Livsleden som kompass

Nina Lykkes roman Full spredning handler om den middelaldrende fastlegen Elin som er midtveis i livet og karrieren, og kanskje ved veis ende i ekteskapet. Det er ikke egentlig noe i veien med livet hennes: Hun har en sikker jobb som fastlege, hun har vært trygt gift med Aksel (som også er lege) i tretti år, og sammen eier de et rekkehus på Oslos vestkant. De har to døtre som har flyttet hjemmefra og som også studerer medisin, og mens Aksel tilbringer all sin fritid på langrenn, rulleski og løping, ligger Elin på sofaen foran fjernsynet og drikker altfor mye vin. Halvannen kartong Chablis i uka, viser det seg etter hvert. Rett nok drikker hun kartongvin, men det er Vinmonopolets dyreste type. Utover inntak av alkohol og storkonsum av fjernsynsserier er Elin ellers begjærsfri. Omgang med venner og familie er pliktmøter hun unngår i stadig større grad, og arbeidsdagene er noe som må overvinnes for å komme tilbake til sofaen, vinen og fjernsynet. Pasientrekken virker endeløs, og i Elins øyne virker det som om nær sagt ingen av dem som kommer på kontoret hennes egentlig trenger hjelp. Slik humper og går det helt til hun en kveld tar opp smarttelefonen, som hun på ingen måte er særlig bevandret i bruken av, og kommer til å legge til ekskjæresten Bjørn som venn på Facebook. Like etter aksepterer han, før han ‘vinker’ til henne – hun vinker igjen, og med det er kommunikasjonen i gang.

Den trygge tilværelsen smuldrer Når vi innledningsvis møter Elin (Tone Mostraum) er det gått ett år siden hun innledet kontakt med Bjørn, noe som utviklet seg til møter, omfavnelser og et forhold, og som til slutt ved en feil ble avslørt for Aksel. Den konfliktsky eller ansvarsfraskrivende Elin har endt opp med å la Aksel få huset og har selv flyttet inn på legekontoret, hvor hun tilbringer dagene, kveldene og nettene med selvransakende spørsmål om når tilværelsen hennes egentlig sporet av og hvem sin skyld det var. Som motpart i disse dialogene med seg selv har hun plastskjelettet Tore (Herbert Nordrum).

Sammen liksom spoler Elin og Tore frem og tilbake i tid, ser på nøkkelscener og analyserer dem. Regissør Tyra Tønnessen lar Elin og Tore snakke frem en scene, for så å la scener mellom Elin og Bjørn (Trond Espen Seim) eller Aksel (Kim Haugen) spilles ut. Ved liksom å fryse tiden (Bjørn eller Tore stopper sin bevegelse) eller spole frem og tilbake, kan Elin hoppe inn og ut av handlingene og dialogen med Tore. Scenografien består av lyse vegger, og ved forestillingsstart er hovedscenen et overdimensjonert legekontor med en arbeidspult, et par stoler og en undersøkelsesbenk. Veggene viser seg å bestå av flere elementer, slik at skuespillerne kan ankomme og forlate scenen fra flere steder – og diverse kafébord og en sofa kan gli over scenen, eller komme stigende opp fra orkestergraven, slik at Elin helt bokstavelig talt kan hoppe inn og ut av ulike scener. I andre del, når Elins liv går stadig mer i oppløsning, demonteres også veggbitene, slik at hun står midt i et rom som ser ut som om det er i ferd med å sprenges.

Dette, samt den noe utvidede rollen Tore får her fremfor i romanen, gir forestillingen dynamikk. Likevel føles det hele tidvis litt som en monolog hvor de øvrige karakterene kun er scenografi eller bipersoner i en forestilling som handler om og drives av Elin. Tone Mostraum gjør en kraftprestasjon i så måte, men hun får også god hjelp av Herbert Nordrum som Tore i forestillingens første del. Selv om det er et slags poeng at Tore etter hvert som krisen virkelig begynner å dra seg til slutter å snakke, så mister forestillingen energi av at handlingen må fortelles frem av Elin alene. De fabulerende og analytiske tankene til Elin får en annen dynamikk med Tore som sparringspartner enn uten. I dialogen med Tore får vi se ulike sider ved Elin mens de øvrige karakterene fremstår endimensjonale. Dette virker tiltenkt i fremstillingen av pasientene som alle er iført grå klær og sminket med grå hud og hår, men også Bjørn og Aksel mangler dybde. Kanskje er dette en medvirkende årsak til at fortellingen fremstår mer moralistisk og overfladisk som scenetekst enn roman.

Individsentrert og privilegert For er det egentlig når livet sporet av som er det viktige spørsmålet for Elin? Og er det at hun går fra Aksel som er den store krisen, eller at hun går fra ham fordi hun har blitt sammen med sin gamle ekskjæreste (som i tillegg er bosatt i Fredrikstad og jobber med ‘noe med data’, som kontrast til Aksel som er lege og bor på Oslo vest)? Elin virker lite opptatt av hvordan hun selv egentlig kan utgjøre en forskjell. Frustrasjonen over pasientenes overfladiske problemer er vel egentlig like mye en frustrasjon over egne tilkortkommenheter, men svaret på problemene ser ut til å ligge på individnivå: jobb mindre, selg alt overflødig og gi overskuddet til ‘de fattige’. De tilsynelatende systemanalysene peker hele tiden tilbake til middelklassens individuelle valg, ikke til politiske eller kollektive bevegelser.

Oktober forlag omtaler Full spredning som «en roman om selvinnsiktens forbannelser og fornektelsens velsignelser», som på sett og vis tematisk oppsummerer romanen godt. Fastlegen Elins gjenfortelling av sitt eget liv preges av konsekvent selvkritisk analyse parallelt med observasjoner, men samtidig gjøres både Elin selv og menneskene hun omgis av til normative størrelser. Romanens subtile klassekritikk drukner i dramatiseringen og iscenesettelsen. Dette handler nok delvis om at de tekstpartiene som eksplisitt tar for seg Elins middelklassetilhørighet, og skildringene av denne gruppens selvforståelse er fjernet i dramatiseringen. Det er et forståelig grep og gjør forestillingen mer kompakt, men det fører også til at satiren i stedet fremstår noe moraliserende og selvgod. Det nesten usynlige «vi» som romanen handler ut fra og samtidig kritiserer, fremstår som utsagn og ikke kritikk i forestillingen. Det er «vi» som er for avhengige av telefonen vår, sosiale medier, trening, alkohol eller utroskap – det er vi som har for mye penger, som vil ha i både pose, sekk og trillekoffert, og følgelig er det også «vi» som oppfordres til selvransakelse og botsøvelsen «selg hyttene, båtene og gi pengene til de fattige». Til «de» fattige, som implisitt altså ikke inngår i dette viet som befestes gjennom lesingen og i hvert fall ikke i samlingen på Nationaltheatret. Dette er muligens ment som en satirisk fremstilling av denne selvsentrertheten, men det oppleves mer som et splittende grep hvor man enten regner seg selv som en del av den middelklassen som fremstilles, og kan humre over dette – eller så utelukkes man fra den.