Løse forbindelser

Koreografduoen Heine Avdal og Yukiko Shinozaki har gjennom kompaniet fieldworks vært definerende for norsk og internasjonal samtidsdans siden 1996, med over 25 forestillinger vist i mer enn 30 land. Med en konseptuell og ofte stedsspesifikk tilnærming til dans og koreografi har de vist forestillinger i alt fra hotellrom og butikklokaler til mer ordinære scenerom. De mottok Heddaprisen for beste danseforestilling med sin siste forestilling Until (2024) med sju kvinnelige dansere. Dette er første gangen de koreograferer for Norges nasjonale samtidsdanskompani, Carte Blanche.

Individer sammen

Inne på scenen i Studio Bergen er noen av danserne i gang mens publikum kommer inn. Danserne er kledt i hverdagslige kostymer i duse farger, slik at de ser ut som de kunne vært publikummere. Én fikler med en stol i utkanten av rommet, en annen gjør gestiske bevegelser nær sceneteppet, en tredje hvisker som om han øver på noe han skal si. De hverdagslige bevegelsene plasserer forestillingen innenfor den postmoderne dansen. En fjerde utøver, Nadege Kubwayo, gjør gjentatte bevegelsesfraser der hånden leder resten av kroppen over scenegulvet. De ser hverken på publikum eller hverandre, men er i sin egen verden. Med unntak av at lydene danserne lager blir forsterket, antageligvis av sensorer i rommet, er det stille. Grepet er subtilt, men bidrar til å løfte dansernes handlinger.

Flere utøvere entrer scenen, med tydelige individuelle prosjekter. Enkelte utøvere har kostymer i sterke farger som rødt og oransje, som om de like gjerne kunne ha hørt til i en annen danseforestilling. Noen møtes kort, Andrian Bartczak og Mai Lisa Guinoo sirkulerer rundt hverandre før de møtes munn til munn og «blåser» hverandre vekk igjen. De tretten utøverne går i baner rundt hverandre og jeg får assosiasjoner til improvisasjonsklasser der tilfeldigheter og individualitet rår. Forbindelsene mellom utøverne virker skjøre og midlertidige og jeg tenker på hvordan det er å befinne seg i en folkemengde der man ikke kjenner noen, som både kan virke frigjørende og tomt samtidig. Jeg merker at jeg venter på at noe mer samlende skal skje. Så berører Aslak Aune Nygård en rød teipbit på bakveggen, forsterkningen av lydene i rommet går vekk og stillheten blir enda mer påtrengende. Alle står i en halvsirkel et øyeblikk, før de går hver til sitt igjen.

Spenningsarbeid

fieldworks jobber med å bygge opp og forløse spenning. Lyden er en stor del av dette arbeidet, utført av komponist og lyddesigner Roeland Luyten. Den ligger der som et landskap i bakgrunnen hele tiden, enten det er lyder fra danserne, natur-lyder eller elektronisk samtidsmusikk. Den gir et bredt tolkningsrom til dansen og bidrar ofte med en underliggjørende effekt som kler det intrikate koreografiske arbeidet. Lyset bidrar også til å skape ulike rom, zoome inn på en handling eller gi én spesifikk stemning. Som når det blir mørkt og sceneteppene så vidt løftes av gulvet slik at lys fra bak teppet lager striper på gulvet. Eller når hele gulvet er blått med svarte flekker og når lyset pulserer, som om hele rommet blunker. Timingen mellom de ulike elementene som lys, lyd og bevegelse er lavmælt, men likevel interessant å følge med på. Jeg tenker på viktigheten av å verne om slike rom der man må skjerpe oppmerksomheten sin, der den minste lille pust har betydning.

For mange initiativer

I kunstnersamtalen etter forestillingen snakket koreografene Avdal og Shinozaki med allerede nevnte Nygård og Iris Auguste fra Carte Blanche om samspillet mellom det koreografiske og det utøvende arbeidet. De tretten utøverne i Carte Blanche er i stor grad medskapende, og siden dansen er det bærende elementet i forestillingen, har kompaniet stått for en betydelig del av det skapende arbeidet. Jeg blir nysgjerrig på dette kunstneriske møtepunktet mellom koreografer som jobber konseptuelt innenfor et utvidet koreografibegrep der det ikke nødvendigvis er bevegelse og dans som står i sentrum – og et mer rendyrket dansekompani som Carte Blanche. I Insight er elementer som lyd, lys og tekst kraftig nedtonet til fordel for dansen. I Until, som denne forestillingen er en forlengelse av og som jeg så på Dansens Hus i Oslo, var de andre elementene i større grad til stede og komplementerte dansen. Der var også dansen i større grad felles, med unntak av tydelige soloer. Jeg forstår behovet for å jobbe individbasert med utøvere i et dansekompani, men som publikummer ble det litt for mange ulike samtidige initiativer å følge med på.

Midlertidige fellesskap

Insight spør hvordan dans kan gi innsikt i hvordan vi navigerer livet i samspill med andre. Den utforsker det skiftende forholdet mellom individ og fellesskap. Oppmerksomheten min dras mot de små, midlertidige fellesskapene som oppstår og bevegelsessekvenser som gjentas og skaper en struktur. Mot slutten av forestillingen oppstår flere øyeblikk der alle danserne møtes, først i en gruppeklem og så på en linje. Og det er faktisk fint å se at midt i alt mylderet av bevegelser, navigering og individuell kaving, kan vi fortsatt strekke ut hånda og møte noen i andre enden, om enn bare for en liten stund.