ikke nødvendigs skyldes at en er terrorisert, men at man noen ganger er for overarbeidet til å gjøre motstand.

Tjenestefolkets påkledning, deres slitne ansikter, fettete hår, trøtte ansikter og kropper står i skarp kontrast til de mer høytstående medlemmene av kongens hoff. Kongens to koner, dronning Margueritte og dronning Marie, som entrer scenen kort tid etter at gardisten har mislykkes i sin vaktmesteroppgave, er staselig kledd opp i kjoler, med kraftig sminke og forseggjorte hårsveiser.

I denne innledende scenen kommer det frem at rikets tilstand er svært alvorlig. Store hull gjør at landet ser ut som en sveitserost, og de menneskene som ikke har forsvunnet ned i avgrunnen er befengt med alskens sykdommer og plager. Landet står på randen av fullstendig kollaps, men viktigst av alt: kongen skal dø innen forestillingen er omme.

De som befinner seg i kongens umiddelbare nærhet stilles ovenfor et dilemma: Er det formålstjenlig å underrette ham om den brutale sannheten, eller er det, tvert i mot, nødvendig å skjerme kongen og la ham leve videre i troen på egen allmektighet for å på denne måten opprettholde maktbalansen?

Informasjon og makt Dronning Marie, spilt av Rebekka Nystad, tror ikke kongen vil kunne takle informasjonen, og foretrekker å skjule sannheten fra ham. Dronning Marguerite (Anneke von der Lippe) er uenig, hun er fast bestemt på at kongen må underrettes selv om det vil bli vanskelig for ham å akseptere situasjonen. Marguerite vinner frem med sin sak og overtaler Marie til at situasjonen er for alvorlig til at de kan late som ingenting. De inngår en allianse hvor Marguerite vil informere kongen, mens Marie vil trøste. Kongens livlege (Espen Alknes), en Rasputinlignende skikkelse med en hårsveis og øyenbryn som gjør at han ligner veldig på Spock fra Star Trek, forsikrer dem om at han vil hjelpe dem med å overbringe informasjonen.

Eugéne Ionescos absurde drama Kongen dør er maktkritisk ikke bare fordi det skildrer politikk som et skittent strategispill hvor manipulasjon er et viktig virkemiddel, men fordi det slår sprekker i forestillingen om at maktmennesker har makt fordi de er begavede og i besittelse av unike evner som berettiger at de blir plassert høyt over den gemene hop. Allerede før kongen selv har entret scenen er publikum blitt gjort klar over at kongen er et skjørt menneske som frem til nå har levd et komfortabelt liv, avsondret fra den ubehagelige virkeligheten som finnes utenfor.

Kongen (Jan Sælid) entrer først tronrommet etter at de to dronningene og livlegen har lagt sin plan. Selv om det er sent på dagen er han kledd i en gullfarget silkepysjamas. På hodet har han en hvit parykk og en pappkrone hvor navnet hans, Bérenger, er skrevet på med tusj. Ansiktet er fullt av ujevn hvit sminke og munnen er rød og utflytende og gjør at han minner om en klovn der han med kokett gange beveger seg over scenegulvet.

De to dronningene inntar ulike roller ovenfor kongen. Dronning Marguerite er konfronterende og kritisk, mens dronning Marie er medgjørlig, omsorgsfull og fullstendig hengiven. Det er tydelig at Marie er kongens favoritt og at hofflivet i stor grad har handlet om å skåne et skjørt maktmenneske fra livets harde realiteter. Når kongen nå skal underrettes om rikets tilstand og sitt eget nært forestående dødsfall byr dette, naturligvis, på store problemer, særlig når troen på egen storhet svikter.

Kongen svarer først med å insistere på at ingenting har forandret seg. Han har helsa i behold, ryggplagene og utmattelsen og forkjølelsen er forbipasserende plager, ingenting å bekymre seg for. Men hans fysiske tilstand forverrer seg etter hvert som forestillingen skrider frem. Sælids får godt frem det tragikomiske og fryktinngytende ved kongeskikkelsen, og koreograf Lars Jacob Holm lar Sælid utfolde seg i et fascinerende, vilt og hemningsløst fysisk spill.

All makt i denne sal? I Ioneskos drama settes landets og kongens forfall i sammenheng. Kongen er sentrum av universet, og det antydes at det er hans minskende makt som har forårsaket de kaotiske tilstandene som råder i landet. Det at forsøk på å kommandere solen til å skinne og soldaten til å marsjere mislykkes, er komiske bilder som avslører det nære samspillet mellom forestillingen om makt og faktisk makt. Marie, som bryter alliansen hun har inngått med Marguerite og livlegen, argumenterer for at kongen vil greie å kommandere dersom han tror på seg selv, en insistering som synliggjør hvordan maktutøvelse i stor grad handler om å opprettholde en illusjon.

Det blir etter hvert klart at kongens fysiske forfall for lengst har startet. I et frenetisk forsøk på å bevise egen vigør faller kronen og parykken. Her er ingen staselig konge, kun en utslitt, svett gammel mann som har skjult en skallet skabbete hodebunn under sin gylne hodepryd.

Isolasjonen, kongens kreative omskrivning av virkeligheten, og behovet for hyllest og tilbedelse viser at kongen er en intellektuelt og emosjonelt hemmet mann. Relasjonen til sine to dronninger får frem at kongen – deres overhode – på tross av sitt kjønn og sin posisjon er den svake part, ikke kun fordi han nå er maktesløs, døende og ikke lenger besitter evnen til å kommandere, men fordi han har aldri lært seg selv eller andre å kjenne; han er en livsløgner, en som er ute av stand til å søke sannheten om seg selv eller å innse sannheten om andre.

Dette kommer særlig godt til syne i dialogen mellom han og tjenestepiken Juliette. I et forsøk på å unnslippe tanken på døden forsøker han å praktisere en slags mindfullness, han vil konsentrere seg om hva som foregår her og nå og blir dermed for første gang oppmerksom på Juliette. Han stiller henne en rekke spørsmål om hennes liv. Det kommer frem at Juliette bor i et rom uten vinduer, hun er overarbeidet og konstant sliten. Gisken Armand har en tilbakelent spillestil som subtilt, men effektfullt får frem resignasjonen, utmattelsen og den underliggende fortvilelsen til Juliette.

Kongen synes det er fascinerende og underholdende å høre om hennes tragiske eksistens. Heller enn å ta innover seg den ubehagelige sannheten om hennes vanskelige situasjon forsøker han å få henne til å fokusere på det positive, han oppfordrer henne til å gripe øyeblikket: når hun er på vei hjem fra handleturen bør hun se opp og nyte den blå himmelen!

Kongen demonstrerer at han ikke evner å danne betydningsfulle mellommenneskelige relasjoner fordi han ser seg selv som høyt hevet over alle. Når favorittkonen Marie erklærer sin kjærlighet til ham blir det tydelig at den ikke er gjensidig. Han elsker at hun elsker ham, men han elsker egentlig ikke henne.

Kongens narsissisme og tro på egen storhet gjør ham ute av stand til å ha en dypere forståelse for andre mennesker. En kan stille spørsmål ved om kongen er et offer, om det er makten og posisjonen som har korrumpert ham, eller om han selv har ansvaret. Mye tyder på at det er en uhyggelig synergieffekt mellom hans maktbegjær og et system som alt for lenge har foret dette begjæret.

Kongen dør skildrer eksistensen og eksistensbetingelsene til et maktgrådig menneske. Det er en betimelig kilde til å forstå maktens destruktive innvirkning og til å reflektere over at det er svakhet, ikke styrke, som gjør det livsnødvendig for maktmennesker å klamre seg til makten.