Langt mellom høydepunktene

Årets utgave av Festspillene i Bergen var den første festspilldirektøren Lars Petter Hagen har satt sitt preg på. Festivalen varte i hele 15 dager, og i år sto flere anerkjente utøvere innenfor klassisk musikk på plakaten. Åpningsforestillingen Tosca med Lise Davidsen i tittelrollen har allerede fått flere begeistrede kritikker. Teaterprogrammet var derimot av det beskjedne slaget. De store, internasjonale gjestespillene som tidligere har vært et trekkplaster glimret med sitt fravær, og festivalen kunne til gjengjeld heller ikke skilte med spesielt mange norske premierer på scenekunstfronten. Det var med andre ord langt mellom teaterhøydepunktene.

Imidlertid hadde Festspillene i år satset på Festallmenningen, en arena midt på Torgallmenningen i Bergen sentrum med scene, vimpler og fargerike stoler der et mer omfattende og gratis uteprogram fant sted. Hagen har uttalt at «Festspillene er for alle, og Festallmenningen er kanskje det beste eksempelet vi har på det». Alt tyder på at Hagen har mange gode intensjoner både på byens og kunstens vegne, men scenekunstprogrammet som helhet etterlater et inntrykk av en kunstnerisk ledelse som ikke vet hva den vil eller hvordan den skal satse.

Bergens befolkning i rampelyset Likevel startet årets festival med en stor overraskelse som varsler at det er grunn til å ha forhåpninger til veien videre. Åpningsseremonien som fant sted på Festplassen i et kaldt og regnfullt Bergen illustrerte at det finnes krefter og overskudd til å tenke nytt fremfor kun å blåse liv i gamle tradisjoner. Etter obligatoriske og velkjente elementer, som fremføring av «Nystemten» og taler av både kulturministeren og ordføreren, fikk publikum nemlig oppleve en svært uvanlig åpningsforestilling. I What Is the City but the People? gikk til sammen 150 av Bergens innbyggere på en gul, 60 meter lang catwalk på Festplassen. På en stor skjerm ved catwalken ble bilder av hver person vist mens små tekster presenterte ulike historier om dem til musikk av Gisle Martens Meyer og perkusjonist Nasra Ali Omar.

Først og fremst var forestillingen en feiring av mangfold og av alle individene som utgjør et større fellesskap i Bergen. Akkurat som musikken besto av en miks av verdensmusikk, reggae, motiver fra Griegs musikk og norsk folkemusikk, var det svært forskjellige personer og historier som fikk sine minutter i rampelyset. Her var Morten som har vært edru i syv år, Burek som jobber på Rema 1000, Sølve som har mistet sønnen til selvmord, og Linda som er sufflør på Den Nationale Scene. Forestillingen er sjarmerende, men innpakningen er med sin strømlinjeformede, reklameinspirerte estetikk i overkant forutsigbar. Det er kanskje ikke så rart siden forestillingen opprinnelig hadde premiere i Manchester i 2017, og regissør Richard Gregory har hatt regi hver gang. Desto mer velkomment var det derfor da virkeligheten med ett forstyrret fremførelsen. Da det var klimaforsker ved UiB Christine van der Horst tur til å gå satte hun seg ned på midten av catwalken og viste en plakat med påskriften «Equinor ut av Festspillene». Etter hvert fjernet noen vakter henne fra scenen.

Røde tråder? Flere av postene på det sparsommelige scenekunstprogrammet vitner om en dreining der samtidsdans og fysiske uttrykk er vektlagt og der det hovedsakelig satses på det nasjonale og lokale. At de internasjonale innslagene har fått mindre plass enn før, er ikke i seg selv nødvendigvis en ulempe så lenge man evner å sette forestillingene i en meningsfull sammenheng som gjør dem til noe mer enn et tilfeldig utvalg for å fylle kvoten med teater- og dansekunst. I den forbindelse gikk det en fin tematisk rød tråd fra programposter som det nye kvenske nasjonalteaterets debutforestilling Näkymätön kansa – Det usynlige folket til Carte Blanche sin BIRGET; Ways to deal, ways to heal.

Førstnevnte forestilling hadde opprinnelig premiere på Nationaltheatret høsten 2022 og utforsker hva kvensk identitet er for unge kvener i Norge i dag. I en stilren scenografi der noen trekasser var spredt rundt på scenen befant de fire skuespillerne seg i en sirkel laget av et tau. De blandet et fysisk teaterspråk med monologer på norsk og kvensk om alt fra det vonde i fornorskningen til hverdagslige og humoristiske situasjoner. Underveis laget de stemningsfull musikk ved å spille på sag, tromme og det finske strengeinstrumentet kantele. Det var en ujevn oppsetning som sprikte i litt for mange retninger og den våget ikke helt å bli værende i alvoret, men som debut var det lovende. Näkymätön kansa – Det usynlige folket går i dialog med mange av de samme temaene som BIRGET; Ways to deal, ways to heal og forestillingene ble stående i relieff av hverandre. Sistnevnte ble vist for første gang i Oslo i februar og er signert koreograf Elle Sofe Sara og scenograf og kunstner Joar Nango. Den tar for seg de statlige overgrepene den samiske befolkningen har vært utsatt for sammen med mulighetene for forsoning, og jeg har skrevet om den i anmeldelsen «Å mestre en tilstand».

Scenekunsten i musikken Den produktive og interessante forbindelsen som oppsto mellom disse to verkene var dessverre en sjeldenhet i det totale programmet. Om det var mulig å spore en annen rød tråd i det som fremsto som et mer eller mindre tilfeldig kuratert scenekunstprogram, så må det være satsningen på produksjoner som befant seg i krysningsfeltet mellom dans og musikk, slik som Motorpsycho/Hooman Sharifis Sacrificing og Nils Bech med dansere fra Nasjonalballetten, som begge ble vist på hovedscenen på Den Nationale Scene. Gjennom å programmere sjangerkryssende forestillinger som dette, appellerer Festspillene bredt til både musikk- og teaterinteresserte publikummere.

Spesielt Sacrificing fremsto som en smart programmering – det var stappfullt foran inngangsdørene til Store Scene da jeg ankom teatret. Sacrificing er allerede en gammel forestilling i norsk sammenheng da den hadde premiere for to år siden. Likefullt er den godt over gjennomsnittet fascinerende fordi møtet mellom dans og musikk åpner for en helt særegen dynamikk og spenning i scenerommet der uttrykksformene likestilles. Da den sortkledde Hooman Sharifi i et knelangt skjørt danset repetitive, ritualistiske bevegelser og tok små pauser underveis for å styre lyset på scenen og bevege lyskasterne som hang fra taket til Motorpsychos musikk, oppsto en helt egen suggererende verden.

Nils Bechs konsertforestilling med dansere fra Nasjonalballetten var på sin side en skuffelse. Selv om han hadde med seg seks dansere fra Nasjonalballetten og strykekvartetten Oslo Strings, og kunstneren Ida Ekblad hadde laget flere sceniske elementer, var resultatet en stillestående konsert. Virkemidlene var altfor bokstavelige i samspill med Bechs tekster. En ballade om en kjærestes tidligere forhold ble for eksempel fortalt ved at to utøvere kjørte rundt på en motorsykkel foran en vindmaskin. Den skeive kjærligheten Bech ønsker å formidle fikk først ordentlig sprengkraft mot slutten av forestillingen da han fremførte kjærlighetsduetten «Gi meg tid» med rapperen EMIR.

Forutsigbart for barn og unge Festspillene hadde som vanlig et innholdsrikt tilbud til barnefamiliene. På Festallmenningen kunne man besøke ulike lekeplass-installasjoner og oppleve gratiskonserter og uteteater, og den tradisjonsrike familiedagen på Siljustøl og De unges festspillforestilling var en selvfølgelig del av programmet. Forestillingene Humans 2.0 av det australske nysirkuskompaniet Cirka og Plock! av Grensgeval ble en bekreftelse på at Festspillene er opptatt av å tenke bredt, familievennlig og forutsigbart. Humans 2.0 inneholdt nysirkus og akrobatiske krumspring blandet med dans, mens i Plock! tok vi på oss plastponchoer mens akrobat Jakob Lohmann hoppet rundt og sprutet like mye maling på publikum som på lerretet på gulvet. Inne i dette var riktignok programmeringen av ungdomsforestillingen BLIKK av regissør og skuespiller Mine Nilay Yalcin et friskt pust med sin hyppige bruk av koreografi og musikk i fortellingen om ungdomsskolejenter som vil hverandre vondt, men likevel ikke nok til å løfte et oppskriftsmessig familietilbud.

Barnekunstfestivalen Småspill, som er et samarbeid mellom Festspillene og Høgskolen på Vestlandet der studenter og lærere ved institusjonen medvirker, inneholdt i år en lydvandring, en installasjon og et kartverksted. Kanskje for å veie opp for de knappe bidragene fra studenter og lærere, var de profesjonelle forestillingene The Games We Play, Egget ogErnest The Magnifico programmert på høgskolen samme dag som Småspill fant sted. Høydepunktet var forestillingen Eggetsom er laget av Det stille teateret og er for de yngste fra 0-3 år. Det var en visuell forestilling med nydelige lys- og skyggevirkninger uten språk, der handlingen kretset rundt hva som befinner seg i et lite egg som snart skal klekkes. The Games We Play henvendte seg til de litt eldre barna, og de tre utøverne kombinerte parkour, lek og pantomime mens de gjorde triks med et stativ, små baller og utfordret hverandre. Helheten led dessverre av uferdig dramaturgi og virket tilfeldig. Ernest The Magnifico av australske Julian Bell i rollen som klønete supermann som involverte publikum i sine stunt var underholdende, men fungerte ikke spesielt godt i det trange bakgårdsrommet til høgskolen og hadde trolig bedre boltreplass da den ble spilt på Festallmenningen.

Små gnister i fellesskapet To av mine beste øyeblikk fra festivalen var fra gratisprogrammet. Selv om arrangementet JUNG danser ble flyttet inn på Kulturhuset som følge av regnvær den første festivalhelgen, ble jeg slått ut av det enorme engasjementet fra publikummere i alle aldre når unge dansere fra lavterskeltilbudet med danseworkshops i organisasjonen JUNG gjorde en dansejam med streetdance og hip hop til live DJ-musikk. Det grunnleggende demokratiske i gratis arrangementer som er åpne for alle ble jeg også påminnet om da samproduksjonen med BIT Teatergarasjen, det fransk-østerrikske teaterkollektivet Superamas’ forestilling Null til uendelig, ble vist i Nygårdsparken. Publikum fikk servert varm kakao og satte seg i strandstoler mens utøverne fortalte små anekdoter der de undret seg over vår plass i universet. Dans, lyseffekter og lyd gjorde parkrommet til et sted for undring i takt med mørkets frembrudd. Et lydspor der utøverne spurte Bergens befolkning om hva universet er, skapte dessuten en nær forbindelse mellom forestillingens tematikk og menneskene som bor i byen. Mens utøverne danset mot trærne og lommelyktene deres lyste opp bladverket, fikk jeg øye på nye detaljer i omgivelsene i parken.

Slike øyeblikk viser at det finnes et stort potensial for Festspillene til å tenke på inkludering av byens befolkning på flere arenaer og med større variasjon. Jeg savner en bedre utnyttelse av ressursene i Bergen og en tankegang i kurateringen som er både mer omsorgsfull og offensiv. Det finnes mange muligheter til å inngå samarbeid med aktører på det frie scenekunstfeltet både nasjonalt og lokalt og til å tenke nytt rundt hva man kan produsere spesifikt til festivalen. At scenekunstprogrammet var så lite og i tillegg var tynt spredt utover de to ukene festivalen varte, la dessuten en demper på festivalfølelsen. En liknende tendens gjaldt gratisprogrammet. Selv om Festallmenningen kunne by på omkring 26 gratisarrangement innenfor musikk, teater og dans, synes jeg frekvensen burde ha vært hyppigere. Hvis Festspillene virkelig mener alvor med Festallmenningen, bør de satse med større tyngde og kreativitet neste år.

Lite nytt Den siste forestillingen jeg så var en premiere på en samproduksjon mellom BIT Teatergarasjen, Carte Blanche, Dansens Hus og Festspillene i Bergen. A True Story er den tredje forestillingen til Daniel Mariblanca/71BODIES, og den var svært ambisiøs i sitt forsøk på å formidle transkjønnedes erfaringer gjennom dans, musikk, maleri og tekst. Ikke bare møtte vi tre transkjønnede ungdommer, men i denne usedvanlig rause forestillingen ble publikum også kjent med familiene deres som var på scenen sammen med dem. I nydelige, uttrykksfulle soloer, felles dansesekvenser og akkurat passe mengder tekst, var det fellesskapet mellom utøverne på scenen som sto i sentrum. A True Story var et stort lyspunkt.

Mer enn på lenge ga årets festspill meg opplevelsen av at festivalen på scenekunstfronten først og fremst er en kavalkade over forestillinger som har vært spilt andre steder først. Ikke bare hadde både Nils Bechs konsertforestilling premiere på Den Norske Opera og Ballett tidligere i år, til og med I svarte skogen inne på Det Vestnorske Teateret ble vist for første gang to uker før festspillenes start. Når urpremierene uteblir, forsvinner mye av egenarten og relevansen til Festspillene, og når flere av forestillingene under årets festival i tillegg er både ett og to år gamle, og kurateringen fremstår så tilfeldig, forsvinner mye av luften ut av scenekunstprogrammet. Jovisst tåler mange forestillinger et gjensyn, men det kommer helt an på hvilke sammenhenger man setter dem inn med andre verk. Her er det mye å gå på. Festspillene er kjent for å løfte frem talenter innen klassisk musikk hvert år, og tiden er overmoden for en tilsvarende innsats for å løfte frem unge stemmer i det frie scenekunstfeltet.