Leser, jeg likte det

Det er mulig jeg overdriver når jeg skriver dette, men Jane Eyre av Charlotte Brontë fra 1847 er en av tidenes beste romaner. Ikke bare er det en sjangerroman som omfavner både det romantiske og det gotiske, boken er et eksempel på litteratur på vei inn i realismen. Den utmerker seg som et referanseverk som kan belyse ulike kanoner. I tillegg er det en bok full av gryende feminisme med en urokkelig hovedperson, nærmest komiske spenningselementer og herlige speilinger som ligger helt åpne for litterær analyse. Da jeg leste den for første gang som 19 år gammel litteraturvitenskapsstudent, opplevde jeg den som en åpenbaring av litteraturhistoriske muligheter.

Jeg var derfor spent på hvordan denne komplekse og mangefasetterte romanen skulle gjøre seg på scenen. Det er ikke til å komme unna at fallhøyden for et prosjekt som dette er stor. At romanen har kvaliteter er ingen garanti for godt teater. Tvert i mot er min gjentakende kritikk av at det stadig vekk iscenesettes så mange romaner på norske scener at det ikke holder at man har en god eller populær roman hvis historien som fortelles ikke trenger teatret. Etter å ha sett oppsetningen av Jane Eyre tror jeg ikke egentlig at teksten trenger teatret, men jeg er allikevel sjarmert. Det er jeg fordi regissør Eline Arbo få meg til å tro at hun som regissør har trengt teatret for å fortelle sin versjon, og jeg lar meg forføre av måten hun bruker teatret på til å si noe om fortellingens form på.

Teatret og rommet Hovedscenen på Nationaltheatret er stor, åpen og tom. Vi ser at det står scenografi langs sidene, men det ser nesten ut som den er plassert der for lagring. Jeg tenker på teaterviteren Josette Féral som skriver om teatraliteten man kan oppleve i en tom teatersal bare fordi man vet at det ligger til rette for teater der. Her er det som om rommet forteller oss at det er til for teater allerede før det har begynt. Helt bakerst går døren til bakscenen opp sånn at vi kan se ut på menneskene som går til og fra t-bane-stasjonen. En kvinne går målrettet, rett frem, inn på scenen og helt frem til scenekanten før døren sakte glir igjen bak henne. Kjersti Tveterås går frem og henvender seg direkte til publikum. Hun bygger helt fra begynnelsen av et nært forhold til salen sånn at det fremstår som om vi er på lag med henne mot verdenen som snart skal utfolde seg rundt henne.

Vi får se den foreldreløse Jane (Tveterås) være barn hos sin lite gjestfrie tante og bli mobbet av kusiner og fettere. Hun blir sendt til Lowood-skolen for fattige piker der hun får en venn som dør av tæring før hun endelig får jobb som guvernante på Thornfield Hall eid av den mystiske Mr. Rochester (Torbjørn Harr). Forestillingen beveger seg fort gjennom den første delen av fortellingen. Det gir et preg av transportetappe, men den er fint koreografert av Ida Wigdel som har kontrastert den raske handlingsutviklingen med seige bevegelser på stilsikkert vis. I tillegg gir Alva Brostens elegant overdrevne kostymer hos søskenbarna med kyser og store sløyfer et spennende visuelt univers som gjør den etablerende etappen interessant.

Noe av det romanen Jane Eyre er kjent for er jeg-personens forhold til leseren. Boken har form av en selvbiografi, og gjennom romanen henvender hun seg flere steder direkte til den som leser. På den måten anerkjenner forfatteren bokens form, men det gjør også at Jane fremstår som et tydeligere individ. Måten Kjersti Tveterås henvender seg til publikum på med små, høyttenkte monologer speiler denne anerkjennelsen av leseren som Brontë har lagt inn i romanen. Tveterås har svært god kontroll på rollen, og hun gir til liv til Jane og universet. Hennes spill bidrar til at forestillingen i seg selv uttrykker en bevissthet rundt sin egen form. De tidskommenterende kostymene er også en del av dette. I tillegg gir Olav Myrtvedts bruk av frittstående scenografi et litt gammeldags teatralt preg som både er festlig og pent. For eksempel er Thornfield Hall illustrert av en stor, flyttbar fasade som vi også får se den nakne baksiden av. Det legges altså ikke opp til noen illusjoner om at det befinner seg et hus bak fasaden. Vi får også et uteområde av flyttbare kulisser på den ellers blottlagte scenen. Disse kulissene muliggjør kjappe sceneskift som gjør at vi raskt kan forflytte oss i tid og sted uten at forestillingen mister intensitet, men de bygger også opp under det eksplisitte i det kunstige og fortellerbaserte.

Jeg skulle imidlertid ønske at det litterære forelegget som det henvises til kunne vært visuelt utbrodert i større grad sånn at vi hele tiden var med på den formmessige reisen fra litteratur til teater. Selv om det teatrale er intelligent løst, tar formkommentarene ikke egentlig hensyn til hvilken kunstart som kommenteres eller hvor kommentarene hentes fra.

Sjarm og intelligens Det er allikevel flere ting jeg blir sjarmert av i denne oppsetningen. Der jeg til vanlig ville hatt lav tålmodighet med et kommenterende spor av popmusikk i et litterært univers, blir jeg her tidvis rørt av Hanne Skille Reitans fremføringer. Når hun i rollen som Mr. Rochesters koneemne Laura Ingram synger ved pianoet ikledd rosa tyll, blir jeg oppriktig begeistret. Dette handler selvfølgelig om at fremførelsene er gode, men også om hvilken bevissthet det er rundt bruken av virkemidlene. Forestillingen balanserer hele tiden mellom ironi og inderlighet på en måte som kombinerer ytterpunktene. Det gjør at ensemblet kan gå langt i å utforske ulike virkemidler, overdrive og vise frem hva de gjør uten at hverken det emosjonelle eller intellektuelle aspektet forsvinner. Dette gjelder særlig i skuespillet som består av store fakter og lattermilde presentasjoner, men som allikevel gjør at jeg får empati, ikke minst med Jane.

Et annet sted denne balansen kommer frem er i formidlingen av feminismen. Etter at Jane har forlatt Mr. Rochester fordi det viser seg at han har sin psykisk syke kone innelåst på loftet mens han planlegger å gifte seg med Jane, flykter Jane og ender hos tre søsken som etter hvert også viser seg å være hennes søskenbarn. På dette tidspunktet i forestillingen letter Jane sitt hjerte til publikum i en feministisk rant av den inspirerende typen. Feminismen er naiv. Den handler om kvinners rett til å velge selv, og det minner om en tenåring som nettopp har oppdaget at det finnes diskriminering i verden, men ennå ikke har åpnet øynene for den diskrimineringen som ikke rammer henne selv. Men fordi dette formidles i den samme kombinasjonen av ironi og inderlighet, aksepterer jeg naiviteten. Ikke bare må det settes inn konteksten og det smått surrealistiske i at hun har holdt på å gifte seg med en mann som allerede har en hemmelig kone innelåst på loftet, hun snakker fra 1840-tallet. Alt dette gjør formidlingen morsom samtidig som det ligger oppriktighet i ønsket om at kvinner skal få bestemme over seg selv. Ironisk nok reiser Jane rett etterpå tilbake og gifter seg med ham. Dette paradokset synes jeg forestillingen løser på intelligent vis.

Det er i balansen, leken og formbevisstheten denne forestillingen finner sin styrke. Leser, jeg likte det.