Latter og læring

«Norske albumklassikere» er et beundringsverdig prosjekt. Ved hjelp av folkefinansiering har initiativtakerne Christer Falck og John Richard Stenberg gjenutgitt et utvalg norske plater for å gjøre dem mer tilgjengelige for allmennheten. Etter hvert har også nyskrevne bøker om norske plateklassikere blitt en del av prosjektet.

Et av de siste tilskuddene til Norske albumklassikere-serien er Ola Nordals bok om platen med Arne Nordheims musikk i serien «Contemporary Music From Norway» som kom ut høsten 2023. Platen ble utgitt i 1967 i et samarbeid mellom Philips og Norsk Komponistforening, med støtte fra Norsk kulturfond, og besto av tre innspillinger gjort uavhengig av hverandre: verkene Canzona, Epitaffio og Response.

Biografi og verkanalyse

Boken teller ikke mer enn 128 sider, hvorav 30 er vedlagte lister. Den føles godt oppbygd og er gjennomsyret av formidlingsglede – akkurat som den er preget av dyp kunnskap om Arne Nordheims liv og virke, og dyp kjærlighet til verkene på platen. Nordal innleder med biografisk informasjon om Arne Nordheim både som personlighet og som kunstner, vinklet med mye humor og kanskje også en intensjon om å knuse noen myter om komponisten. Deretter vier han hvert av de tre verkene et eget kapittel der han byr på bemerkelsesverdig lettleste analyser. Han sammenligner også med andre innspillinger av de samme verkene. Til slutt får vi høre mer om historien bak plateserien «Contemporary Music From Norway». De tre verkene på platen er forskjellige. Canzona er et ganske vanlig orkesterstykke, mens platens andre orkesterverk Epitaffio er et eksempel på Nordheims eksperimentering med lydbånd. Det siste sporet, Response, var i denne opprinnelige versjonen skrevet for to slagverkere og elektronikk (men ble senere omarbeidet flere ganger, for stadig endret besetning) og var både teknisk og kunstnerisk banebrytende for sin tid. Perspektivet i boken tilhører forskeren Nordal, som har doktorgrad på Nordheims elektroniske musikk. Det tilhører imidlertid også musikkelskeren og formidleren Nordal, som representerer en yngre generasjon. Dessverre fikk han aldri selv sjansen til å samtale med Nordheim før komponisten ble for syk. Det er trist å tenke på, for et slikt møte kunne det nok kommet en leseverdig portrettbok ut av.

Forfriskende usentimental

Flertallet av bøkene i Norske albumklassikere så langt kan plasseres i kategorien populærmusikk. I noen av dem er heller ikke albumet i seg selv hovedsaken – omtale av platen fungerer kanskje mer som en inngang til et større tema, det være seg et helt kunstnerskap eller en epoke i norsk musikkliv. Også i dette tilfellet gir boken interessante innblikk i en brytningstid i norsk musikkliv, der historieskrivingen ofte vil ha det til at det hersket steile fronter mellom klassisistene og modernistene, og at Nordheim gjerne ble oppfattet som «poster boy» for sistnevnte gruppe. Nordal viser gjennom gode intervju-sitater at det ikke var så enkelt. Allerede i innledningen påpeker Nordal at boken hans ikke er typisk for serien. Der flere av de andre forfatterne skriver med – etter min mening vel mye – nostalgisk patos om album de fikk et nært forhold til i ungdomstiden, skriver han selv om en plate som kom ut lenge før han ble født og som han dessuten ble kjent med som voksen.

Plateserien som propaganda

Nordheim-platen og de andre i Contemporary Music From Norway-serien var heller ikke typiske albumutgivelser i sin tid, siden de bar i seg et ideal om folkeopplysning snarere enn en forventning om kassasuksess. Nordal siterer Klaus Egge, daværende leder for Komponistforeningen og initiativtaker til plateserien: «Vi betrakter grammofoninnspillinger først og fremst som propaganda for verket. Det kan være lettere å få plassert en grammofonplate ved en utenlandsk radiostasjon enn å oppnå en levende framføring». Plateserien skulle altså hjelpe norske komponister å få «napp» hos utenlandske konsertarrangører, noe den i Nordheims tilfelle lyktes med, ifølge Nordal. Nordal gir kontekst til verkene på platen og prosessen rundt utgivelsen, idet han byr på analyser og anekdoter som belyser flere sider av Arne Nordheims liv og virke. Slik blir boken noe mer enn bare en analyse av den ene innspillingen. Jeg kommer for eksempel til å lytte til lydbånd-innslagene i alle Nordheims verker med en ny andektighet etter å ha lest Nordals skildringer av hvordan komponisten stadig måtte lete utenfor Norges grenser for å få tilgang til nyvinninger innen lydteknisk utstyr – og hvordan konen ble igjen hjemme alene med tre små barn i lange perioder mens Nordheim kjørte rundt fra det ene utenlandske studioet til det andre, med bagasjerommet fullstappet av båndruller.

Språk og form

Nordals bok fremstår mer musikkvitenskapelig enn andre bøker i Norske albumklassikere-serien. Mengden fotnoter per oppslag til tross: Nordal har funnet en god balanse mellom akademisk og anekdotisk. Resultatet er en bok som kan leses i ett strekk i sofakroken, men som antakelig også vil bli brukt som kilde for akademisk arbeid.

Boken har riktignok gjennomgående en jeg-form, og det er antagelig nødvendig for at teksten skal flyte og boken gi den avslappede leseropplevelsen det legges opp til. I passasjene der Nordal bruker mye plass på å fortelle om personlige opplevelser og erfaringer, har det heldigvis alltid relevans for det større bildet. Fra tid til annen bikker språket over i noe som lyder litt for muntlig, med flere retoriske spørsmål på rad og fraser som «nå, kjære lesere...». Kanskje er det redaktørens forsøk på å lette opp teksten og få den til å passe tydeligere inn i Norske albumklassikere-seriens profil? Iblant kan denne tonen klinge litt påtatt og gjøre meg utålmodig etter at forfatteren skal komme til saken igjen. Samtidig: Hvis alternativet er altfor tørre og lange setninger, foretrekker jeg stilen Nordal og redaktøren har landet på. Med jevne mellomrom får imidlertid de språklige valgene meg til å stusse på hvem boken egentlig henvender seg til. Det kan tidvis virke som om forfatteren og redaktøren ikke har det helt klart for seg hvilke musikkfaglige forkunnskaper de forventer hos leseren. Iblant blir musikalske ord og begreper supplert med en forklaring, andre ganger ikke. At for eksempel ordene «harmonilære» og «kontrapunkt» forklares, men ikke «polyfoni» og «intonasjon», fremstår inkonsekvent.

Oppfølger i vente?

Språklige innsigelser til tross: Boken har gitt meg en god blanding av latter og læring, og det er en utgivelse jeg kan se for meg å vende tilbake til i ulike jobbsammenhenger. Nordal lykkes etter min mening i å finne en tilgjengeliggjørende formidlingsmåte for en musikk som ofte anses som vanskelig tilgjengelig. Selv om boken er relativt kort, er det tydelig at Nordal har lagt ned mye arbeid i prosjektet, med flittige arkivdykk og rydding i allerede eksisterende, men ufullstendig materiale. Også i sitt tidligere arbeid har Nordal bidratt til å oppdatere Nordheims verkkatalog for fremtiden. I henvisninger til verklisten i boken gjør han kjærlig narr av forskningsobjektets egen uryddige og inkonsekvente nummerering av ulike versjoner av samme verk. Dermed får til og med appendiksene i boken en humoristisk assosiasjon, og lesingen lettes opp. Nordal kommer ikke med noen antagelser i teksten om hvordan han ser for seg at boken skal brukes. Han har imidlertid ett tydelig budskap: Innspillingene på platen bør gjøres mer tilgjengelig for allmennheten. Platen finnes nemlig kun som LP og er svært vanskelig å få tak i. Rettighetene til innspillingene er ikke avklart. Kanskje kan vi vente oss en ny kronerulling og et nytt medlem i «Norske Albumklassikere»-familien?