Maktkritikk og champagne

Ingmar Bergmans film Fanny og Alexander fra 1982 er et familiedrama, en julefortelling, en delvis selvbiografisk oppvekstskildring og en kjærlighetserklæring til teatret. I starten blir vi kjent med den livlige familien Ekdahl som er i ferd med å sette opp en forestilling på teatret sitt. Det er jul, og det bugner av mat, drikke og kjærlighet på tvers av ekteskapelige forhold. Når Fanny og Alexanders far dør brått, gifter moren, Emilie Ekdahl, seg med den strenge biskopen Edvard Vergérus. Kontrasten mellom det løsslupne og kreative livet til Ekdahl-familien og den fargeløse, asketiske tilværelsen hos biskopen er påfallende. Etter hvert som Emilie og barnas frihet stadig innskrenkes og biskopens avstraffelser blir hardere, angrer Emilie på giftermålet. Til slutt blir barna reddet, hvorpå hun får seg selv ut av det destruktive forholdet og vender tilbake til resten av Ekdahl-familien.

Fugleperspektiv

Både Trøndelag Teater og Teatret Vårt i Molde har i høst iscenesatt Fanny og Alexander, i en dramatisering av Arne Lygre. Teatret Vårts versjon, regissert av Morten Borgersen, ble satt opp på en liten, tradisjonell scene på Kulturhuset Plassen før den ble sendt på turné. Trøndelag Teater, med regissør Hanne Tømta, viser derimot forestillingen på teatrets romslige hovedscene. Mens vi i Molde kommer så tett på handling og skuespillere at det nærmest føles som et kammerspill, zoomes det utover på Trøndelag Teater hvor scenerom og scenografi (Even Børsum) gjør at publikum får fullt overblikk over det som tidvis er flere handlingsforløp samtidig. Børsum har plassert et svært, huslignende stillas i flere etasjer på scenen. Når dette vendes på og foldes sammen i nye fasonger, blir det til bosted både for Ekdahl-familien og biskop Vergérus (Øyvind Brandtzæg). Dynamiske spillerom oppstår når de voksne karakterene kan kurtisere i sofaen i første etasje mens barna har putekrig i andre. Rekvisitter i form av senger og divaner senkes ned fra taket. Det skaper følelsen av å iaktta et mikrounivers med opplagte henvisninger til et dukkehus – eller, i tråd med Ekdahl-navnet og øvrige Ibsen-referanser: et dukkehjem. Scenen i Molde er svært annerledes enn hovedscenen på Trøndelag Teater, med helt andre begrensninger og muligheter. Ni skuespillere og scenografi i form av noen få møbler (Milja Salovaara) deler på den lille plassen. Særlig Per Egil Aske og Marit Østbye i rollene som biskopen og barnas farmor Helena har en overbevisende, frodig tilstedeværelse på scenen. Det er ikke vanskelig å henge med på hvem som er hvem eller handlingens forflytninger, til tross for at alt skjer på liten plass. Teatret Vårts forestilling fremstår en del mer teksttung enn den på Trøndelag Teater, antageligvis fordi scenografien er såpass enkel.

Det gode, onde og det i mellom

Både på Trøndelag Teater og på Teatret Vårt kommer kontrasten mellom Ekdahl-familiens nesten grenseløse livshyllest og biskopens lukkede, strengt religiøse verden godt frem. Dette fremheves begge steder gjennom kostymevalg (Nora Furuholmen og Milja Salovaara), hvor Ekdahl-kvinnenes kjoler skinner i sterke farger med blonder og rysjer, mens biskopen og hans familie er ikledd nøkterne, svarte antrekk. Teksten og fremførelsen av den gir mer tankevekkende innganger til å forstå de ulike livsførslene. Særlig på Trøndelag Teater synes jeg teksten kommer til sin rett. Emilie Ekdahls (Ragne Grande) erklæring om at hun aldri har kjent på ekte følelser, men bare følt seg som en skuespiller med mange masker, får nok oppmerksomhet og luft rundt seg til at uttalelsen lander skikkelig hos meg som publikum. Elegante, scenografiske løsninger og virkningsfull lysdesign (Øyvind Wangensteen) gjør at originalmaterialets poetiske kvaliteter kommer godt frem på Trøndelag Teater. Riktignok kunne det eventyrlige ha blitt skrudd opp noen hakk i partiet hvor Fanny og Alexander er hjemme hos magikeren Isak. Denne delen skiller seg ikke noe særlig ut, rent visuelt, fra resten av forestillingen. Derimot har forestillingen ved Teatret Vårt lykkes i å skape en mer spennende kontrast mellom Ekdahl-barnas hverdagsliv og det magiske i fortellingen. Lys, røyk og skuespillere i halvskumle dukkekostymer er med på å gjøre barnas fantasiverden levende.  I Trondheim er det estetiske uttrykket generelt stilisert på en måte som skaper et kledelig brudd med det nostalgisk-romantiske draget fortellingen fort kan få i dag. Kostymene fremstår imidlertid, i likhet med Teatret Vårts versjon, tidstypiske for tidlig 1900-tall. Når to teatre setter opp Fanny og Alexander noenlunde samtidig, blir det også tydelig hvilke mønster som går igjen og hvor man kunne tenkt mer originalt. Det går for eksempel fort inflasjon i matrosdress og tjenestepikeuniform, noe som også kunne ses i Nationaltheatrets oppsetning fra 2009. I Molde får oppsetningen et spesielt tradisjonelt uttrykk siden både kostymer og scenografi har et gammeldags utseende, og scenen er rammet inn av klassiske, røde scenetepper som gir forestillingen et litt stivt preg. Det ligger en verdi i å tørre å bryte med det etablerte når man setter opp kjente, kanskje en smule trauste, fortellinger på scenen. Regissør Tømtas valg om å ha dobbelt opp av karakterene Fanny og Alexander er et slikt grep. De spilles både av voksne skuespillere (Thomas Jensen Takyi og Mira Dyrnes Askelund) og to barn (Signe og Severin Toftaker), og alle disse er på scenen samtidig. Selv om dette grepet i starten fremstår noe umotivert, skaper det også uforutsigbarhet og visuell variasjon i tillegg til at det kan åpne for et videre tolkningsrom. Jeg setter pris på det litt sjansete og uærbødige ved dette valget.

Forsvar for feiling og fabulering

Når Emilie blir sammen med biskopen, kan det rent analytisk tolkes som at mennesker har behov for en kjerne i livet som føles sann. Jakten på sannhet kan likevel tippe over i fanatisme, slik som når biskopen ber Emilie om å kvitte seg med alle eiendelene sine før hun flytter inn. Man kan forstå Emilies behov for sannhetssøken, og med utgangspunkt i barneperspektivet til hovedpersonene Fanny og Alexander, ligger det også en kritikk av Ekdahlenes utsvevende livsstil mellom linjene. Dette utgjør en fin, men subtil, tvetydighet i Bergmans fortelling, hvor ingenting er absolutt godt eller ondt. Jeg tror denne kompleksiteten med fordel kunne ha blitt løftet tydeligere frem på scenene både i Trondheim og Molde, siden de mer dyptloddende aspektene ved historien fort havner i skyggen av den tyranniske biskopen i rollen som perfekt antagonist. Et poeng som likevel henger igjen hos meg etter mine besøk ved Trøndelag Teater og Teatret Vårt, handler om makta som ligger i det å få definere hva som er sant og godt. Biskopen tror han har funnet svar på hvordan man skal leve livet sitt og tvinger andre mennesker inn i denne formelen. Emilies gjenforening med familien Ekdahl på slutten av forestillingen kan ses som en aksept av at sannheten ikke kan kokes ned til én ting, og at mennesker bærer på flere masker enten vi vil eller ikke. Det er et fint forsvar for det feilbarlige, mangefasetterte og fabulerende, som selvsagt også kommer til syne når Alexander blir straffet av biskopen for å dikte opp historier. Jeg vil tørre å påstå at det er den innebygde kritikken mot autoritære krefter som gjør Fanny og Alexander mest aktuell i dag.