Lik i lasten

Scene 2 i Den Norske Opera & Ballett er innredet som en lukket kjeller. Rommet er delt i to av et plastforheng med blodflekker på og minner om et tilfluktsrom, et likhus og et slakteri – alt på en gang. Foran forhenget står en arbeidspult med en lampe på, og midt på gulvet ligger en naken, tilsynelatende død kvinne på en undersøkelsesbenk. Over høyttaleranlegget spilles en rolig, elegisk musikk, og en kvinne i kontorklær undersøker liket. Etterpå slår hun den døde kvinnen raskt på rumpa med en fluesmekker. Det er et grep jeg opplever som typisk Jo Strømgren Kompani: Stemningen og situasjonen i det lukkede kjellerrommet er utrygg og lett skummel, før den brytes opp med en komisk og upassende handling. Deretter blir musikken skumlere og minner om skrekkfilmmusikk. Omtrent samtidig begynner «liket» å bevege på seg, først litt forsiktig og tilsynelatende tilfeldig og siden med større bevegelser, før hun setter seg opp på benken. Bak forhenget ser vi tilsvarende bevegelser, og ytterligere to kvinnelige «lik» våkner til live. De danser en zombie-aktig dans der det veksles mellom stivhet og slapphet i bevegelsene. Denne dansen som levende døde utføres virtuost samtidig som den er illustrerende for rollene som spilles, og utøverne har full kontroll. Fra denne innledende zombie-apokalypsen tar kvinnene på seg roller fra ulike tidsperioder. De har mange kostymeskift med tydelig tidskoloritt: Én har en kjole fra 1920-tallet og én sovjetisk uniform. En dame i kjole fra rundt det forrige århundreskiftet hoster blod, vi får høre Hitler på radioen, før alle damene danser i hippie-kjoler til en musikk som etterligner 1960-talls rock. Det er også et parti der kvinnene er kledd i tvangstrøyer, og mot slutten er en av danserne kledd i et korsfarer-kostyme, muligens med referanse til Jeanne d’Arc.

Billedrike koreografier

Samspillet mellom de fire danserne er gjennomgående svært godt; de veksler mellom et mer konservativt dansespråk som nærmer seg klassisk ballett, og moderne dans. Dette skaper tydelige kontraster og kjennes friskt og, paradoksalt nok, levende. I en scene danser to av danserne med høye benløft innenfor forhenget, mens de andre to er på forsiden, i stødigere bevegelser med åpne hender. Utøverne danser presist, med stort overskudd og med blikk for de små nyansene som endrer et danseuttrykk. Sammen med en scenografi som utnytter hele scenen og der det er skapt et godt arbeidsrom for danserne, lager disse gruppekoreografiene iøynefallende bilder der scenografi og koreografi drar i samme retning.

I et av disse bildene setter danserne seg ved bordene som karakterene i Leonardo da Vincis Det siste måltid, og til tross for at det er en litt klisjéfylt referanse og jeg ikke skjønner hvordan det henviser til kvinnehyllest, skaper det noen vakre øyeblikksbilder der tempoet settes ned og bevegelsene er mer stiliserte. Når dette raskt kontrasteres med et brudd der de danser med og på bordene, oppstår det et levende danseuttrykk med kraft og vilje. Fordi forestillingen også drives frem av dansernes dyktighet, finnes det flere slike scener der styrken i dansen i seg selv er medrivende. 

De glemte kvinnene

I markedsmaterialet til Kjelleren skriver Operaen og Jo Strømgren Kompani at forestillingen er en hyllest til alle de kvinnene som har vært offer for glemsel og for tidlig død. Vi får høre lyder fra etasjene over, og dette skal visstnok være mennene som har fest mens kvinnene er overlatt til seg selv og historiens gang i en mørk og skummel kjeller. Men det er noe med denne hyllesten til kvinnene som kommer litt skjevt ut, og det virker tydelig at de er sett gjennom en manns blikk. Kontordamen ser for eksempel ut til å være seksuelt interessert i en av zombiene. Hun opptrer sjenert når kvinnen som nylig har våknet fra de døde er naken, og når den samme kvinnen kommer inn i en gul kjole med rysjer, er det som om hun bare må beføle henne. Det er noe med dette seksualiserte blikket, som selv om det fremstilles skeivt allikevel minner mer om en manns tilnærming til kvinner. Jeg lurer på hvor interessert koreografen har vært i å undersøke det spesifikt kvinnelige og skeive i situasjonen eller om han har tenkt at tiltrekning er tiltrekning uansett kjønn. Det er også noe med at det oppstår et slags Frankenstein-motiv i zombie-tilnærmingen som gjør at jeg lurer på hvordan det ville sett ut hvis det var en kvinne som skapte en kvinne, men som ikke gis en ordentlig behandling i det sceniske materialet her.

Narrativet blir begrensende og litt for enfoldig. Siden kvinnene er overlatt til kjelleren og glemselen, er de isolert fra menn. Når vi så skal se ulike kvinneskjebner fra historien, betyr det at de eneste vi får se er fire unge, sterke kvinner uten ansvar for noen andre enn seg selv. Det er tragisk å dø av tuberkulose, en sykdom som klisjéfylt formidles gjennom blod som hostes opp på et lommetørkle, men på hvilken måte knyttes dette til hyllesten av historiens kvinner? Det blir etter hvert påfallende at det hos disse glemte kvinnene ikke finner sted en eneste barnefødsel eller noen omsorgsoppgaver. For hvis vi faktisk skal se på hva kvinner har dødd av i et historisk perspektiv, kommer vi ikke unna reproduksjon. Når det heller ikke er noen menn til stede på scenen, fremstår undertrykkingen kvinnene opplever teoretisk. Hva er det kvinnene har oppnådd gjennom historien? Hva har de gjort og hvorfor er de glemt? Disse tingene virker forestillingen lite interessert i å undersøke, og de stadig mer lettkledde danserne på scenen kan ikke representere historiens kvinner når de blir gitt så lite å jobbe med. Da sitter vi igjen med en lett-feminisme som ønsker å slå fast at verden er et patriarkat uten å ha noen interesse av å undersøke hvorfor eller hva det faktisk innebærer fra et spesifikt kvinnelig perspektiv. Denne lett-feminismen gjør forestillingen motstandsløs, som en forsøksvis sympatisk, men misforstått politisk kamp, og det gjør at også dansen oppleves tammere enn den hadde trengt å være.