Livet, døden og gitaren

Når skuespiller Bjørn Willberg Andersen kommer puslende inn på scenen på Sardinen, et tradisjonsrikt konsertlokale med bar på kulturhuset USF Verftet i Bergen, glemmer jeg et lite øyeblikk at han faktisk er der fordi han for første gang skal spille monologen Gitarmannen som Jon Fosse skrev til ham for litt over tretti år siden. Snarere er han til forveksling lik en hvilken som helst middelaldrende mann som tilfeldigvis har forvillet seg inn i de mørke lokalene for å søke ly fra vinterkulden. Ikledd band-t-skjorte, svarte fingervanter, hettejakke og ytterjakke med hetten godt trukket over hodet, og med en gitar i den ene hånden, en gitarkasse i den andre og en forsterker på ryggen, er det noe ved hele skikkelsen hans og det liksom søkende, slentrende og litt forvirrede som minner meg om mange vandrende menn jeg har sett i Bergens gater både sommer og høst.

Før det virkelige showet begynner

I de intime lokalene på Sardinen sitter publikum plassert på gulvet tett i tett på stoler med små bord foran den lave scenen, og skillet mellom scene og sal er nesten helt borte. Langs scenens bakvegg er det plassert et par treplater, men ellers er scenen sparsommelig møblert med noen instrumentkasser i forskjellige størrelser, et el-piano, et mikrofonstativ, noen lyskastere og et par diskokuler. I programbladet leser jeg at Randiane Sandboe står for lysdesign og visuelt konsept i forestillingen, og den tilfeldige plasseringen av tingene på scenen gir meg en opplevelse av at jeg ser på en forlatt scene der ting står lagret før det virkelige showet begynner. Alt dette skaper en fin og konkret ramme rundt gitarmannens monolog. Teksten handler om en ensom og mislykket gatemusiker som aldri har fått stå i spotlighten og som reflekterer over livet og virket han har hatt. Fosse skrev opprinnelig monologen Gitarmannen i 1994 til og for Andersen, og teksten ble utgitt i bokform i 1997. Historien vil ha det til at Andersen over noen øl dengang spurte Fosse om han kunne skrive noe musikkteater som var litt annerledes og at Gitarmannen ble resultatet. I monologen forteller gitarmannen at han ikke er god til noe, at han kom fra et annet land til en by i nord på grunn av en kvinne og at etter at forholdet tok slutt, har han blitt værende på grunn av sønnen. Han har en form for krise eller åpenbaring – han vil ikke spille gitar mer, han vil videre til noe han ikke vet hva er. Språket er musikalsk, lydmalende og fullt av gjentakelser. Fosse skriver «han begynner synge» flere ganger, og det er opp til leseren å se for seg sangen og musikken.

Elendighet og selvironi

Heldigvis har denne oppsetningen av Gitarmannen blitt alt annet enn sentimentalt og deprimerende teater om en mann som synes synd på seg selv. Foruten Ida Høys presise regi og Andersens solide rolletolkning, skaper musikken Lars Lillo-Stenberg har skrevet til forestillingen mange lag og kontraster i gitarmannens monolog underveis. Selv om Lillo-Stenberg har tonesatt sangene gitarmannen synger i Fosses monolog, klinger sangene som om de skulle vært hans egne når Andersen synger dem. Ikke minst sørger regien og dramaturgien for sømløse overganger mellom det talte og det sungne ordet mens Andersen holder alt i sin hule hånd hele veien. Han evner å skape en sårbar karakter med emosjonell dybde som ikke kun har sunket ned og blitt fullstendig slukt i egen elendighet, men som stadig ser seg selv utenfra og er full av selvironi når han humrer av sin egen mislykkethet. Tidvis virker han også flau og litt skamfull over egne tanker og påstander. Forsonende, underdrevet og tørt sier han om forholdet til kvinnen og gitarkarrieren at «Det gjekk no som det gjekk/Og det er vel ikkje så mykje/ å snakke om». Både Andersens rolletolkning og regien unngår å falle for fristelsen til å gli ut i stor affekt, men insisterer hele tiden på en neddempet, innadvendt tilstand. Andersen står ofte helt hverdagslig med hendene i lommene som om han snakker og tenker for seg selv. Han beveger seg usikkert og forsiktig mellom bardisken og scenen, og når han spiser et knekkebrød foran oss eller teller myntene han har tjent, er de enkle handlingene forbløffende vanlige og dempede. Kanskje er det derfor det oppleves desto mer virkningsfullt og sterkt når musikken og sangene hans etter hvert begynner å vokse fram inne i og midt mellom ordene. Når han klimprer på gitarstrengene og prøvende bryter ut i sang om hvordan han en gang kom til byen på grunn av en kvinne, er det virkelig som om publikum inviteres inn i det innerste i den tilbakeholdne gitarmannens verden. Før dette øyeblikket har han, om vi skal ta ham på ordet, aldri laget egne sanger.

Musikken som kraft

Underveis vokser musikken og sangene seg større og tar mer plass i forestillingen, og Andersen spiller og synger gradvis med mer selvsikkerhet. Melodilinjene og gitarriffene befinner seg i krysningspunktet mellom pop og rock, og han synger ballader, blues og mer muntre up-tempo viser mens han avbryter seg selv underveis og kommenterer sangene. I Høys regi skaper vekslingen mellom sang og tale mye dynamikk. Det oppstår stadig en egen, underspilt humor og et slags muntert håp som avløser melankolien i kontrasten mellom tekst og toner, sang og tale. Lillo-Stenbergs melodier tilfører også tidvis en vellykket naiv optimisme eller gladtrist stemning som er både overraskende og forfriskende. For eksempel synges teksten «Ja, det er vel slik/At hvis nokon skal lykkast/ Må andre prøve og ikkje klare det/Ho var ein mislykka kunstnar/ Og ein dag ba ho meg gå/ Og eg syng mine songar/For pengar /Og eg er ein einsam mann» som en fengende, rask blues med et suggererende gitarriff mellom tekstlinjer og vokalimprovisasjon. I møte med Andersens sanglige teft og timing oppstår det noe veldig energisk og gnistrende ved teksten som for meg er fjernt fra den melankolske og sentimentale modusen jeg opplevde da jeg leste disse linjene i bokform. Høy er en regissør med sans for enkle og effektive visuelle og lydlige virkemidler, og i denne oppsetningen begynner rommet nærmest å leve sitt eget liv i takt med framdriften i monologen og et stigende volum i musikken. På et tidspunkt begynner én enkelt lyspære som henger fra taket midt på scenen å flimre igjen og igjen, og den stopper bare når gitarmannen tar på den. I en av de aller siste balladene han synger får vi også for første gang høre forhåndsinnspilt akkompagnement mens et nydelig lysspill projiseres i taket. Disse finstemte scenene gir en opplevelse av at det er noen overnaturlige krefter i sving rundt ham, og det harmonerer godt med monologens religiøse innslag om håpet om nåde fra Gud. Når forestillingen slutter og gitarmannen vandrer ut av lokalene i et sterkt lys, tenker jeg at det kan være mange slags typer lys han er på vei inn i – og at det likeså gjerne er døden som møter ham og ikke livet. I det hele tatt går denne tvetydigheten som en rød tråd gjennom hele oppsetningen, og jeg kjenner meg plutselig oppløftet av at teater og musikk kan gjøre så mye uventet ut av en tekst.