Lille speil på veggen der

Hvis jeg skal forsøke å oppsummere Jean-Paul Sartres For lukkede dører med ett ord, må det bli «selvbilde». Dramaet ble skrevet i 1944 og handler om tre avdøde mennesker som treffer hverandre i helvete. På ulike vis søker de validering hos hverandre. De speiler seg i hverandres blikk, rent konkret siden det ikke finnes speil i Sartres helvete, men også i forsøk på å renvaske seg når det gjelder grunnene for at de havnet der i utgangspunktet. Tematikken er sånn sett evig aktuell, men tilspisses ytterligere når forestillingens premiere på Trøndelag Teater faller på samme dag som et visst kongelig intervju om skyld og uskyld blir sendt på statskanalen. Det er vanskelig å tenke seg en mer potent ramme for det som utspiller seg på scenen.

Fra nyrenessanse til søppelplass

Sartre er nok mest kjent som fransk, eksistensialistisk filosof. Han var særlig opptatt av fri vilje og hvordan vi påvirkes av våre valg, noe som gjenspeiles i For lukkede dører. De tre karakterene i fortellingen har alle gjort ugjerninger som de nå skal straffes for. I stedet for å piskes eller brennes, er straffen å holde ut med hvordan de fremstår for hverandre. I tillegg er det en mystisk figur, «tjeneren», som tar imot de tre avdøde og liksom innkvarterer dem i rommet hvor de skal sperres inne i all evighet. I originalteksten beskrives helvete som en salong i nyrenessanse-stil. På studioscenen har scenograf Maya Livingstone på tidsmessig vis byttet ut salongen med en innglasset øko-katastrofe: Bak en glassvegg som dekker store deler av scenen står en mann og to kvinner i et goldt kystlandskap dekket av søppel. De tre personene står helt stivt før de rykker til, én etter én, og innser at de er kommet til helvete. Ned fra taket henger det et lysende skilt som det står «No exit» på. No Exit er for øvrig en engelsk tittel på teaterstykket. Originaltittelen er Huis clos. Det ser virkelig jævlig ut å vase rundt i all søpla under det skarpe scenelyset. Karakterenes rødbrente ansikter kan like gjerne leses som et resultat av klimakrisen som av at det er hett i helvete. Den klamme stemningen kommer tydelig til uttrykk når de tre skuespillerne stiller seg tett opptil glasset og puster slik at det dogger på innsiden. I tillegg gir glassburet assosiasjoner til en monter på museum, noe som forsterker tematikken om å betrakte og bedømme hverandre. Scenografien blir meningsbærende på flere nivåer her, og er en like viktig historieforteller som teksten. Rundt glassburet strener tjeneren, som på teateret har blitt en kraftig, svartkledd og likblek vaktmester-type (Thomas Jensen Takyi). Han går rundt i arbeidsklær og mekker til stadighet på innredningen. Den frakkekledde Garcin (Hans Petter Nilsen) er den første som kommer til bevissthet av de tre fortapte sjelene. En vittig dialog mellom nevrotiske Garcin og den kaldblodige vaktmesteren gjør at publikum blir kjent med omstendighetene og premissene for fortellingen. Så snart Ines (Ingrid Bergstrøm) og Estelle (Sunniva Du Mond Nordal) våkner begynner karakterene å teste hverandres tålmodighet. Ganske fort blir relasjonene destruktive, noe som kulminerer i teaterstykkets mest siterte replikk: «Helvete er de andre».

Skjemt og alvor

Et vellykket grep av regissør Lea Fedida Claussen er at hun stripper bort alle partiene i originalteksten hvor karakterene liksom skuer forbi sin egen tilværelse i helvete og ser hva som foregår i de levendes verden. Ved å fjerne disse narrative avstikkerne strammes fortellingen opp, og fokuset på det som utspiller seg i helvete blir mer intenst. I tillegg oppstår det ofte en særegen dynamikk og rytme når skuespillerne avleverer sine replikker. Når Estelle leter etter et speil hun kan bruke for å ta på seg leppestift, for eksempel, gjentar hun frenetisk at hun bare trenger «et speil, et lite speil, må bare ha et lite speil» på en måte som er komisk samtidig som det understreker galskapen som bygger seg opp. Skuespillerne får godt frem det psykiske spillet som oppstår mellom karakterene. Estelle forsøker desperat å forføre Garcin, for hennes selvbilde fôres av å bli begjært. Garcin må på sin side overbevise den mest kyniske blant dem, Ines, om at han er et godt menneske. Kun da kan han tilgi seg selv sine svakheter. Ines har derimot et behov for å kontrollere andre mennesker for å føle seg ovenpå. Jeg er spesielt svak for Nordals Estelle der hun står i glittersko og minikjole, med et sjokkert uttrykk som om hun ikke skjønner hva som traff henne. Hun er jålete på en selvsagt måte, men det er også noe dypt menneskelig i å fikse på fasaden og famle etter ytre bekreftelse. Den privilegerte naiviteten hennes sender tankene i retning flere av hovedrollene i tv-serien The White Lotus. Estelle er også den som har vanskeligst for å innrømme sine egne ugjerninger. Hun tviholder lenge på at det må være en feil som har gjort at hun har havnet i helvete. Kanskje kjenner hun og de andre karakterene på en skam som er så sterk at de ikke engang kan erkjenne sine synder overfor seg selv. Det er skremmende å oppgi kontrollen over eget navn og rykte og la folket komme med sin dom. De siste dagene har vi sett et av moderne norgeshistories mest talende eksempler på det. Siden For lukkede dører ikke handler om kongelige, men vanlige mennesker, er forestillingen en anledning til å vende blikket innover og gjenkjenne de situasjonene hvor vi selv blir hyklerske eller unnvikende. Det er enkelt å sitte på sidelinjen og kreve at andre skal legge seg flate, særlig når det er såpass berettiget som i tilfellet med kronprinsesse Mette-Marit og Epstein-filene. Forestillingen på Trøndelag Teater viser at det ikke nødvendigvis er like lett når det er en selv som skal under lupen, og det er her, i potensialet for selvransakelse, at For lukkede dører ryster mest.