Livets skole

I forestillingen Læreren, som er laget i samarbeid mellom Vega scene og Riksteatret, forteller dramatiker og utøver Fredrik Høyer historien om 23 år gamle Kristian som får jobb som lærer på en barneskole. Han har ingen erfaring med undervisning og ingen relevant utdannelse utover to år på kunstskole. Allikevel blir han gitt ansvar for flere ulike fag på forskjellige trinn. Det går som det må gå. Han blir uglesett av de andre lærerne, bygger relasjoner med flere av elevene og tyr innimellom til ukonvensjonelle metoder for å løse problemene. Etter et halvt år i jobben slutter han og reiser til Japan og India for å finne seg selv. Der får han noen kultursjokk, og etter en stund reiser han hjem. Vel hjemme tar han en vikartime og kommer til erkjennelser om betydningen av å se og forstå elevene. I forestillingen står Høyer alene på scenen og forteller historien om Kristian i jeg-form. Det er dermed en ganske tradisjonell monolog med en stil som kan minne om en dramatisering av en roman. Høyer har bakgrunn som slampoet, og når han begynner å snakke, går det fort. Ingenting vektlegges i større grad enn noe annet, og formidlingen tar form av en strøm av ord. I løpet av første del flytter Høyer seg mellom mikrofonene på scenen, og det varierer hvor mye lys det er på ham og hvor synlig han er. Etter hvert sakkes tempoet litt og det blir noe mer rom for følelser og refleksjoner. I Øyvind Wangensteens scenografi og lysdesign spiller lyset hovedrollen som visuelt element. Hele scenen er rammet inn av lyskastere på alle tre vegger, og de brukes aktivt gjennom forestillingen til å skape ulike stemninger. Selv om designet føles trygt og ligner på mye av det Wangensteen har gjort tidligere, er det effektivt og pent. Rundt omkring på scenen står det flere mikrofonstativer i ulike høyder, inkludert en mikrofon som ser ut som en byste av et menneske. Før forestillingen begynner, får publikum utdelt hvert sitt par med hodetelefoner, og det Høyer sier inn i mikrofonene, kommer direkte inn i ørene våre.

Formidlingsproblemer

Det er mange ting som gjør at Læreren ikke blir en vellykket teaterforestilling. Noe handler om forholdet som bygges mellom scene og sal, noe handler om narrativet og den dramatiske teksten og noe handler om formidlingen av den. Den dramatiske teksten er strømmende og tilstrebet ufokusert. Den formidles i et muntlig språk, med innslag av slang. Jeg tror hodetelefonene er brukt for at vi skal føle at han snakker direkte til oss, men istedenfor bygger de en barriere. Der man kunne brukt teatrets fordeler for å bygge en relasjon mellom scene og sal med en oppriktig og nær form, oppstår det her bare avstand. I tillegg er det for mørkt til at vi ser noe særlig, og også det går på bekostning av kommunikasjonen. Dramaturgien i formidlingen er slapp, og det tas ikke tilstrekkelig med pauser i den hurtige strømmen av ord, noe som gjør det hele unødvendig udynamisk både tekstlig og kommunikativt. Som utøver får heller ikke Høyer drahjelp av at narrativet. Til det er det for ordinært. Kristian er en gjenkjennelig figur som vil tjene penger før han skal ut å reise. Han tenker at en skole er et greit sted å jobbe og gjør seg noen erfaringer underveis. Jeg tror de fleste i salen har kjent en som Kristian. At det er såpass gjenkjennelig, gjør at teksten må evne å sette disse erfaringene inn i en større og mer interessant kontekst og at den må inneholde noen effektive handlingsdrivere for å holde på publikums oppmerksomhet. Nå er det litt vanskelig å følge Kristians utvikling eller forstå hvordan det ene leder til det andre mens han jobber ved skolen. Handlingene, erfaringene og konsekvensene henger ikke alltid logisk sammen. Når Kristian blir innkalt til et møte med kollegene og en PP-rådgiver, sier han til publikum etterpå at møtet handlet om at kollegene var lei av ham. Men det er ingenting i fortellingen som har ledet opp til det og som gir oss en ordentlig forståelse av at han har gjort en dårlig jobb. Han har på ingen måte overbevist publikum om at han er et naturtalent som lærer, men det har heller ikke oppstått noen større konflikter. I de øyeblikkene Kristian har mislyktes mest i jobben, har det ikke vært andre lærere til stede, vi får derfor ikke noen forståelse av at han mislykkes i det kollegiale fellesskapet i så stor grad at hele skolen må omstruktureres. I andre del må vi levere tilbake hodetelefonene, og Kristian setter seg i en lenestol foran på scenen som ser ut som den er hentet fra et lærerværelse. Herfra følger en lang sekvens der han forteller detaljer fra reisen til Asia. Den inneholder altfor mange elementer av svak stand-up-komedie og er full av kulturelle klisjeer. Kristian får publikum til å le av japanske doer og at potetgullet i Tokyo har smak av tang. Jeg skjønner at det handler om kultursjokk og at den voksne mannen på scenen skal se tilbake på den unge mannens møte med verden, men fortellingene hviler for mye på det klisjéfylte til at det kan bli morsomt. Istedenfor høres det ut som enhver bekjentes førstegangsbesøk i Asia. Det er ikke oppført noen dramaturg i listen over medvirkende, og jeg tror forestillingen ville vært tjent med at det ble gjort noen større kutt. Den varer i nesten tre timer, men det er ingenting som legitimerer at det trenger å ta så lang tid. Hvis en teaterforestilling skal være så lang, må varigheten være nødvendig for verket. Læreren virker lang primært fordi det ikke er foretatt tilstrekkelig med kutt. Den kvelden jeg så forestillingen, rotet Høyer også litt med teksten. Dette kan selvfølgelig variere fra kveld til kveld; det er mye tekst som skal huskes, og estetikken legger opp til et høyt intensitetsnivå på avleveringen. Dermed blir det stor fallhøyde, og det skal lite til før resultatet oppleves hakkete og uferdig.

Moral

Mot slutten av forestillingen må alle i publikum gjennomføre en skriveøvelse. Det er uvant med denne typen publikumsinvolvering på et punkt når tålmodigheten er i ferd med å ta slutt, og det er mulig øvelsen hadde fungert bedre om den hadde blitt plassert innledningsvis. Hovedproblemet er allikevel at øvelsen ikke gir stor nok tematisk mening utover å være en gimmick. Det gjør at den ikke fungerer hverken som dramaturgisk finale eller pause. Helt til slutt får vi servert en moralsk tale om å forstå og se barn og hvor viktige lærere er. Det er første gangen teksten uttrykker noen egentlig motivasjon, og det tydeliggjør hvor mye fortellingen spriker i ulike retninger. For historien om Kristian som ikke vet hva han vil med livet og møter seg selv i døren, er en dannelseshistorie – en fortelling om å bli voksen. Selv om han er voksen i juridisk forstand når forestillingen begynner, er det først når han ser hva han kan bety for andre at han faktisk begynner å oppføre seg som en voksen. På den andre siden forsøker fortellingen å være en hyllest til lærere, men dette fungerer så dårlig at jeg mistenker at det er et markedsføringsstunt, fordi lærere som gruppe er lette å få til å gå i teater. Det er nemlig bare i denne sluttmonologen at forestillingen egentlig setter lærere i et positivt lys. Frem til det virker det ikke som om de fem månedene som lærer har gitt Kristian all verdens innsikt i de mer komplekse sidene ved læreryrket. Det gjør at jeg tenker at dramatiker og regissør ikke har klart å løse hvordan forestillingens to ulike spor skal forenes for å gi en større, helhetlig mening. Når jeg hører politikere diskutere skolepolitikk, lurer jeg alltid på om de faktisk har vært på en skole. Som forelder kjenner jeg meg aldri igjen i den skolehverdagen politikerne vil endre eller forbedre, og jeg lurer på om de snakker om den samme hverdagen som jeg hører om fra mine barn og deres lærere. Jeg tror imidlertid på Fredrik Høyer når han snakker om skole, om ressursmangel og om de voksnes forsøk på å se hvert enkelt barn. Jeg tror på guttene som slåss fordi de er blitt uenige om hvem som vant et Pokémon-kort og på desperasjonen som oppstår når Kristian ikke vet hvordan han skal løse situasjonen. Jeg tror på fortellingen om ressursmangel og omstrukturering og om hvordan det går på bekostning av både de sterke og de svake elevene. Men fordi forestillingen ikke klarer å bestemme seg for hvilken historie disse fortellingene til sammen skal fortelle, mister de relevans i den store sammenhengen. Læreren er et ambisiøst prosjekt, og det finnes potensial i forestillingen, men den hadde fortjent en bedre bearbeiding av teksten, en strammere regi og mer fokus på formidling.